Jeg vil belyse de kontroversene som alltid har vært forbundet med homøopatien, og særlig de som har forekommet og fremdeles finnes innen homøopatenes egne rekker. Det har alltid vært motstand fra legehold, men det er mindre skadelig enn det som foregår i våre egne rekker.

De som Bönninghausen kalte amfibier, ja de finnes i dag også. De som ikke forstår at homøopatien er et uttrykk for en naturlov, men mener at Hahnemann er utdatert og derfor ikke forstår viktigheten av å studere Organon, som er en detaljert brukerveiledning og et viktig verktøy for oss homøopater.

Jeg vil også rette søkelyset mot potenseringene. Hahnemann utviklet sin oppdagelse, fra å bruke mortinktur den første tiden, til han oppdaget at den medisinske virkningen ble større når han fortynnet og potenserte stoffene. At forskjellen mellom gift og medisin er avhengig av dosens størrelse hadde han på det rene, men det er litt vanskeligere å forstå at et stoff man ikke kan finne molekyler fra er i stand til å virke helbredende. ”less is more” står det på noen innretninger på offentlige toaletter…………..

Men vi har homøopater som sverger til lave potenseringer og hyppig repetisjon, gjerne flere daglige doser. Hvor i Organon står dette?

Vi har da nok av disse i våre dager også. De som hevder at Hahnemann er utdatert og at det stadig er nytt som dukker opp og at vi må ta hensyn til det nye i stedet for det han forfektet. Klart at det dukker opp nye ting, det ville jo vært skrekkelig om ikke vitenskapen gikk framover.

Men vi ser at Hahnemann stadig er aktuell.

Han var bare forut for sin tid og brukte sin tids begreper for å beskrive det han hadde oppdaget. Feilfri er vel ingen, heller ikke Hahnemann, men derfor kan vi ikke avskrive hans oppdagelse som utdatert eller ugyldig.

Som Columbus som mente at han seilte til India. Vi vet at han tok feil av landet, men han oppdaget ikke desto mindre et helt kontinent. Hva om det er slik med Hahnemanns oppdagelse også, at det er et kontinent som venter på å bli utforsket?

Jeg har valgt å oversette noen artikler fra Bönninghausens Lesser Writings.

Det er en bok satt sammen av det man mener er samtlige magasinartikler samt noen av de mindre pamflettene han har skrevet.

Homøopatien er en medisinsk gren det alltid har stormet rundt. Hahnemann var den første, og han fikk sin rikelige andel av motgang, og han må ha vært en usedvanlig utholdende mann.

Han må også ha vært fullstendig overbevist om at hans teori om likhetsprinsippet stemte

Men etter hvert fikk han sine tilhengere.

Hvem var Bönninghausen?

Clemens Maria Franz Baron von Bönninghausen.

Født inn i en av de gamle adelsfamilier i Vestfalen 12. mars1785, utdannet jurist, hageentusiast og på grunn av det utnevnt til direktør for den botaniske hagen i Münster.

Høsten 1827 ble Boenninghausen alvorlig syk av tuberkulose, og ingenting de allopatiske leger kunne tilby virket. Han skrev da til sin venn, legen Weihe, som han hadde studert botanikk sammen med, ikke for å be om hjelp, men for å ta et siste farvel.

Bönninghausen visste ikke at Weihe var elev av Hahnemann og praktiserte homøopati. Weihe skrev straks tilbake og ba Bönninghausen om å skrive ned alle symptomer, og spurte om han ville prøve homøopati. Ut fra det Bönninghausen skrev, foreskrev han Pulsatilla, han tok det og ble helbredet.

Etter å ha blitt helbredet for tuberkulosen ble han så imponert av Weihes behandlingsmetode at han viet resten av sitt liv til å studere homøopati.

I 1830 hadde Bönninghausen skrevet et repertorium til eget bruk, og på Hahnemanns forespørsel utga han sitt første repertorium i 1832. Hahnemann satte Bönninghausen høyt; vi kan se det i fotnoten til §153 og §235 i Organon. Bönninghausen definerte det komplette symptom, og vi benytter hans klassifisering av karakteristiske symptomer.

I 1843 utstedte kong Friedrich Wilhelm IV en kabinettordre som ga Bönninghausen rett til å praktisere som lege, enda han ikke hadde legeutdannelse.

Bönninghausen døde i 1864, 79 år gammel.

HØYE POTENSER

(fra side 4 til side 8)

Høye potenser har frembrakt en divisjon, spesielt blant tyske homøopater, som fremdeles eksisterer og som på ingen måte bidrar til vitenskapens framgang. En strid i vår leir, langt farligere og verre enn en krig mot en ytre fiende har oppstått – en krig mellom tilhengerne av spesifikke midler og Hahnemannianerne – materialistene mot dynamistene – og som en konsekvens har amfibiene nettopp trådt fram, de er verken fugl eller fisk, verken homøopater eller allopater, og som stadig ofrer sin overbevisning til fordel for egennyttige betraktninger.

Blant sistnevnte er de påståtte mellommenn mellom den gamle og den nye skole, som ønsker å behage begge og ikke tape velvilje hos noen, uten å ta i betraktning at halvgjort er svært utilfredsstillende, og den som vil bære vann på begge skuldre ikke vil oppnå tillit på noen av sidene og må være frastøtende for enhver uavhengig etterforsker. de er hevet over ethvert angrep, for de holder fluktveier åpne til begge sider, og deres hærtog er det som best kan karakteriseres som plyndringstokt. Derfor vil det antakelig være et forgjeves foretak å bringe overbevisning til disse amfibiene.

Materielle homøopater, eller spesifister, som de velger å kalle seg, er karakterisert ved at de gir lave fortynninger og repeterer dem hyppig, men som velger sine medisiner korrekt i henhold til homøopatiens lover og gir større eller mindre doser, er mer mottakelige for fornuft. I det minste vil de ikke avvise å undersøke saken, og gjøre eksperimenter så snart vi kan overbevise dem om at selv høye potenser, ja, de høyeste, gitt i svært små og sjeldne doser, gir effekt og. Vi har i sannhet dyp, gjennomtrengende virkning, fullstendig tilstrekkelig til å helbrede.

Vi hopper fortjent over kujonenes tilholdssted, de som skamløst proklamerer det som ærlige, aktverdige menn har gitt ut som resultater av omhyggelig gjentatte eksperimenter for løgner så snart disse går imot deres egne moldvarpaktige synspunkter, og ser at det bare er to innvendinger som har kommet fram mot dynamistene og som har gitt næring til opponentenes skepsis.

Disse innvendinger er:

For det første at helbredelse er avhengig av pasientenes tillit til si lege, at den moralske effekten er satt for høyt;

og for det andre at homøopatisk diett, som bringer pasientene til en naturlig måte å leve på, er antatt å bringe helsen tilbake uten noen medisin.

Om vi dynamister var tilbøyelige til å hevne oss, ville det ha rettferdiggjort et spørsmål om hvorfor ikke de arbeider for å oppnå sine pasienters fulle tillit og foreskriver den samme diett , mens de kaster all medisin til side som fullstendig ubrukelig? Men vi har ikke behov for slike metoder, og vi, så vel som våre opponenter, er fullstendig klar over at det er mange, særlig kroniske, sykdommer som aldri kan bli helt og permanent helbredet ved livskraften alene, så vel som akutte der det normale forløp bare kan forkortes og avbrytes av passende medisin, og hvor et fatalt utfall bare kan avverges trygt av det samme.

Behandling av dyr

Men alle disse unnskyldninger og protester blir avskåret når det gjelder homøopatisk helbredelse av dyr. Disse helbredelsene, og bare disse, gir oss den sikreste og mest ubestridelige informasjon om hva og hvor mye slike medisiner, også høyt potenserte, er i stand til å gjøre helt uavhengig av all moralsk tro og diett, siden begge deler er fullstendig eliminert slik at det ikke kan knyttes den fjerneste mistanke til noen av dem.

Overbevist om den vidtrekkende viktigheten av helbredelser av dyr av forskjellige arter, og for med største letthet å samle resultatene til dette formål, har jeg i et år ført journal, og i denne tiden har etterspørselen økt sterkt. Alt nå viser denne journalen mange til dels bemerkelsesverdige helbredelser, og alle presenterer de mest ubestridelige bevis, ikke bare på den store helbredelsesevnen til medisiner i henhold til strenge homøopatiske prinsipper, men spesielt kraften i høye potenser i minimale doser, siden jeg nesten utelukkende har benyttet disse.

Men journalen er ikke like omstendelig ført som for mennesker, men på den annen side behøver jeg ikke å ha noen motforestillinger til å oppgi navnene på eierne til de syke dyrene, og slik kan jeg vise hver skeptiker hvor han kan samle den sikreste overbevisning om sannhetsgehalten i mine uttalelser.

Ved å utgi noen få av helbredelsene det er snakk om, mener jeg å kunne anta at målet med denne kommunikasjonen har blitt uttalt med tilstrekkelig klarhet til at ingen vil feiltolke eller se en degradering av vår edle vitenskap i min forespørsel om at våre mest erfarne og lærde homøopater kan tre inn på denne hittil ubetrådte sti når det gjelder høye potenser og kommunisere resultatene av sine eksperimenter åpent og ærlig til dem som tviler.

Tillat meg å åpne listen med et strålende tilfelle som inntraff allerede for to år siden og som tiltrakk seg så mye oppmerksomhet blant hesteelskere at det ennå blir nevnt som minneverdig når homøopati blir nevnt.

Løytnant von Grueter fra Ellevte Husarregiment var på det tidspunkt i tjeneste her. Han hadde en fullblods engelsk hest som han fikk kjøpt for en billig penge fordi den led av en plage i larynx, hostet mye, og det var rasling og harking i strupen og den minste anstrengelse forårsaket kortpustethet.

Denne sykelige tilstanden hadde vart en stund, og hadde blitt behandlet uten hell av flere veterinærer, både mens hesten var hos den forrige og den nåværende eier. Til sist, noe som er vanlig, ble homøopatien prøvd etter at alle andre utsikter til forbedring hadde svunnet hen.

På denne måten kom hesten under min behandling.

Sykdommens natur og de allopatiske midlene som var brukt tidligere, noe som ikke kunne stadfestes til å bestå av annet enn gjentatt smøring med Merc, etterlot ingen tvil om hvilket middel som var indikert. Derfor foreskrev jeg, etter min normale praksis når det gjelder dyr, Hepar i 200. potens (tre globuli fuktet med Hepar 200) til å riste til oppløst i rent, kaldt vann og så gitt hesten med flaske. Ingen endring ble gjort i foringen, og som vanlig ble hesten tatt ut på en times ridetur.

I løpet av en uke ble den gode virkningen av midlet tydelig da hesten helt sluttet å hoste, men raslingen og harkingen var der fremdeles, og selv om pusten var bedre om enn undertrykket fremdeles.

Spongia 200 ble gitt på samme vis og forårsaket en videre framgang i forbedringen, en til dose Hepar 200 ble gitt en uke senere og de resterende symptomene på sykdommen ble borte på en slik måte at hesten tre uker deltok i et løp, hvor flere ypperlige fullblodshester deltok, og på en og samme dag vant to premier.

Kort etter ble hesten solgt til firedobbel pris til en annen offiser, og det sies at det er hans beste hest så langt, noe jeg har fått bekreftet av hans bekjente.

Omtrent på samme tid kom en fattig gårdbruker fra den lille landsbyen Amelsbueren, hans navn var Roevekamp, til meg for å få hjelp, han dro en hest etter seg, rene skjelettet, med matt hår som sto alle veier og nesten ikke kunne sette føttene under seg.

Hesten hadde vært syk i tre måneder og bare blitt verre av remediene forskjellige veterinærer hadde brukt, og som Roevekamp hadde hatt store utgifter på. Han sa at jeg hadde hjulpet så mange mennesker som legene hadde gitt opp, også i nabolaget hans, og han håpet jeg ville ha medlidenhet med hesten som han ikke ville ha visst å erstatte om han mistet den.

På spørsmål fikk jeg vite at hesten hadde begynt å svette da den dro en tung kjerre og så kommet ut for en stor regnbyge iblandet snø, at den hadde blitt forkjølt og vært syk fra dagen etter regnbygen.

Denne anamnesen, sammen med andre symptomer jeg ikke skrev ned og ikke kan huske, pekte rett på Rhus-tox. Så jeg ga ham en dose i 200. potens og to doser Sac.lac med anvisning om å gi hesten ett middel hver femte dag (som i kasus 1) ristet i vann.

Tre uker senere stanset en bonde med en tungt lastet kjerre hjemme hos meg og anmodet meg om å komme ned. Det var samme bonde med samme hest, som jeg ikke kjente igjen, så velnært, blank og fin og med klare øyne som den var. Eieren fortalte at tilfriskningen hadde satt inn 24 timer etter å ha tatt første middel, at den ble bedre dag for dag og at hesten var friskere enn noen gang før, og han takket meg hjertelig for det.

Kommentar

Her valgte jeg å avslutte oversettelsen av denne artikkelen, litt over halvveis.

Det er flere kasus som gjelder dyr, men jeg ser ingen hensikt å gjengi flere av dem. Kyr, hester, griser og hunder var blant dyrene Boenninghausen behandlet med hell.

Han behandlet altså dyr for å motbevise påstander om at det var pasientenes tillit til homøopaten, moralsk tro og diett som helbredet, ikke homøopatiske midler.

Også i dag er det mange som påstår at det er bare placeboeffekten som gjør at man blir bedre av homøopati. Jeg har også prøvd homøopati på dyr, og det har virket godt, selv på dyr jeg knapt har sett og som derfor ikke har hatt spesiell tilknytning til meg. Og heller ikke jeg skjønner hva slags moralsk påvirkning man kan ha på dyr.

1 En notis til Dr. v. Bönninghausen om å avholde seg fra homøopatisk veterinærpraksis. (Gale hunder.)

1.2 Dr. v. Bönninghausen svar

1.3 Innenriksministeriet svar

4 Ideen om et systema nosologicum

4.1 Kolerin

4.2 Kolera

4.3 Tyfoidfeber

5 Tyfoidfeber og høye potenser

6 Traumatiske plager og høye potenser

XII Dagarbeiders kone

XVIII Jos. M. fra Osnabruck

XIX Joseph Sch. fra Gl.

XX Beruh. D. B. fra O.

XXI Karl R.

XXII Bernh. D.

XXIII Karl R. 32 år.

Bidrag til homøopatiens historie

En notis til Dr. v. Bönninghausen om å avholde seg fra homøopatisk veterinærpraksis.

Ærede herre, vi har blitt informert om at De, da Kommisær Henschen fra Holzhausen søkte Deres medisinske hjelp til en purke som hadde blitt bitt av en gal hund, ga ham midler til dyret, og at purken senere ble gal og måtte avlives i nærvær av en veterinær, Steinkühler, sammen med dens avkom på tre grisunger, født etter hendelsen.

Etter denne hendelsen benytter vi anledningen til å sende kopi av ordren fra Den Kongelige Minister for Åndelige, Utdanningsmessige og Medisinske affærer, utstedt 6. desember 1840 til Dem. Denne befaler at personer som ikke er godkjent for veterinærpraksis ikke skal utføre behandling av husdyr ved sykdommer tilhørende kategorien smittsomme sykdommer og epidemier. Siden De ikke har oppnådd de kvalifikasjoner denne ordren krever gjennom ordren fra det Kongelige Kabinett av 11. juli 1843, som tillater Dem å bistå enkeltpasienter med homøopatiske råd og tilsvarende medisiner, må vi forby Dem å behandle gale dyr eller husdyr som har blitt bitt av gale dyr medisinsk, eller slike som er antatt å være gale, og også generelt kveg som har infeksjons- eller epidemisk sykdom, hvis De vil unngå en bot på fra 5 til 10 dollar.

Münster, 24. juni 1852.

Den kongelige Innenriksminister

Til den avgåtte Kongelige Advokat

Dr. phil? Von Bönninghausen,

nobilitet i denne by.

Vedlagt følger påbudet gjort av innenriksministeriet.

Til den ærverdige Kongelige Regjering, her.

Münster, 10. juli 1850

Ordren som er sendt til meg pålegger meg forpliktelsen, ikke på egne vegne, men på sakens vegne, å ikke motta den i stillhet og derved, som det ville følge, tilstå skyld i noe som jeg er faktisk og formelt fullstendig uskyldig i. Hele det erværdige kollegium kan ikke nekte meg attest på at jeg aldri har stått blant de som klager, men alltid har viet all min tid og styrke til å studere, gi råd og hjelp, når og når som helst jeg var i stand til det, på en trofast og ærlig måte. Fra denne siden trenger jeg derfor ikke å frykte at denne henvendelsen skal mistolkes, siden jeg oppriktig ønsker og streber mot det som i sannhet er godt, men på samme tid, som rett og riktig er, er jeg bestemt på å opponere mot ethvert hinder for denne bestrebelsen med nidkjærhet og fasthet.

Selv om det er en ugjendrivelig sannhet, bevist av talløse fakta, at helbredelse av dyr utføres i henhold til samme lov som helbredelse av mennesker, ville jeg ikke ha tenkt på å strekke meg også til dem om ikke protestene fra tilhengerne av den gamle skole, gjentatt ad nauseam, hadde tvunget meg til det.

Etter så mange slående fakta som ikke levnet dem noen mulige benektelser, var deres eneste gjenværende protesten: ”Homøopatenes helbredelser skyldes bare diett og en tillitsfull innbilning, for dette intet som blir gitt, er fullstendig ute av stand til å forårsake helbredelse.”

Dersom man kom med slike tåpelige utsagn bare som en billig og dum vits ville ethvert rasjonelt menneske i høyden lidenskapelig ha trukket på skuldrene eller forbigått det i stillhet som en forbigående dumhet. Men etter at alle de andre innvendingene, for det meste grunnlagt på en absurd teori, ikke var til mer nytte, ble dette tøvet til sist godtatt, og fordi det ble uttrykt med en slik tilsynelatende klokskap var det tilstrekkelig mange dumme mennesker som faktisk trodde på det.

Ingenting er mer passende for å gjøre dette siste smutthullet ubrukelig for opponentene mot de nye og naturlige helbredelsesmetodene enn å gi homøopati til dyr. For her kan ingenting tilskrives diett, som forblir den samme, og enda mindre til tro og innbilning; når dyr friskner til med slik behandling, og det på kort tid, kan det ikke benektes at helbredelsen skyldes dette foraktede ”intet”, om ikke all fornuft settes til side og skepsisen øker inntil galskap. I 38. bind av Allgem. Hom. Zeitung, ved Hartmann og Rummel, er det i nummer 23 en drøfting om dette emnet, med et tillegg om helbredelser av dyr med slike ”intet”, og med ”intet” på den ypperste måte.

Utelukkende av denne grunn, og basert på prinsippet om similia similibus, anså jeg ikke meg selv å være så aristokratisk, der min hjelp ble etterspurt i ”enkeltstående tilfeller”, og i begynnelsen bare der de nåværende veterinærmetoder hadde mislyktes, at jeg nektet å hjelpe også dyr av forskjellige arter.

Siden 18. januar 1849 har jeg også ført en formell journal og er derfor i stand til enhver tid å kunne gjøre regnskap for hvert eneste behandlede tilfelle, akkurat som med personer som er behandlet, selv om den første ikke er så detaljrik. I denne journalen er det derfor også en oppføring fra 8. mai d.å. om suggen til Hensche, med notater om de vanlige remedier brukt mot bitt av gale hunder. Senere er det en merknad, i følge informasjon gitt i ettertid, om at ”suggen ikke desto mindre ble sagt å ha fått hydrofobi, selv om den verken hadde bitt eller frådet som gale sugger alltid gjør”. Det er derfor et spørsmål om suggen faktisk hadde hydrofobi da den ble avlivet, og av mange vitenskapelige grunner er jeg fullstendig berettiget til å stille spørsmål ved dette og benekte det inntil det fullstendige resultatet av en disseksjon skulle bevise antakelsen til veterinær Steinkuehler, som er absolutt ukjent for meg.

Men selv i så tilfelle ville det spille liten rolle om det av en ukjent årsak i nettopp dette spesielle kasus skulle ha brutt ut hydrofobi, ettersom dette i slike tilfeller alt for ofte inntreffer ved allopatisk behandling, også av mennesker, hvilket de årlige statistikker klart viser. To triste eksempler av dette inntraff i løpet av de to siste år her foran Münsters byport og i landsbyen Coesfeld. På den annen side har jeg ikke kjennskap til et eneste godt underbygd og bekreftet tilfelle hvor et menneske bitt av en gal hund, og som faktisk hadde fått hydrofobi, har blitt reddet av allopati, men jeg kan vise til et tilfelle der en person i denne tilstand har blitt reddet av homøopati.

Den Kongelige regjerings opptegnelser fra begynnelsen av 1830 inneholder rapport fra Dr. Sentrup, daværende distriktslege, angående at det hadde brutt ut hydrofobi hos tjueen år gamle Louise Klusemann, født i Iburg og som var tjenestejente på Menkens gård, nær Alveskirchen, ettersom han hadde behandlet henne allopatisk i flere dager uten resultat. Men ut fra det retten offentliggjorde om saken senere tviler jeg på at min homøopatiske behandling av denne personen , som ellers ville dødd av sykdommen, har blitt ført inn i opptegnelsene. Men selv i dag er jeg i stand til å gi en eksakt og detaljert redegjørelse om saken som den ble offentliggjort i Archiv für die hom. Heilkunst, bind X, no. 3, side 85, i et brev fra stedets pastor såvel som fra en erklæring nedskrevet i nærvær av avdøde privatadvokat Baron von Korff i overensstemmelse med den helbredede persons uttalelse noen uker etter hendelsen. Denne kurens berømmelse, så vel som mange bemerkelsesverdige helbredelser i ettertid, har brakt utallige mennesker som har blitt bitt av antatt gale hunder til meg, og hydrofobi har ikke brutt ut hos noen av de personene som har brukt mine homøopatiske remedier, selv om jeg så flere av dem som var blitt fryktelig bitt og opprevet, noen av disse personene av hunder hvis bitt forårsaket hydrofobi hos andre dyr.

Hvorom alt er, disse remediene er ikke hemmelige remedier, ettersom de blir solgt og brukt uten restriksjoner mange steder, ei heller har deres offentliggjøring forårsaket noen utgifter for staten som tilfellet har vært med mange andre remedier, men de har uselvisk vært gjort kjent både gjennom mitt og andres arbeid, sammen med retningslinjer som viser hvordan de skal brukes. Disse remediene er også de eneste og ekte profylakser mot hydrofobi, og de har evnen til å helbrede hele sykdommen selv når den har brutt ut. Dette siste forholdet er essensielt, og der det ikke har vist seg å være profylaktisk har homøopater med en gang overgitt det til de tvilsomme og utrygges, om ikke til de hemmelige remediers og humbugens limbo. For meningers og påstanders tomme autoritets tid er svunnet hen for aldri å komme tilbake, og i fremtiden vil bare det som er bevist ved gjentatte erfaringer, og som samsvarer med en naturlov som er like udiskutabel som Newtons gravitasjon, bli godtatt.

Men fordi det selv blant de mest hengivne tilhengere av den gamle skole er mange ærlige menn som har identifisert og utpekt den gamle medisins praksis til en samling misvisninger og forfalskninger, har vi desto større grunn til å sette inn en sterk kritikk overfor den.

Så mye følte jeg meg forpliktet til å si angående ordren utstedt av den ærverdige Kongelige Regjering, datert den 24. i denne måned.

Jeg vil ikke nevne den rang som homøopater har plassert meg i, ei heller de mange æresbevisninger som har blitt meg til del, diplomer osv som har kommet og fremdeles kommer fra de mest fjerntliggende land, men gå videre til slutningene man kan dra av dette.

I så henseende kan man ikke utelate at den høyeste kongelige kabinettordren som angår min homøopatiske virksomhet er datert 11.juli 1843, mens den siterte ministerieordren bærer datoen 6.desember 1840. Derfor kan ikke denne ordren berøre den andre, selv om en minister skulle ha makt til å oppheve eller impulsivt begrense en kongelig kabinettordre.

For det andre finner vi ingen steder i den kongelige kabinettordren restriksjoner eller unntak når det gjelder noen sykdom. Derfor kan det ikke være noen fortolkning av denne ordren som tilsier at en sugges liv settes foran et menneskeliv.

Til sist erklærer den ovenfor nevnte kabinettordre klart at ingen hindringer skal stå i veien basert på min mangel av KVALIFIKASJONER, og likevel er ordren De siterer i direkte konflikt med denne, i og med at det sies at jeg ikke hadde oppnådd den KVALIFIKASJON det ministerielle edikt krever, og på grunn av dette skal forbys, osv, og trues med en bot på fra fem til ti dollar.

Det er tilfeller av fortolkning som ikke er i overensstemmelse med normal fornuft, men en slik påståelig, ja rett frem direkte selvmotsigende fortolkning har jeg aldri stått overfor tidligere, og jeg kan derfor ikke underkaste meg den ærede ordre fra den kongelige regjering i dette tilfellet.

Dr. C. Von Bönninghausen,

Kongelig Rådgiver (avgått)

Vi har funnet oss nødsaget av argumentene gitt i Deres svar av 10.juli d.å. å utgå fra vår posisjon, og vi pålegger Dem direkte, med referanse til behandlingen av gale hunder eller dem som har blitt bitt av dem, å følge pålegget gitt i § 100 i regulativ av 28.oktober 1835 undertegnet av kongemakten, (lovbok 27, side 239) som sier at alle som ikke er leger sterkt advares mot å behandle slike kasus, og at selv om dette er tillatt bare for leger og veterinærer, skal dette skje under forhold som inkluderer sterke begrensninger. Ut fra den kongelige kabinettordren av 11.juli 1843, som gir Dem tillatelse til å gi homøopatiske råd og administrere homøopatiske medisiner til pasienter som i enkelte tilfeller henvender seg til Dem ut fra sin spesielle tiltro til Dem, kan De ikke på noe vis oppnå mer utvidede privilegier for Dem selv enn det som er gitt selv til godkjente leger.

Den kongelige regjering

Münster, 6.september 1850,

Til den kongelige rådsherre (avgåtte)

Dr, Phil. Von Bönninghausen, her.

IDEEN OM ET SYSTEMA NOSOLOGICUM

Allgemeiner homöopatische Zeitung, bind XL, SIDE 17

Siden Linnés tid har botanikeren stolt på seg selv i sin diagnose, med få ord som er absolutt nødvendige, for å artsbestemme en plante fra andre ved å beskrive den i henhold til noen få karakteristika som tilhører den alene. Blant de fordeler som er oppnådd gjennom dette, er den essensielle fordelen at det er lite tidkrevende å finne klasse, orden, familie og til sist eksemplarene og varietetene av hver plante, selv når man aldri har sett den før, slik at hver ny plante som ennå ikke har fått navn øyeblikkelig kan identifiseres. En detaljert beskrivelse av alle plantens deler hører ikke riktig til i systemet, og finnes ikke i de fleste håndbøker fordi det er unnværlig og overflødig når det man ønsker er kun å finne navnet uten å spille tid.

Når dette er funnet og den nærmeste botaniske enden nådd, kan andre bøker som detaljert beskriver plantens medisinske, tekniske eller andre relasjoner som er fremmede for botanikken lett konsulteres.

Burde vi ikke introdusere noe lignende innen homøopatien, for å lette arbeidet betraktelig for nye (kanskje også eldre) homøopater, og forenkle valget i det minste uten å sette deres trygghet i fare, men heller sikre den? Jeg tror det. Ja!

Så vel allopatiske som homøopatiske patologer deler sykdommene inn i klasser og ordener. Deres familier har blitt beskrevet mer eller mindre presis og differensiert fra hverandre. Det er bare de utallige eksemplarer og varieteter som ennå ikke er bestemt fordi man mangler den nødvendige støtte; denne tilbys homøopaten utelukkende gjennom anerkjennelsen av hvert remediums karakteristika. Men der allopaten overalt møter uoverstigelige hindringer overfor presentasjonen av virkelig korte diagnoser er homøopaten i stand til å bestige disse; for ham alene er de bestemmende faktorer kjent ved hjelp av remedienes karakteristika.

Et arbeid utført på denne måten ville være av umåtelig betydning, og et systema nosologicum ville bli like uunnværlig for homøopaten som systema vegetabilium er det for botanikeren.

Ut fra overbevisningen om nytten og viktigheten har jeg satt meg fore å presentere denne ideen for mine ærede kolleger for at de kan undersøke og vurdere den, med forespørsel om at de kanskje vil uttrykke sitt syn angående dette i denne journalen.

For å gjøre mine ideer og synspunkter hva angår denne saken klarere utgir jeg her, som eksempler og eksperimenter, korte diagnoser av de varierende sykdomsuttrykkene som tilhører kolera, en sykdom som igjen truer regioner av vårt fedrene land, og som ,på grunn av de unormale og mangfoldige former den opptrer under, kombinert med den hast vår hjelp er påkrevet, ofte møtes uten den rolige åndsnærværelse og vellykkede utvelgelse av midler uten spill av tid og uten feiltakelser som er så ønskelig:

I

KOLERIN

(Denne familiens karakter er antatt å være kjent)

kvalme eller oppkast dominerer uten, eller i det minste før hver diaré: ipecacuana

diaré bare om morgenen, med forutgående kolikk: bryonia.

diaré med kløe og nummenhet i lemmene: secale cornutum.

blodiblandet diaré, med voldsom kolikk, dragende smerter nedover lemmene: colocynthis

diaré av avføring eller vann, uten smerter, med rumling av luft i buken og klissete tunge: phos.ac.

diaré av blodig slim med tenesmus: mercurius

diaré og oppkast av uklart vann med kaldsvette på pannen: veratrum

KOLERA

uten oppkast og diaré, brå krampe i bryst og lemmer, med plutselig kraftløshet: camphor.

blekt oppkast, uten diaré: ipecac.

oppkast av uklart vann og diaré som utgjør mer enn det man har tatt inn: veratrum

samme som 3, men med kloniske krampetrekninger og kramper: cuprum

mørk brun, brennende avføring med gru, rastløshet og stor svakhet: arsenicum

opphør av diaré og oppkast, med total kollaps, og livskraften ebber ut: carbo veg.

III

TYFOIDFEBER

(Som følge av kolera)

smerter i lemmene ved bevegelse, verre om kvelden: bryonia

smerter i lemmene ved hvile, forverring om morgenen: rhus-tox

uten smerter, lett delirium og søvnighet: phos.ac.

vanskelig å snakke, ynker seg og stønner i søvne, glir nedover i sengen: muriat.ac.

stor svakhet, umåtelig tørst, drikker ofte men lite om gangen og brenning i buken: arsenicum.

opphopning av blod i hodet, med voldsom delirium, fantastiske illusjoner og syner: belladonna.

(så vidt meg bekjent er det ikke observert andre former for tyfoidfeber som følge av kolera)

Münster, 25.august 1850

TYFOIDFEBER OG HØYE POTENSER

SIDEN Gross døde og Stapf la ned sin penn har homøopatiens motstandere blitt mer og mer høyrøstede, siden de ikke lenger frykter vektige motsigelser, og stemmene til de amerikanske forsvarerne (legene Hering, Lippe og Haynel) bare delvis når Tyskland og blir ignorert der. Selv om det her og der lyder en stemme som priser de høye potenser drukner den raskt i larmen som heves mot den fra alle sider. i mellomtiden blir bannbullen mot de høye potenser stadig dypere rotfestet, og i dag har vi nådd det punkt at ingen våger å uttrykke sin erfaring med dem for høyt i frykt for å bli fornærmet og hånet, en behandling noen av våre tyske kolleger på noen måte sparer dem som har en mening som avviker fra deres egen for.

Uten å sette meg selv på lik linje med de ærede ovenfor nevnte herrer er jeg ikke desto mindre for klar over viktigheten av ti års trofaste eksperimenter til å vise den klanderverdige feighet det er å gi etter for mine opponenter uten å opprettholde mine synspunkter. Jeg må tvert i mot oppfylle en hellig plikt ettersom jeg er den første (i Neue Archiv f. d. h. Heilk. Bind I, no. 2, side 36) til å nevne dette tema. Den som tar seg bryet med å lese nøye gjennom Dr. Croserios artikkel, her, (side 31) vil finne at en frekk og falsk påstand avvist på det mest overbevisende, og til fulle bli overbevist om at grunnleggeren av homøopati selv i sine siste år var langt fra å vende tilbake til de mer massive doser og de hyppigere doseringer som hørte hjemme i denne vitenskapens spede barndom.

Blant oss er det noen homøopater som i sin visdom rett nok vil erkjenne de høye potensers verdi når det gjelder kroniske sykdommer, men som sannsynligvis av mangel på egen erfaring advarer mot å bruke disse ved andre sykdommer. Men de kan ikke finne eller oppgi noen fornuftige grunner for dette, og man kan heller være tilbøyelig til å anta at det motsatte er tilfelle, siden de mest akutte sykdommer har mye større evne til å opprøres og derved også større mottakelighet for det passende homøopatiske remedium enn tilfelle er i de fleste kroniske tilfeller. Men det synes nytteløst å motsi denne påstanden, som , underbygget av et mangfold av såkalte autoriteter fortsetter som et aksiom, en sannhet uten å være bevist av noen forsøk.

Men tillat meg å begrense meg i det følgende til en akutt sykdom, en slags nervøs (eller tyfoid) feber som i noen måneder har rast i de landlige omgivelsene rundt mitt hjem, og som under allopatisk behandling som vanlig har krevet mange ofre.

Tyfoidfeberen det er snakk om, som selv om den ikke har gitt seg synes nær å dø ut, tilhører i følge det allopatiske nomenklatur familien Typhus abdominalis, og siden alle dens detaljer finnes i hver senere patologi må jeg være unnskyldt at jeg utelater en generell beskrivelse av den. Men jeg fant det enda mer viktig, i følge direktivene i §§100-102 i Organon* (femte utgave) å skrive de forskjellige tilfellenes systemer på et særskilt ark, særlig fordi jeg på grunn av store avstander ikke kunne se pasientene i sykdommens første stadier, og måtte stole på slektningers, som jeg hadde instruert spesielt, framstilling.

*for tiden synes det å være en sjeldenhet om noen homøopat igjen konsulterer ”helbredelseskunstens Organon”, og jeg kjenner flere som verken har i sin besittelse eller noen gang har lest denne boken. Og det på tross av at det er udiskutabelt at den er grunnlaget for den homøopatiske helbredelseskunst, og dessuten inneholder så mange verdifulle gullkorn at hver repetisjon av denne bemerkelsesverdige bok, særlig når det er eldre praktiserende og erfarne homøopatiske leger som leser den, gjør at man stadig tilføres nye og viktige instruksjoner og opplysninger, og å overse den kan ikke bli sterkt nok klandret.

Og på denne måten ble alt skrevet ned som homøopatiens grunnlegger forplikter sine etterfølgere på og som han selv viste som eksempel, og jeg er i stand til å presentere et ganske nøyaktig bilde av epidemien uten å måtte legge til ett eneste ord fra en ikke alltid like pålitelig hukommelse. Jeg tror derfor at mange lesere ønsker å se hvilke symptomer som ledet til valg av middel her i den sedvanlige delen. Jeg vil bare tilføye at kursiv markerer hyppige symptomer, SMÅ BLOKKBOKSTAVER de som forekommer mer hyppig, og fet skrift symptomer som opptrer nesten kontinuerlig. Det totale sykdomsbildet er da som følger:

Vertigo – VERTIGO (i alle tilfellene) mest når man RØRER SEG og REISER SEG. Vertigo inntil besvimelse, også når man ligger og når man er utendørs. Vertigo når man ligger, bedre av å reise seg. Vertigo i sengen om kvelden. Vertigo om kvelden, så man taper syn og hørsel.

Forvirring.-om kvelden, særlig stor SVIMMELHET (i alle tilfellene) SVIMMELHET NÅR MAN REISER SEG. Svimmelhet i varme rom.

Sinn. – DELIRIUM (i de fleste tilfeller) mest om natten; vil flykte fra sengen; kjenner ikke sine egne; ser alskens dyr slanger og krypende ting.

Hode. - Voldsom HODEPINE OM KVELDEN, i et varmt rom, forverret av å REISE SEG og av den minste BEVEGELSE. HODEPINE OM KVELDEN i PANNEN. Kontinuerlig HODEPINE i BAKHODE og NAKKE. Hodepine og svimmelhet etter midnatt. Fullhet i hodet. Hodepine når man hviler om kvelden.hodepine om morgenen som forverres av bevegelse. Hodepine av å lute seg forover. Hodepine av å trå feil eller å støte foten mot noe.

Øyne. – betennelse i øynene, for det meste bare på venstre side. Synet svikter (bare i få tilfeller). Fotofobi.

Hørsel. – SVIKTENDE HØRSEL. Ringing og summing i ørene.

Nese. – Blødning fra nesen . Kløe i nesen.

Ansikt. – dyp RØDHET I ANSIKTET. Rødhet i ett kinn, for det meste venstre. Avgrenset (rund) rødhet i kinnet. Opphovning av venstre kinn; ansiktet brenner. Tørre lepper, de sprekker.

Munn. – TØRRHET I MUNNEN. Tørrhet i svelget uten tørste. Munnen brenner. Å svelge spytt er smertefullt, men ikke å svelge mat eller flytende.

Tunge. – Grå, dekket av slim tungen har hvitt eller gult belegg. TUNGEN SPREKKER.. Svartaktig tunge.

Appetitt. – TOTAL ANOREKSI. Umettelig hunger. Vil ha forskjellige ting, og så blir de avvist. Avsky mot kjøtt. Uheldig effekt av fett og av grønnsaker.

Tørst. – KONSTANT TØRST dag og natt. MODERAT TØRST. Ingen tørst i det hele tatt. Tørst om kvelden etter feber. Tørst om natten, mindre om dagen. Tørst bare om morgenen. Tørster etter varm drikke. Kontinuerlig tørst etter kaldt vann.

Her avbryter oversetteren den lang liste av symptomer og fortsetter nederste på side 27.

Den forutgående symptomlisten, som er samlet fra åtti eller nitti pasienter, vil straks overbevise enhver connoiseur om at flere remedier måtte velges, og at det, som alltid, var uomtvistelig nødvendig å individualisere hvert kasus meget omhyggelig. Selv om de fleste kasus med sine symptomer gjenspeilte Bryonia Alba og i dette fant sitt middel, var det mange personer som enten i starten av eller i sykdommens forløp også trengte andre midler, så som Pulsatilla, Rhus tox, Nux vom, Kali-c, Ars, Phos-ac, Bell, Hyosc, Mur-ac, Tarax, og,om reaksjonen var dårlig, Sulph eller Carb-v.

Ved alle disse kasus har jeg uten unntak brukt C200, og hver gang en enkelt pellet (mine pellets, som jeg får tilberedt her hos en pålitelig produsent, kan være litt større enn det som er vanlig, siden 17 til 19 lagt etter hverandre i rett linje utgjør en tommes lengde, men de er så porøse (og lete å knuse) at 100 bare veier tre grain. De absorberer medisinen, kleber ikke lett sammen og tørker raskt i en tett flaske.)ettersom min mangeårige erfaring har vist meg at min antakelse om at den ene eller andre pelleten kanskje ikke var nok gjennomtrukket er fullstendig overflødig. Bare en gang, da jeg hadde brukt opp Tarax C200, måtte jeg gi C30, men etterpå fant jeg ut at Jenichens preparat i1000.potens var fullstendig tilfredsstillende. Nesten tredjedelen av alle tilfeller ble helbredet av en enkelt dose av den passende medisin i C200; bare noen få fikk mer enn tre slike doser, og når dette var tilfelle hadde enten beskrivelsen av kasuset vært utilstrekkelig og ikke korrekt, eller så hadde dietten vært feilaktig, eller så hadde pasienten brukt alle slags allopatiske medisiner eller kjerringråd innen jeg ble tilkalt. Bare en av alle disse pasientene døde, og jeg vil inngående beskrive sykdommens forløp nedenfor. Alle de andre ble friske, ikke bare på relativt kort tid, men ingen av dem fikk den minste sequela av denne sykdommen, noe som ellers så ofte er tilfelle, eller trengt betydelig tid for å gjenvinne sine krefter, bortsett fra noen få tilfeller, der man fikk tilbakefall etter å ikke ha fulgt mine direktiver.

Ettersom jeg formoder at den generelle behandling for denne sykdommen, samt kriterier for valg av remedier er velkjent for enhver homøopat, kan jeg begrense skrivingen til noen få konkrete tilfeller, som jeg kan tilføye noen korte merknader som kan v ære nye og verd å vite for både den ene og andre av deres lesere. Jeg begynner med det eneste tilfellet som endte fatalt:

Gertrude D, i H, en ugift tjenestepike, syvogtyve år gammel, hadde følt seg uvel i over en uke og fått lov til å holde sengen i to dager.

13.september 1853 var symptomene, overbrakt av en budbringer, som følger: kolikk, mest om morgenen og ved bevegelse; hodepine, verre om morgenen og ved bevegelse; tretthet i bena; ganske mye tørst, helst for varme drikker; ingen diaré eller smerte i lemmene; konstant slumring natt og dag; konstant hete, ikke kald; ansiktet dyprødt; det månedlige hadde uteblitt i to måneder. Hun mottok 1 og 3, Phosphoric-acid 200: Belladonna, 200: 4,§ (Hahnemann brukte dette tegnet for å indikere uinteressante pulvere som for det meste inneholder bare melkesukker, og jeg har selv brukt samme tegn i mange år. Skulle dette bli ansett som ren imitasjon eller en tåpelig honnør til min kjære avdøde venn, kan hvem som helst gjøre det, og det vil ikke affisere meg.) ett pulver skulle tas med 24 timers mellomrom, om kvelden.

17 september. Fremdeles kolikksmerter, også smerter i lemmene, verre om natten og ved bevegelse. Vertigo, inntil dåning når hun reiser seg; sover mye; svetting om morgenen: 1, 3, Bryonia; 2, Rhus-tox20, 4,§ en dose daglig.

21.september. Ingen bedring; konstant delirium; tap av hørsel; forverret om morgenen, 1, Sulphur 200; 2,4,§ 3, Rhus-tox, en dose hver tjuefjerde time (her vil jeg bemerke at det hos psoriske individer hvor medisinen ikke virker ikke sjelden er det nødvendig med en dose Sulphur, og er vanligvis svært effektiv når det gjelder å fjerne utilstrekkeligheten i vitalkraftens reaksjon)

25.september. Ingen resultater. Det er voldsom delirium, og hun ønsker konstant å røm me unna; mye tørste. Stor forverring om kvelden og natten; hun kan fremdeles ikke høre; hun slår omkring med armene: 1, 3, Belladonna; 2, Stramonium 200; 4, § en dose hver tjuefjerde time.

28. sept. Slår enda mer med armene rundt seg; gjenkjenner ikke sine venner; ser ingenting annet enn slanger rundt seg; ansiktet dypere rødt; konstant tørrhoste om natten; griper etter flokker. Nå først får jeg høre at folk i huset har brukt Calamus i brennevin som profylakse, og ved flere anledninger gitt noe til pasienten: 1, 3, Hyoscyamus; Belladonna 200 hver tolvte time.

30. september. Etter no. 2(Belladonna) fikk pasienten ro, lå stille og så framfor seg, med ufrivillig urin og avføring og en stille død om morgenen.

Jeg må overlate til den enkelte hvorvidt han vil dele min overbevisning om at de gitte remedier ble forstyrret i sin virkning eller ikke. Jeg vil heller ikke motsi det om noen vil hevde at dråper av tinkturen gitt hver eller hver annen time ville ha overvunnet virkningen av Calamus. Jeg er tilfreds med å skrive ned fakta uten å komme med antakelser etter hendelsen, verdien eller nytteløsheten av dette kan ikke vises nå.

II.

Francis Schl., i H, en robust bonde, 58 år gammel. Seks dager tidligere døde en tjenestepike som hadde blitt behandlet for tyfoidfeber (allopatisk) i huset hans; en annen pike som ble behandlet på samme måte lå syk (hun døde noen dager senere). I flere dager hadde han følt seg dårlig og klaget over riving i alle lemmer, verre om kvelden og under hvile. Fullhet og ringing i hodet; inntil nå hadde det blitt bedre utendørs mens han beveget seg moderat. Bitter smak i munnen om morgenen. Dårlig effekt av grønnsaker og fett om kvelden; ingen tørste i det hele tatt. Noe kuldefølelse om kvelden; presset og ukomfortabel i et varmt rom; på en hard stol, bare lettere gjennom kaffe; han hadde tidligere hatt mageproblemer (grunnet intemperance) og av denne grunn brukt mye medisin. Også denne gangen hadde han tatt medisin en gang, men den forårsåket forverring, og hans tjenestepikes død fikk ham til sist til å søke tilflukt hos meg.

21.mars, 1853. 1, Pulsatilla 200; 2,§; 3, Bryonia 200, en dose hver annen kveld.

30. mars. Han følte seg ganske bra etter disse medisinene, men i går fikk han tilbakefall etter å ha inntatt for mye kalvekjøtt, skinke, øl og brennevin, og har nå kolikk, frysninger og voldsomme smerter i lemmene. 1, Ipecac.200.

31. mars. Heller verre enn bedre. Stor pine og rastløshet, forstoppelse, kolikk, fryser: 1, Pulsatilla; 2,4, §, 3, Arsenicum 200. en dose hver tolvte time.

2. april. Skrekkelig pine og hard, klumpete avføring. Om kvelden er alt mye verre; 1, Sulphur; 2, 4, §, 3, Arsenicum 200. en dose hver tolvte time.

april. Han var bedre, men for å hjelpe avføringen har han igjen drukket kaffe, så sist natt var han verre igjen, med stor pine og avvekslende kulde og varme; ingen søvn i det hele tatt; hard, klumpet avføring; 1, Rhus, 2, 4, §, 3, Bryonia. En dose hver tolvte time.

7.april. Mye bedre. Om morgenen følte han fremdeles press i abdomen, bedre av bevegelse. Om morgenen fremdeles noe varm, så kulde; 1, Rhus200; 2,4, §, hver tolvte time.

11. april. Nesten kurert. Fremdeles noe svette og svakhet, men han klager ikke over andre ting: 1-4, §, så han ikke skal gi etter for sin sedvanlige fråtsing. Han har vært helt bra siden da.

I tillegg til dette tilfellet hadde jeg flere der det etter rask forbedring forekom tilbakefall, ofte som konsekvens av en voldsom, umettelig sult (hvor Pulsatilla vanligvis er det beste middel), der det vanligvis krevdes lenger tid for fullstendig helbredelse enn den opprinnelige sykdommen.

III

Anton Schl, i H, femten år, sønn av ovenforstående, også smittet av tyfoidfeber; har hatt kolikk i fem dager, verre tidlig om morgenen; om kvelden hodepine i pannen forverret ved bevegelse; fryser mye; dyprødt ansikt; avsky mot kjøtt; tørr varme; hoste om morgenen med mer opphoste; normal avføring; voldsom svimmelhet så han ikke kan være oppe.

23. mars 1853. 1, Bryonia 200; 2-4 §, med tjuefire timers mellomrom.

27. mars. Forbedring har inntruffet; sover mye, hodepine om kvelden i sengen; rodhet i kinnene; svimmel i hodet, verre om kvelden; ikke mer hoste: 1, Rhus 200; 2-4, §, annen hver kveld.

3.april. kjenner ingen av sine tidligere plager, ikke engang tretthet; han har en umettelig hunger. 1, Pulsatilla200; 2, 4, §, annen hver kveld.

På den andre dagen var alt normalt.

Heinrich Schl, i H, fire år gammel, også en av bondens små sønner, ble også syk, men på en annen måte. I mer enn seks dager, hver ettermiddag mellom tre og seks, alvorlig, tørr hete med voldsom tørst, men ingen tørste, fulgt av dyp søvn; delirium hele natten; spør ofte etter mat, men skyver bort alt han får; plutselig tretthet og utmattelse; mye dyspné under feber og slående varm ånde; myk avføring; ingen nattesvette og generelt varm, tørr hud.

12.juni 1853. 1, Phosphorus 200; 2, 4 §; en gang daglig. Øyeblikkelig tilfriskning fulgte og det var ikke nødvendig med noe annet.

Wilhelm A, i H, tyve år gammel, har vært syk i to uker og er nå fullstendig lenket til sengen. I begynnelsen var det tretthet og smertefull stivhet i nakken (et svært vanlig symptom ved begynnende tyfoidfeber), nå har han også utålelige smerter i hodet og abdomen, og stikking i venstre side av brystet, forverret av den minste bevegelse, og om kvelden var alle symptomer verre; mye tørste, rikelig nattsvette. I femten år har han vært plaget av et alvorlig, fuktig utslett over hele skalpen, dette har plutselig tørket ut; etter det har han også hatt mye delirium.

august 1853. 1, Bryonia200; 2, 4 §; hver tolvte time.

9.august. kolikken , de gjennomtrengende smerter i siden samt delirium har forsvunnet helt; hodepinen er der og har blitt så vidt bedre, verre ved bevegelse; rundt klokka tolv er det en surt luktende svette; surt luktende, diaréaktig avføring, svært rastløs i sengen. 1, Rhus 200; 2,4 §; hver tolvte time.

11.august. videre bedring i alle symptomer; svært moderat tørste; svette og diaré har forsvunnet, men det er fremdeles stor svakhet og ingen appetitt for å spise noe som helst. 1, Sulphur 200; 2, 4 |, hver tolvte time.

14. august. Videre bedring, hodet er også litt fuktig igjen, men det er igjen noe daré og kolikk under hvile, og stor svakhet; pulsen er svært rask om morgenen, men saktere igjen om kvelden(jeg kjenner intet tegn som peker så bestemt mot Arsenicum enn det ovenfor nevnte, ei heller noe remedium som viser det så bestemt blant sine karakteristiske symptomer). 1, Arsenicum 200; 2, 4 §; hver firogtyvende time.

20.august. så godt som frisk; noe dårlig ennå om morgenen; appetitten er god. 1, Nux vomica 200; 2, 4 §; hver annen dag. Etter dette var helsen god; han var bedre enn på flere år.

Gertrude K, i H, toogtyve år gammel, hadde vært i huset der det var flere tyfoidpasienter, og vært infisert i en uke. Voldsomme rivende smerter i alle lemmene, verre om kvelden og av enhver bevegelse; hodepine ved bevegelse og ved å reise seg opp; voldsom tørste om natten, ingen diaré; riving i abdomen; rikelig svette under søvn; hadde hatt utslett på siden av nesen en tid; sterk feber.

24.august 1853. 1, Aconitum; 2,Bryonia 200; 3, 4 §; hver fireogtyvende time.

29. august. Jeg hadde tillitsfullt sett etter en betydelig forbedring, men måtte skuffet erkjenne at mine forventninger ikke ble innfridd; nesten ingenting var blitt bedre og noen nye plager var kommet i tillegg. Nå var det ingen avføring i det hele tatt; kolikken var svært voldsom; høylytt rumling og bråk i abdomen, særlig etter å ha drukket vann; fremdeles sterk feber. 1, Phosphorus 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time.

3.september. igjen ingen suksess. I tillegg til den voldsomme klikken var det oppkast om kvelden, så snart hun reiser seg eller setter seg opp, men bare vannaktige masser, ikke fordøydemat, kom opp. 1, Sulphur;2, 4 §; 3, Arsenicum 200; hver fireogtyvende time.

10.september. Herpå fulgte stor og avgjort bedring av alle symptomer, så hun anså seg for frisk, men de siste dagene vart det n oe ørhet og noe kolikk. 1, Nux-vom 200; 2,4 §; hver annen dag.

30. september. Siden sist har hun følt seg frisk til for to dager siden, da hun, i tillegg til et utslett i ansiktet, særlig rundt munnen, var tørst om morgenen og hyppig oppkast av alt mageinnhold. Calc-carb 200; 2, 4 §; hver annen dag. Siden da har hun følt seg fullstendig frisk.

VII

Heinrich D, i H, 24 år gammel (broren til pasient nr 1, som døde), var også blitt angrepet, men var ikke hindret av sin søsters død(forårsaket av henne selv) i å søke hjel på hos meg. Om morgenen og om formiddagen hadde han diaré med forutgående kolikk; smerter i hode, nakke og skulderblader, forverret av enhver bevegelse og om kvelden; voldsom kulde om kvelden; lite tørst om dagen, men mer etter å ha lagt seg ned om kvelden; drømmer og delirium om natten.

24.august 1853. 1, Bryonia 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time.

september. Begynnende bedring. Fremdeles kolikk, men mindre diaré; surt luktende svette; smerte i høyre arm og skulder (om dette kunne jeg ikke finne noen videre merkverdigheter). 1, Rhus 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time.

5. september. Smertene i høyre arm og skulder verre når han ligger på dem om kvelden; nå er det også diaré tidlig om morgenen og om kvelden, tørster om morgenen. 1, Kali-carb 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time. Fulgt av fullstendig tilfriskning.

VIII

Francis C, i H, nitten år gammel, har følt seg uvel i flere dager, og måtte til sist gå til sengs. Først kuldegysninger, så tørr hete; stor oppblåsthet ob fullhet i abdomen; svært tørr munn, men uten betydelig tørste;kaster opp vann med sur smak; om natten og om morgenen gjentatt diaré; ingen smerter, men stor vekhet i alle lemmer; kjenner seg ganske bra under hvile, men enhver bevegelse forverrer tilstanden hans.

31. august 1853. 1, Phos-ac 200; 2, 4 §; 3, Arsenicum; hver fireogtyvende time. I løpet av fire dager klager han ikke over noe, og er så bra at han gjenopptar sitt landlige arbeid på den femte dagen.

IX.

William W, i H, toogtredve år gammel, smittet med tyfoidfeber, som herjer hans hjem, og to personerhar dødd der (under allopatisk behandling), klager over kuldegysninger og rivend e smerter i lemmene, vere tidlig om morgenen og under hvile, bedre da han ble varmere verst i kulde og når han blir kald; svært ør i hodet, absolutt ingen appetitt, søvnløs grunnet rastløshet når han ligger, diaré, ingen tørste.

12. september 1853. 1, Rhus 200; 2,4 §; hver fireogtyvende time.

17. september. Litt forbedring, men ikke mye; de gamle symptomene. 1, Bryonia; 2, 4 §; 3, Rhus 200; hver fireogtyvende time.

21. september. Nå er det betydelig bedring, og de fleste symptomene har forsvunnet; nå klager han bare over appetittløshet og søvnløshet, og han kjenner seg noe verre om kvelden enn om morgenen. 1, Sulphur 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time.

27. september. Siden i går, da han gjorde den store feil å innta kaffe og brennevin, har han hatt tilbakefall og er meget syk; verre etter 4 p.m. 1, Pulsatilla; 2, 4 §; 3, Bryonia; hver fireogtyvende time.

1.oktober. Igjen bedre, men fremdeles en tendens til å dåne og svimmelhet når han reiser seg, dragende smerter i bena, ikke i armene, verre under hvile. 1, Taraxacum 30 (I henhold til mye erfaring er Tarax et uunnværlig remedium i ovennevnte kasus, ikke sjelden når bare bena og ikke armene er affisert. Jeg har ikke mer Tarax 200, ellers ville jeg ha brukt den potensen. Også Kali-c er ofte svært nyttig etter at feberen er fjernet, men selvsagt bare om det er homøopatisk indikert) ;2, 4 §; hver fireogtyvende time.

8.oktober. smertene i bena forsvant med en gang, og han føler seg nå frisk, bare noe sliten. 1, KALI 200; 2, 4 §; annen hver dag. fulgt av fullstendig rehabilitering.

Elisabeth Sohl, enogtyve år gammel, tjenestepike i St, har vært syk i fem dager, utvilsomt smittet av en tyfoidpasient hun hadde pleiet. til å begynne med voldsomme smerter i lemmene; disse smertene har nå forsvunnet; ørhet i hodet og svimmelhet, så sterkt at hun faller, verst når hun reiser seg ; ansiktet dyp rødt, sterk varme og svette, konstant søvnighet når hun ligger ned; lette delirier, som å snakke når hun drømmer; rastløs og kaster seg rundt i sengen om kvelden, uten å våkne; hun klager ikke over smerter når hun blir spurt.

17. september 1853, Phos-ac.,; 2, 4 §; 3, belladonna 200; hver fireogtyvende time.

22. september. helt frisk, behøver ingenting mer.

XI.

Maria Anna L., i H., en atten år gammel landsens pike, har klaget i fire dager over de vanlige begynnende symptomene ved tyfoidfeber, og nå, henvist til sengen, fremviser hun følgende symptomer: Voldsom hodepine om kvelden, forverret av å reise seg og ved bevegelse; svimmelhet og ørhet når hun reiser seg opp; smerter i lemmene om ettermiddagen, verre når hun svetter og hviler; konstant rastløshet og endring av stilling i sengen, moderat tørste, treg avføring, selv mat og melk smaker surt; vondt i milten, forverret ved å ligge på venstre side; sover mye; forverring mot kvelden. (Kjenneren vil her se at de vanlige remedier ikke var passende her)

5. oktober . 1, sulph; 2, 4§; Calc. 200; hver fireogtyvende time.

9.oktober. Ganske betraktelig forbedring, men er likevel noe ør; smerter i lemmene, både under hvile og ved bevegelser, svært tørst tidlig om morgenen og om kvelden, etter hvert måltid sur ettersmak. 1, Nux-v. 200; 2,4 §; hver fireogtyvende time.

13. oktober. Videre forbedring, men det er smerter i lemmene om kvelden og under hvile; tørste om kvelden etter feber; bitter ettersmak etter hvert måltid. 1, Puls. 200; 2, 4 §; hver fireogtyvende time.

17. oktober. Fullstendig frisk. 8 Jeg har skrevet dette for å vise et sjeldent avvik fra sykdommens vanlige symptomer og remediene som er tilsvarende valgt, men også for å indikere at den sure ettersmaken fra mat vanligvis peker mot Nux-v., men den bitre mot Puls.)

XII.

Bernard D., fireogtyve år gammel, bor i R., har i en uke vært smittet av den tyfoidfeberen som raste svært voldsomt der. voldsomme smerter i lemmene, verre om kvelden og ved bevegelse; konstant voldsom tørste, mye tørste, det føles som om det var en stein i bukhulen, forstoppelse over flere dager med utspilt buk, rød urin, tungen fillete.

20. september 1853. 1 og 3, Bryonia; 2, Rhus-tox 200; hver firogtyvende time.

25. september. avgjort forbedring, men der er fremdeles smerter i lemmene ved bevegelse samt rød urin. 1, Sulph. 200; 2, 4 §; 3 Bryonia 200; hver 24. time.

10. oktober.. Etter dette var han helt frisk og kunne arbeide igjen, men siden i går har han hatt tilbakefall som skyldes overdrevet inntak av kaffe (fem kopper), og nå klager han over skrekkelig riving i underekstremitetene, ikke armene, og oppblåst buk. 1, Tarax. 1000 (Jenichens); 2, 4 §; hver tolvte time. ( Jeg tok denne høye potensen denne gang, selv om jeg ikke hadde brukt den før, for å prøve midlets effekt på denne ulydige pasienten ettersom sykdommen ikke var av en art som krever øyeblikkelig hjelp)

13. oktober. Smerten i lemmene og oppblåstheten har forsvunnet helt, men nå er det ganske alvorlige smerter i ryggen, forstoppelse og vansker med å urinere, med tykk brun urin. 1, Nux-v 200; 2, 4§; hver 24. time.

18. oktober. Fullstendig kurert.

Disse tolv kasus, til hvilke jeg kunne legge mer enn tretti til, hvor en enkelt dose Bry200 eller Rhus200 var tilstrekkelig til fullstendig helbredelse, vil være tilstrekkelig for å bekrefte effektiviteten av høye potenser hinsides enhver tvil, og derved fullføre min nåværende oppgave.

dersom noen med lave tinkturer og hyppig repeterte doser har vært i stand til å oppnå raskere og mer perfekte helbredelser ved denne typen sykdommer vil jeg avkreve av dem, i vitenskapens navn, å skrive dette ned så åpent og ærlig som jeg har gjort her. Men i tilfelle at massive og hyppige doser bare skulle nå de samme mål som jeg har nådd, vil jeg fortsette med små og sjeldne doser, og bare gå tilbake til mortinkturene dersom disse blir funnet å ha betydelig fordel for pasienten, for jeg anser der for tåpelig å bruke mye der lite er nok, og å slå en flue i hjel med en tung stein der et lett press av fingeren er tilstrekkelig. Dessuten vil mine journaler og utstrakte erfaring vise at pasienten kommer seg raskere etter velvalgte høyere potenseringer enn etter lave fortynninger, som ofte følges av en sakte tilfriskning, en fordel jeg verdsetter høyt.

Münster, 9. november 1853

Traumatiske plager og høye potenser

De høye potensers utilstrekkelighet ved traumatiske plager (sykdommer) er for mange, om ikke de fleste, homøopater, en læresetning (påstand) mer uomtvistelig enn deres utilstrekkelighet ved akutte sykdommer. I slike tilfeller, særlig i den senere tid, har den ene homøopaten overgått den andre i å gi ufortynnere tinkturer i svært store, hyppig gjentatte, utvortes og innvortes doser. De synes å mene at i slike tilfeller kan det ikke bli gjort for mye av det gode fordi saken hadde en slik fullstendig materiell fremtoning og derfor synes å kreve hjelp av kun mekanisk materiell art. Det var åpenbart bare et svært moderat trinn (forover eller bakover?) i den høyt elskede metoden at man nå gjenopptar kraftfulle bad, salver og omslag, og det sies at det ikke er sjelden at virkningen av den innvortes gitte medisinen blir antatt forsterket av at man legger på samme medisin utvortes (allopatisk), en gjerning som bare kan rettferdiggjøres hvis man tror, i henhold til den gamle folkelige oppfatning, at medisin er noe generelt og absolutt nyttig og gagnlig for organismen.

På denne bakgrunn trenger vi ikke undres over at vi i det siste ikke ser rapporter om traumatiske kasus kurert av høye potenseringer, og hvis noen noensinne skulle ha den ”svakhet” å stole på forsikringene til grunnleggeren av den nye skole mer enn beskyldningene og de frekke påstandene til noen av dagens spesifister, er det naturlig nok at han mangler ”frekkheten” å tale fritt og åpent om dette.

På tross av at jeg selv har verken tid eller tilbøyelighet til å engasjere meg i nytteløs polemikk på grunnlag av mangfoldige åpne og skjulte angrep på min person, anser jeg det ikke desto mindre fremdeles som en hellig plikt ikke å tie av feighet, men heller bekrefte som sannhet der den største overbevisning, fundert på mange års nøye observasjoner og erfaring har tillatt meg å se slik sannhet med usvikelig sikkerhet. Jeg gremmer meg derfor ikke over at noen få timer av min fritid, som ellers ville vært hengitt til rekreasjon, blir brukt til å trekke slike fakta fra mine pasientjournaler som klart underbygger at høye potenser, brukt på korrekt homøopatisk måte, også ved skader vil gjøre alt som kan forventes av den homøopatiske helbredelseskunsten. Om noen skulle la sin skeptisisme gå så langt som til å anse mine utsagn for unøyaktige – noe enkelte personer visselig har vært skamløse nok til å gjøre- kan han, hvis han finner det bryet verdt, ved å undersøke min journal overbevise seg selv om at jeg bare har overlevert faktiske og nøyaktige kopier, og for å muliggjøre verifisering har jeg ved hvert kasus lagt til bind og side. For å imøtegå antakelsene om at jeg bare har valgt noen vellykkede kasus og utelukket de mislykkede gir jeg i tillegg alle slike kasus i henhold til tid og serier, men på denne måten kan jeg ikke unngå å legge ved noen som er av mindre viktighet.

Men før jeg kommer til fakta kan det være på sin plass å tilføye §§ 185 og 186 (fra 5. utgave) fra den mer enn halvveis glemte Organon* det som tilhører emnet og som lyder som følger:

*Den siste utgaven av Hahnemanns helbredelses-kunstens organon er den femte, utgitt i 1833, det er derfor antatt at dette viktige arbeid er uunnværlig for enhver som ønsker å bli homøopat, men har ikke vært trykket på mange år og kan ikke bli kjøpt i bokhandler. En sjette utgave, grunnleggende forbedret og mer komplett, var ikke bare klart for trykking i den ærverdige forfatters levetid (i Paris), men han hadde allerede startet trykkingen da hans enke etter hans død trakk tilbake arbeidet og de allerede trykkede sidene, og hun har så langt ikke vært villig til å publisere manuskriptet. Den ovenfor nevnte femte utgave er derfor allerede mer enn tyve år gammel, og om en uendret utgave, kanskje fra den opprinnelige utgiver, skulle være på sin plass måtte det være i dette tilfellet, såfremt at den tidligere kontrakten med forfatteren ikke inneholder noe som går i mot en slik gjerning

§ 185

Among the one-sided disease an important place is occupied by the so-called local maladies, by which term is signified those changes and ailments that appear on the external parts of the body. Till now the idea prevalent in the schools was that these parts were alone morbidly affected, and that the rest of the body did not participate in the disease - a theoretical, absurd doctrine, which has led to the most disastrous medical treatment.

§ 186

Those so-called local maladies which have been produced a short time previously, solely by an external lesion, still appear at first sight to deserve the name of local disease. But then the lesion must be very trivial, and in that case it would be of no great moment. For in the case of injuries accruing to the body from without, if they be at all severe, the whole living organism sympathizes; there occur fever, etc. The treatment of such diseases is relegated to surgery; but this is right only in so far as the affected parts require mechanical aid, whereby the external obstacles to the cure, which can only be expected to take place by the agency of the vital force, may be removed by mechanical means, e.g., by the reduction of dislocations, by bandages to bring together the lips of wounds, by the extraction of foreign bodies that have penetrated into the living parts, by making an opening into a cavity of the body in order to remove an irritating substance or to procure the evacuation of effusions or collections of fluids, by bringing into apposition the broken extremities of a fractured bone and retaining them in exact contact by an appropriate bandage, etc. But when in such injuries the whole living organism requires, as it always does, active dynamic aid to put it in a position to accomplish the work of healing, e.g. when the violent fever resulting from extensive contusions, lacerated muscles, tendons and blood-vessels requires to be removed by medicine given internally, or when the external pain of scalded or burnt parts needs to be homoeopathically subdued, then the services of the dynamic physician and his helpful homoeopathy come into requisition.*

*Sammenligne innholdet av denne paragrafen med de tåpelige påstandene som mang en profesjonell opponent, som burde visst bedre, i et forsøk på å latterliggjøre homøopatien i de uvitendes øyne. Fortjener ikke en slik ondsinnet spotter en sterkere fordømmelse enn en tåpe?

Overseterens bemerkning: I den følgende listen betyr §: Placebo, altså uvirksom pulver. Kfr. Bonninghausen egen bemerkning høyre opp: (Hahnemann brukte dette tegnet for å indikere uinteressante pulvere som for det meste inneholder bare melkesukker, og jeg har selv brukt samme tegn i mange år. Skulle dette bli ansett som ren imitasjon eller en tåpelig honnør til min kjære avdøde venn, kan hvem som helst gjøre det, og det vil ikke affisere meg.)

Bind 81, side 104 Frøken S., en ugift 21 år gammel pike, bor i L., hadde forløftet seg for tre uker siden, og som konsekvens av dette hadde hun voldsomme smerter i leveren, og dyspné, som var verre om kvelden og når hun lå i sengen, verst når hun lå på venstre side (hvor det ikke var smerte), men bedre når hun lå på høyre (den smertefulle) siden; men hun har det best når hun ligger på rygg. Det er også verre når hun sitter (og går). Da krysser smerten gjennom abdomen over til venstre side. Forstoppelse. Mensen svært rikelig. Alt forverret om kvelden.

Flere omslag som hadde blitt lagt på forårsaket ingen bedring.

3.januar 1852. 1 og 3, Bryonia 200, 2, Rhus 200, 4§, hver tredje kveld skulle ett av pulverene tas i nevnte rekkefølge.

Fullstendig kurert. *

*Generelt sett, og her sett ut fra resultatet, helt uinteressant hvorvidt vi regner forløfting og forstuinger som skade eller ikke.

Bind 81, s. 115

B. St. i O., en gårdbruker, 52 år gammel hadde falt åtte dager tidligere med høyre side av brystet på en skarp kant, og dette forårsaket voldsomme smerter på denne siden av brystet, forverring mot kveld, også av hosten som han hadde hatt på forhånd, men som nå hadde økt. Den gamle vante hosten brakte bare opp slim (slimets egenart og smak kunne jeg ikke finne ut noe om, siden pasienten, som bodde 15 mil herfra, ikke var til å komme selv).

En lege som var blitt tilkalt hadde øyeblikkelig forordnet åpning av en vene og gitt ham et laksativ, alt uten resultat.

4. januar 1852. 1, Arn. 200, 2 og 4§ (sacch. lactis), 3, Bryonia, ett pulver hver annen dag.

11. januar. Noe forbedring, men utilstrekkelig. opphostet er slimete og har saltaktig smak. Smertene i brystet varer ved natt og dag, men er mest voldsomme hver gang han har sovet. Jeg foreskrev 1, Kali-c. 200, 2-4§, ett pulver hver tredje kveld.

Etter dette var han kurert, også av hosten .

III

Bind 81, s. 133.

Kat. L., bor her, en eldre, men ellers livsfrisk kvinne, 70 år gammel, hadde etter en ganske alvorlig skade for ti måneder siden, i starten et sår på hælen som etter behandling med forskjellige salver hadde utviklet seg til et sår med ondartet utseende, som brant og stakk, særlig om kvelden og natten. Bortsett fra dette klaget hun ikke over noe. Jeg var ikke i stand til å finne ut noe om omslagene og plastrene som var brukt.

15. januar 1852. 1, 2, Silicea 200, 3, Hepar-s.-c. 200, ett pulver hver femte kveld; såret var dekket av talg på et linklede.

25. februar, 1852. Fullstendig helbredelse uten annen medisin.

Bind 81, s. 151.

William A., en ung gårdbruker, 24 år gammel, falt av en vogn for et halvt år siden, og landet på hodet. Siden den gang har han lidd av voldsomme smerter i brystet når han presset på brystet, eller ved stor anstrengelse; verre om kvelden og morgenen når han begynte å arbeide, også når han lå stille i sengen; lindret av å arbeide sakte. I åtte år har han hatt hoste, ledsaget av rikelig opphost med søtaktig smak. Svetter mye særlig ved arbeide om morgenen, men ikke i sengen. Konstant fotsvette. Bedre utendørs. Mange ting hadde blitt brukt, også husråd, uten resultat.

20. januar 1852. 1, Arnica 200, 2, 4 §, 3 Pulsatilla 200, ett pulver hver femte kveld.

På 5. februar var det en betydelig bedring av alle symptomer, men han var ikke helt restituert. Så jeg ga ham 1, Calc-c. 200, 2-4 §.

Den 2. mars var alt kurert, også hosten, og siden den gang har pasienten vært ved god helse.

Bind 81, s. 194.

Gertrude O., kona til læreren i K., 36 år gammel, skadet hånden alvorlig for to uker siden, huden ble skrapet av; etter å ha brukt forskjellige kjerringråd, kompresser, salver og omslag hadde dette blitt ekstremt ondartet. Hele hånden, men mest av alt baksiden, var oppsvulmet og tykk, dekket med irriterte sår som utsondret gul, illeluktende materie, brennende, særlig om natten, med stikkende, sviende smerter. I andre henseender var kvinnen ved god helse. Jeg kunne ikke finne ut hvilke remedier hun hadde brukt.

Februar 1852. 1, Silicea 200, 2-4 §, ett pulver hver tredje kveld, sårene skal dekkes bare med et linklede oversmurt med talg.

13. februar. Betraktelig forbedring av alle symptomer, smertene sterkt redusert. 1, Lachesis 200, 2-4 §.

28. februar. Fremdeles er det av og til gjennomborende smerter på baksiden av hånden, der huden har grodd fast i benene, der sårene er helet. 1, Lycopodium 200, 2-4 §, hver tredje kveld.

17. mars. Sårene har grodd, huden er ikke lenger fast i benene og baksiden av hånden er heller ikke hoven lenger, men om kvelden, ved opphold i et varmt romm, er det fra tid til annen en smerte som av sår på disse stedene.

1, Puls. 200, 2-4 §, hver tredje kveld.

etter dette var alt bra og forble bra.

VI.

BIND 81,s. 196

Theresa Sch. fra Gl., en atten års pike (som jeg ikke besøkte), skåldet foten og leggen med kokende vann for tre dager siden, hadde først behandlet det forbrente området med husholdningsremedier, siden med unguentum basil, og derved var brannsåret så alvorlig forverret at hun ikke fant hvile verken natt eller dag fordi det brant og klødde.

Februar 1852. 1, (eller 3) Arsenicum., 2, Cantharis.200, 4§. ett pulver annen hver dag, foten holdes tørr. Først 21. februar mottok jeg rapport om at såret hadde grodd på en uke, men at hun nå hadde utslett i ansiktet, og her og der pustler med materie, og huden var generelt usunn. 1, Causticum. 200, 2-4 §, ett pulver hver tredje kveld.

Dette ble raskt bedre, og hun forble frisk inntil 17. september 1853, da uteblitt menstruasjon forårsaket sinnsforvirring, med rastløshet, pine og suicidale tendenser. På få dager ble hun kurert av en dose Pulsatilla 200 og en dose Sulphur 200.

VII

Bind 81, s.207.

Ferdinand S., en ung gårdbruker på 27, hadde fått en tresplint i hånden; den ble trukket ut, men en alvorlig og smertefull oppsvulming, med konstant brenning, opptrådte i ettertid.

9. februar 1852. 1, 3, Lachesis 200, 2, Silica 200, 4§, ett pulver annen hver kveld.

På en uke var alt blitt bra.

VIII

Bind 81, s. 228.

Ferdinand. F., en fire års gutt herfra, hadde falt på hodet for flere uker siden, og fra da av hatt en bloduttredelse på høyre øyes konjunktiva, som en blodklatt som ikke ville forsvinne. ellers var han ganske frisk og sterk. jeg kunne ikke finne ut hva som var blitt brukt bortsett fra kaldtvannsomslag.

17. februar 1852. Gutten fikk 1, 3, Arnica 200, 2, Nux-vomoca, 4§, ett pulver hver fjerde kveld.

Etter det tredje pulveret forsvant flekken.

bind 81, s.260.

Mary b., bor her, 27 år gammel tjenestejente, hadde plager etter å ha forløftet seg og båret tungt; brennende følelse, press og borende smerter med utgangspunkt midt i brystet og går nedover i magen, bedre etter å ha rapet. Stikking i miltregionen. Tyngde i magen, som også er følsom overfor alle typer press. Mensen altfor rikelig, med varighet ti dager; ved starten av hver menstruasjon hadde hun hodepine, kvalme, oppkast, kolikk samt smerte i korsryggen; noe utflod før og etter mensen. Tidligere plaget med utslett; også nå er det ganske alvorlig utbrudd på skulderbladene. Hyppig følelse av kløe og mauring i hjertet. Fordi hun hadde mistet reseptene fant jeg ikke ut hvilke medisiner hun hadde brukt.

2.mars 1853 mottok hun; 1, Sulphur 200, 2-4§; 3 calcarea-carbonica 200, ett pulver hver åttende dag (bortsett fra under menstruasjonen).

12. april meldte hun at hun var fullstendig restituert og hun fikk derfor ikke noe mer.

bind 82 s.9.

A. Kath. u. fra gl. en bondekone, 46 år gammel, hadde latt en kvakksalver rive en antatt liktorn fra den midterste tåen med makt; konsekvensen var at hele foten ble betent, alvorlig opphovnet og med voldsomme brennende smerter; verre om kvelden, særlig etter å ha lagt seg i sengen. Såret som har dannet seg på leddet væsker rikelig. Foten er verre når den er varm, bedre når den er kald. Konstante frysninger. Ingen tørste. Avsky mot fett og svinekjøtt. Forstoppelse.

I tillegg til omslag av rugmel og kamille hadde hun brukt salver, med stadig forverring.

15. mars 1852 fikk hun Sepia 200, 2-4§, ett pulver hver tredje kveld, samt den vanlige anvisningen om å dekke såret til med en linklut med talg.

9.april så jeg en betraktelig forbedring; såret hadde grodd og det gjensto bare en spent oppsvulming av baksiden av foten og i ankelen. 1 Pulsatilla 200, 2-4§, ett pulver hver tredje kveld.

Helbredet i løpet av to uker.

Bind 82, s. 47.

M. Kath. fra gl., ett og et halvt år gammelt barn, hadde falt mot en rødglødende ovn og brent venstre side av ansiktet så alvorlig at deler av huden festet seg til ovnen. Hun har det stort sett bra, men skvetter opp i søvne. Linfrøolje og rå bomull hadde blitt brukt uten å gi lindring.

27. mars 1852 fikk hun 1, 2 Arsenicum 200, 3, Hepar 200, 4, §, ett pulver annen hver kveld, ingen ytre tildekking.

Fullstendig kurert uten annen medisin.

XII

Bind 82, s.71.

M. Kathr. R., en dagarbeiders kone på 32 år, var så uheldig å få hele høyre hånd klemt i en stampemølle (for tilvirking av hamp) for fem dager siden, så man fryktet at bena var brukket. Omslag med blysukkeroppløsning og urtekompresser hadde snarere forverret enn lettet smertene så de ble utålelige; de siste to dagene som en voldsom brenning i hele hånden. I seks år har hun vært plaget av livmorframfall. Jeg kunne ikke finne noe annet av betydning ettersom pasienten bor 25 mil herfra og ikke var i stand til å komme hit.

April 1852 fikk hun 1, 3, Arnica 200, 2, Arsenicum 200, 4§, ett pulver hver 24. time, ingen ytre påføring bortsett fra en fille med talg.

8.april. Smertene hadde snart moderert seg sterkt, men hele hånden var rød, væskende og brennende. 1, 3, Hepar 200, 2, Mercurius 200, 4§, ett pulver hver 24. time.

15. april. Voldsom riving og spenning i den klemte hånden fulgte, men også en nummen følelse, verst om natten, og i sengen når hånden hang ned. Det sies at noen av fingerknoklene er meget skadet. Foreskrivning: 1, Silica 200, 2-4§, ett pulver hver kveld.

26.april. Forbedring, men fremdeles rykninger og brennende følelse i hånden. En stram sene synes i hånden. 1, Calcarea carbonica 200, 2-4§, ett pulver hver tredje kveld.

8.mai. Formidabel forbedring. Smertene er nesten borte, men fremdeles væsker fingrene og hånden svært mye. 1, Silica 20, 2-4 §, ett pulver hver tredje kveld.

24. mai. Etter de siste pulveret kom en del beinsplinter ut med utsondringen, noe som forårsaket fornyet smerte, men endelig er det nå mye bedre; det er noe utstående kjøtt i de siste sårene. 1, Sulphur 200, 2-4 §, hver tredje kveld.

Herpå fulgte restitusjon; bare langfingeren, som hadde avgitt bensplinter, forble stiv.

XIII

bind 82, s. 79.

D. W., en 42 år gammel bonde, hadde for fire dager siden et liknende uhell som ovenfornevnte kvinne i kasus XII, da stampemøllen knuste fremre del av høyre pekefinger. Kaltvannskompresser har vært lagt på hele tiden så langt, men de siste to dagene har smertene stadig tiltattt; siden fremre del av fingeren har blitt helt svart, med stikkende smerter (ikke brennende), fryktet de for koldbrann og skyndte seg til meg.

10. april 1852. Jeg ga 1, 3, Arnica 200, 4 §, ett pulver hver 24. time, ingenting annet enn tørr bandasje utvortes.

14. april. Betydelig forbedring. Fingeren har gjenvunnet sin naturlige farve og er nesten smertefri; bare ett og annet stikk i tuppen. 1, Sulphur 200, 2, Arnica. 200, 3, Silica. 200, 4 §, et pulver annenhver kveld. Ingen ytre forbinding.

21. april. Bedringen går fint fremover og stikkingen har forsvunnet.

1, Sulphur 200, 2, 4 §, 3, Silica 200. Ett pulver annenhver kveld.

Fullstendig kurert, og en ny negl gror frem, ingenting annet er derfor nødvendig.

XIV

bind 82, s. 114.

H. H. C., en 40 år gammel bonde, ble for to uker siden sparket like under kneet av en hest. Dette stedet verket kontinuerlig, særlig når han gikk, og han kunne knapt nok gå med stokk. Det var brukt igler og forskjellige salver, men uten resultat.

2. april 1852 fikk han 1, 3, Arnica 200, 2, Sulphuric -acid 200, 4 §, hos meg, ett pulver annen hver kveld, uten omslag. På en uke forsvant alle smertene.

Bind 82, s. 224.

Henry G. fra g., fem uker gammelt barn, ble forbrent i går kveld på den frykteligste måte: moren hadde i flere år lidd av epilepsi, og hadde satt seg ved ilden for å kle av barnet, og da hun var i ferd med dette fikk hun et anfall; selv falt hun ned av stolen, men barnet falt til venstre og inn i flammene. Ettersom ingen andre var i huset ble barnet faktisk liggende og stekes i de glødende kullene, og en nabo som tilfeldigvis kom inn og var den første som oppdaget ulykken anslo at barnet måtte ha ligget i gruen i minst ti minutter. Hele venstre side er dypt forbrent, og klærne på den siden brent helt til aske. Livet –så står det i min journal- kan neppe reddes. Ingenting annet enn rå bomull ble brukt, og en budbringer ble sendt til meg med en gang.

13. juni 1852. 1, 3, Arsenicum 200, 2, Carbo -vegetabilis 200. Ett pulver annen hver kveld. Omslaget av tørr, ren bomull ble fortsatt på, og der det satte seg fast fikk det lov å bli værende.

20. juni. Barnet er ikke bare i live, men har blitt betraktelig bedre. Venstre arm og venstre side av hodet væsker fremdeles, men synes å være smertefri, for barnet tar brystet akkurat som før og sover uforstyrret. 1, Causticum 200, 2-4|, 3, Arsenicum 200, ett pulver hver tredje kveld.

Jeg hørte ikke mer om dette barnet før i slutten av 1853, da jeg hørte at dette barnet, som ble reddet så vidunderlig, hadde dødd noen dager tidligere av ”termins”, en type krampe som forekommer hyppig med opprinnelse i betennelse i hjernen.

Blant alle remedier brukt ved større og mindre forbrenninger, har jeg i lengre tid verdsatt Arsenicum svært høyt, særlig i høye potenser og små doser.

XVI

bind 82, s. 253.

Gustav v b., en ni år gammel gutt som bor her i Munster, falt av et esel for en uke siden og landet på bakhodet. Siden dengan har han tatt allopatiske remedier og blitt stadig verre. Hodet føles svært omtåket, tungen har et tykt gult belegg, kvalme, sår i begge munnviker, illeluktende ånde; de siste dagene har han hatt feber som blir verre om kvelden og følges av spyttsekresjon.

Han hadde fått et helt vanlig brekkmiddel av tartar stib. og ipecac, så tartar natron, kali-c., acet. vini, aqua føniculi, el. aur. compos., aqua oxymuriat.

24. juni 1852 ga jeg ham 1, 3, Aconitum 200, 2, Arnica 200, ett pulver annen hver kveld.

Disse pulvere viste seg tilstrekkelige til å fjerne de ovenfor nevnte symptomer, og først i slutten av juli, da et ru (psorisk) utslett brøt ut på underarmen, fikk han en dose Sulphur 200 hvorpå utslettet forsvant raskt.

XVII

Bind 83, s. 62.

Anna F. von l. Hadde brent foten sin for en uke siden, og etter å ha brukt husholdningsremedier som jeg ikke kan finne ut hva er, var stedet dekket av en tykk, hvit skorpe, med tørr brennende følelse, og rundt den var det rødt og opphovnet.

31. (Måneden ikke angitt i den tyske trykksaken) fikk hun en dose Arsenicum 200 hos meg, og 2-4 §, ett pulver annen hver kveld; ingen ytre omslag.

Det var ikke nødvendig med noe annet, og på en uke hadde det grodd.

XVIII

Bind 83, s. 97.

Jos. M. fra Osnabruck, en ung bonde på 29, hadde hugget seg i sitt høyre kne mens han hugde ved (?) for mer enn et halvt år siden. Den alvorlige skaden ble behandlet allopatisk, og som en følge av det var kneet hovent og stivt. Det oppsvulmede området strakte seg både over og under kneet og kjentes svært hardt. Når han gikk var det stikkende smerter under kneskålen, noen ganger var smerten moderat. Ellers er han frisk. Jeg kunne ikke finne ut hvilke salver, omslag og gnidninger som hadde vært brukt.

14. august 1852 ga jeg ham 1 og 3 Arnica 200, 2, Sulphur 200, 4 §; hvert pulver skulle så løses opp i seks teskjeer vann; dette skulle tas tre kvelder, hver kveld en teskje mer enn den foregående, så to dagers pause. Ingen ytre påførsle

23. september konsulterte han meg om en annen pasient, og da hadde oppsvulmingen og stivheten forsvunnet; han var fullstendig restituert.

XIX

Bind 83, s. 117.

Joseph Sch. fra Gl., en ni år gammel gutt, brente ansiktet sitt klokken sju i kveld da han knuste en flaske med svovelsyre. Dette resulterte i de voldsomste smerter, særlig i begge øyenlokk. (Budbringeren var her klokken ti etter å ha tilbakelagt 15 miles på hesteryggen på bare to og en halv time).

22. august 1852: 1 og 3, Pulsatilla, 2, Rhus toxicodendron, 4, Sepia, hver av dem i 200. potens, ett pulver hver 24. time, ingen ytre påførsel.

28. august. Betraktelig forbedring, øynene ble reddet. Det var fremdeles skorper på de dypest forbrente områdene, men ingen smerte. 1, Pulsatilla 200, 2,4 §, 3, Arsenicum, 200, ett pulver annen hver dag. På en uke var han fullstendig frisk.

Bind 83, s. 122.

Beruh. D. B. fra O., 35 år gammel bonde, hadde klemt hånden sin i håndtaket på et hageredskap for noen uker siden og fått kvakksalverhjelp hos en gammel kone, og til sist, da smertene ble uutholdelige, fikk han hånden skåret opp og dekket av omslag, noe som bare gjorde plagene større og mer smertefull. Jeg kunne ikke finne ut hvilke remedier som var blitt anvendt.

28. august 1852: 1 og 2, Arnica 200, 3, Silica 200, 4§, ett pulver hver 24. time, ingen ytre påførsel eller omslag.

31. august. Smerten er borte og hånden utsondrer mildt pus. 1, Sulphur 200, 2, 4§, 3, Silica 200, ett pulver annen hver kveld.

Det var ikke nødvendig med noe mer, og i midten av september hadd hånden grodd fullstendig.

XXI

Bind 83, s. 204.

Karl R. fra gl., et barn på ett og et halvt år, skåldet hånen sin i kokende vann.

28. september 1852. 1, Arsenicum 200, 2, 4§, 3, Carbo -vegetabilis 200, ett pulver annen hver dag.

4. oktober. Smertene lindret med en gang. Fremdeles væsking mellom fingrene. Diaré: 1, Arsenicum 200, 2, 4§, 3, Causticum 200, igjen annen hver kveld.

Kurert etter en uke.

XXII

Bind 84, s. 60.

Bernh. D., bosatt her, ti år gammel gutt, falt i går da han løp og slo hodet mot en brostein. Straks inntraff brekninger og problemer med å puste samt voldsomme smerter på høyre side av hodet, som traff brosteinen. Disse smertene fortsetter i dag, og han er dessuten ør, som var han full, og trett i alle lemmer som var han blitt slått.

Desember 1852. 1, 3, Arnica 200, 2, Belladonna 200, 4§, ett pulver hver 12. time. På 24 timer var han restituert.

XXIII

Bind 84, s. 109.

Karl R., en 43 år gammel farver, ble rammet av voldsomme smerter i korsryggen da han løftet en syk person for tre uker siden, som om den var forstrukket, og en anspent smerte, forverret av å bøye seg forover og av å sitte og bøye seg forover. Hyppige, stikkende smerter i begge hypochondria (Området bak de nederste ribbein). De siste to åren har han ofte hatt kolikksmerter som alltid har blitt bedre av varme, og særlig av sengevarme. Svetter mye. Ellers frisk. Å gni ryggen med kamfer eller opodeldoc hjalp ikke det minste.

27, desember 1852. 1 og 3, Rhus toxicodendron 200, 2, Nux-vomica 200, 3 §, ett pulver hver tredje kveld.

Ryggen ble raskt kurert og ingen andre remedier var nødvendige.

De foregående nøyaktige og samvittighetsfulle utdrag fra min journal gir tilstrekkelig opplysninger om min behandling av og suksess med traumatske plager. Jeg vil bare tilføye at jeg bare skrev ned det nødvendigste for å individualisere hvert kasus, og at min journal på ingen måte er skrevet med henblikk på senere utgivelse, og verken her eller andre steder har jeg lagt til noe ut fra min svikefulle hukommelse. Jeg må øyeblikkelig gjenta at disse skrifter bare har som formål å vise at helbredelse går fremover i henhold til mottoet Cito! Tuto et Jucundo! når man bruker høye potenser på en korrekt måte.

La hvem som helst som hevder å nå dette eneste mål ved lavere potenser og hyppige doser vise dette like nøyaktig og samvittighetsfullt, men la ham ikke begrense seg til å velge ut de mest vellykkede tilfeller, men la ham, som jeg, skrive ned alle tilfeller som har forekommet innen en bestemt, ikke for kort periode.

Om noen skulle ønske å se mine kasus etter 1844, da jeg nesten utelukkende har brukt høye potenser fra den tid (fra farmasøyten Lehrmann fra Schöninger nær Brunswick) er det bare å gi uttrykk for dette ønsket. For bare slike sammenligninger gjør oss i stand til å bestemme hvilken metode som faktisk er å foretrekke.

Samtidig tillater jeg meg å be min mangeårige venn, den ærverdige M. R. Stapf fra Naumburg, aktet av alle homøopater, å gjenta en gang i denne journal det som han har forsikret gjentagne ganger i sine brev:

”at hans beste helbredelser skyldes

de høye potenser!”

FORDELENE MED DE HØYE POTENSER

(fra side 97 til 105)

I et foregående nummer av denne journalen har jeg prøvd å vise at de høye potenseringer av våre medisiner har sin opprinnelse i den videre utviklingen av vitenskapen, og at deres effektivitet ikke kan trekkes i tvil.

Dette beviser da to ting, nemlig: Først av alt en viss form for fremskritt innen vitenskapen, og også oppdagelsen av en ukjent naturlov som viser at medisinens kraft strengt tatt ikke i det hele tatt av materiell art, og at den ikke tilhører kjemiens kongerike.

Ikke desto mindre kan disse høye potenseringene ut fra et praktisk standpunkt bli sett som en slags ubrukelig leketøy, dersom de ikke hadde andre fordeler som man ikke finner i lavere potenseringer. De kunne vært av betydelig interesse fra fysikernes standpunkt, men virke ganske unnværlige i praksis og ikke være verdt den betydelige innsats av tid og arbeid som kreves i framstillingen av dem. Det synes som om flere personer har startet med dette synspunktet, som fra først av bare hadde en dristig fordømmende setning til å uttale seg om alt som nærmet seg høye potenser, og som, i stedet for å følge Hahnemanns eksempel og mange av hans eldre elever som hjalp ham med stadig å forfine og forminske dosene, heller har laget et manifest som sklir tilbake til de lavere potenser som de som ble brukt i homøopatiens barndom.

Det første vi må gjøre er derfor kort å ta i betraktning noen av forsikringene og erklæringene som i den senere tid har kommet i forhold til de høyere og høyeste dynamiseringer. Ettersom jeg er bestemt imot all polemikk, og enda mer mot alle personangrep, skal jeg derfor holde meg bare til fakta og ikke gjøre noe nummer av den hatske og uverdige måten de som tilfeldigvis har andre meninger blir behandlet på. Jeg vil bare få uttrykke min sorg over at slike kjetterier og falske påstander har fått så mange tilhengere og følgere, uten at de har underkastet seg noe eksperiment, mens forsikringene til minst like troverdige og ærverdige menn rett og slett blir oversett, uten diskusjon, men med latterliggjøring og banneord.

Noen, det spiller ingen rolle hvem, har kommet med påstanden :”De høyere potenser skal kun brukes ved kroniske sykdommer, mens man må bruke lavere fortynninger, ja endog sterke tinkturer ved akutte sykdommer.” Denne påstanden, som så langt ikke har vært bekreftet, verken i praksis eller ved eksperimenter, har lenge vært ansett som en sannhet og ennå er det av mange, og enda verre, den ene gjentar etter den andre uten å tenke eller spørre om det er erfaringer med dette.

Det siste er avgjort det viktigste, ettersom Hahnemann så bestemt har gitt uttrykk for den motsatte mening. For i §287 i femte utgave av Organon er det en bemerkning i konklusjonen, med følgende ord: ”jo høyere fortynning ved potenseringsmetoden (med to inderlige slag) er utført, jo raskere og mer gjennomtrengende synes preparatet å omforme livskraften og forandre tilstanden, og styrken er bare svært lite minsket, selv om potenseringen er utført svært høyt i stedet for , som det vanligste er tilfelle (og det er vanligvis tilstrekkelig) til tiende, endog tjuende, femtiende, ett hundrede og høyere bare at varigheten synes å være kortere. ”

Den raskere og mer gjennomtrengende virkningen av de høyere og høyeste dymamiseringer, her så uttrykksfullt understreket, har vist seg bestemt gjennom de femten år jeg nesten utelukkende har brukt den; og jeg kan bekrefte den på grunnlag av mange tusen erfaringer. Mens jeg refererer til eksemplene i den før nevnte artikkel føyer jeg herved til følgende:

Av ti tilfeller av krupp hos barn har det første eller andre høypotenserte midlet vært i stand til å helbrede fullstendig, dersom de blir brukt med en gang. (det er velkjent at Hahnemanns tiende fortynning er likt med C30, den tjuende er derfor C60, den femtiende C150 og den hundrede C300. desimalskalaen er også e ubrukelig tilbakeskritt i moderne tid) Det er sjelden at tre medikamenter er nødvendige, og av tre hundre kasus har det vært færre enn ti hvor det var nødvendig å gi alle fem remedier jeg foreskriver.

Den raske forbedringen av brannsår ved bruk av Arsenicum C200, og av smertene etter slag ved Arnica C200 grenser til det fantastiske og kan aldri få samme resultat ved bruk av lavere e dynamiseringer. Enda mer slående er den raske virkningen på dyr: en ku med forstoppelse etter å ha spist våt kløver får tre dråper Colchicum D3 og kommer seg, men det er sjelden at den er helt bra på under to timer; etter Colchicum C200 skjer dette på en halvtime.

Den dødelige hvite diareen hos smågriser, som med Merc.D3 vanligvis går over etter to dager, blir kurert på fem – seks timer med Merc.C200, etcetera. Gjennom disse og mange andre lignende erfaringer, som har vart lenge nok til å utelukke muligheten til individuell villfarelse, må man anse Hahnemanns ovenstående utsagn som endelig bevist.

Bare hans konklusjon om virkningens korte varighet, særlig når det gjelder kroniske sykdommer, er ikke helt i samsvar med mine erfaringer. Andre homøopater i moderne tider har postulert:

”At de høyt dynamiserte midler som har en voldsom virkning, særlig de av metallisk eller jordsubstanser, kan virke lenge, men dette kan ikke være tilfelle med de mildere medisiner laget av planter, og disse blir snart uvirksomme”. Jeg vet ikke, og kan ikke forstå hvordan og når de har trukket denne visdom. Denne læren kan ikke være grunnlagt på deres egne erfaringer ved hjelp av nøye komparative eksperimenter, for disse bekrefter på ingen måte denne påstanden.

Så her finner vi igjen et rent diktat, påståelig oppfunnet og fremsatt, som ikke desto mindre har funnet sine tilhengere. Men ved å gjøre dette har de gjort seg skyldige i å avvise praksisen med å gjøre hva læreren sier, og dette er absolutt direkte i strid med hva den første læreren har lært oss gjennom sine første skrifter.

I åpningen i de to første bind av Materia Medica Pura, andre og tredje utgave, finner vi følgende:I annen utgave, (1822 og 1824) finner vi følgende gitt som riktige doser: med fem remedier 30. fortynning, med to 24., med fire 12., med tre 6., ag med to tinkturen. Men i den tredje utgaven (1830 og 1833) er alle remedier (med unntak av oleander, hvor det ikke er angitt noe tall, bare nevnt en høy potensering) 1 30. potens, og generelt er bare en liten del av en dråpe indikert som den mest passende og alltid tilstrekkelige dose.

Men blant de midlene som skrives om i disse to bind, er det bare noen få svært sterke og heltemodige midler, så som Bell, Nux-v, Ars, Rhus-tox og Bry hvor det indikeres at 30. potens er den beste allerede i andre utgaven. Langt de fleste midler fra planteriket har mye lavere kraft, så som Cin, Cann, Op, Arn, Ign, Puls og Rheum, og overalt i tredje utgaven blir det angitt at 30. potens er den beste, og alltid med en liten dråpe som tilstrekkelig dose. (det kan være verd å nevne at Hahnemann i andre bind av MMP alt i andre utgaven (1824) under Ars nevner pellets for å kunne minimalisere dosen så mye som mulig, mens mange nå for tiden går tilbake til hele dråper av de lave fortynninger, så her er det også et manifest som glir bakover). Vi må huske at nå, når noen leger har begynt å ta valget av remedier mer lettvint, så har noen homøopater våget å spre den menig at: ”I de siste år av sitt liv gikk Hahnemann tilbake til de lavere fortynninger og dråpedoser.” Man kan nesten ikke forestille seg at noen besitter en slik frekkhet å plutselig fremsette en usannhet helt uberettiget og uten grunnlag.

… Opphavsmannen til dette utsagnet er så vidt jeg vet ukjent, et faktum vi kan prise oss lykkelige for. Sannsynligvis har denne usannheten, som det ofte skjer, blitt gradvis forberedt og sakte vokst til sin fulle heslighet.

Den første som ønsker noe slikt begynner med et: ”Kanskje!” eller ”Muligens!”

Den andre endrer det til ”Sannsynligvis!”.

Den tredje påberoper seg så at han har det fra en god autoritet; og så, når en slik usannhet passer tankene til mange, er det ikke lenge før den blir mottatt som en utvilsom sannhet og trodd av alle, som enten ønsker det eller som ikke vet bedre, og ingen tar seg bry med å lete etter opprinnelsen til en slik tro.

En slik framgangsmåte kan imidlertid ikke gjøre en usannhet til sannhet, og jeg føler meg forpliktet, ut fra min konstante korrespondanse med homøopatiens grunnlegger, til å forsikre om at hele utsagnet ikke er annet enn et falskneri.

I direkte motsetning til dette kan jeg vise til hans brev, som jeg omhyggelig har tatt vare på, at han særlig mot slutten av livet var svært nidkjær og påståelig i sitt arbeide med å dynamisere høyere og høyere og å minske dosen ytterligere.

Derfor utfordrer jeg hvem som helst til å bevise det hinsides menneskelig tvil.

I konklusjonen må jeg nevne en klasse av motstandere overfor de høye potenser som i det minste har et skinn av rettferdiggjøring når de avviser dem. Jeg mener dem som ikke kjenner til andre høye potenser enn de som ble tilberedt av avdøde Jenichen fra Wismar gjennom flere år, men fremstillingsmåten har vært hemmelig til nå og vil sannsynligvis forbli en hemmelighet.

Men hvis man betrakterdenne motstanden fordomsfritt kan det bare sies at noe uviktig har erstattet det reelle spørsmålet, og at bruk og misbruk har blitt fordømt sammen. Hvem pålegger opponentene å bruke dette spesielle preparatet når de prøver de høye potensene?

I begynnelsen påla Hahnemann formelig hver homøopat å fremstille sine egne medisiner. Hvorfor blir ikke dette direktivet fulgt, idet minste i tilfeller der det er grunn til å tvile på påliteligheten av en annens preparat, og hvor det gjeldende spørsmål er undersøkelsen av en ikke uviktig kontrovers?

Jeg selv gjorde mine første undersøkelser, ikke med Jenichen eller noen andres potenseringer, men med slike jeg hadde laget selv (opp til C200) og det var først senere at jeg anskaffet dem fra Herr Lehrmanns apotek i Schöningen, etter at jeg hadde forvisset meg nøye om at disse, så vel som alle tidligere preparater kjøpt av ham, alltid var ensartede og sterke preparater, slik at jeg absolutt kunne anbefale dem til alle.

Min overbevisning når det gjelder de høye potensers utsøkte virkning er basert på mine egne og Lehrmanns høye potenseringer, ikke Jenichens, som jeg først kom i besittelse av mye senere og sjelden har brukt, fordi både jeg og andre har tatt anstøt av det mystikkens skjær som unektelig henger ved dem. Den ovenfor nevnte motstand må derfor anses som tom (nesten ondartet) og kan ikke unnta noen homøopat, som oppriktig kjemper seg framover, fra plikten å gjenta med egne preparater de eksperimenter hvis gunstige resultater er rapportert og bekreftet av flere erværdige menn på den mest overbevisende måte.

I alle de mange kappestrider utkjempet med allopatien gjennom så mange år har homøopatien seierrikt fastholdt sitt standpunkt om erfaring. Dette var det ugjennomtrengelige bolverk som ga en ufravikelig motstand mot alle angrep, og som derfor, blant oss, er den eneste beskyttelsen mot påstander og kjetterske tanker.

Når vi har slik respekt overfor erfaring og eksperimenter må vi undre oss over at denne indre konflikt bare dreier seg om påstander og mot – påstander og ser ut til med overlegg å unnvike eksperimenter. Og tross dette vil ingen homøopat benekte at ingen a priori deduksjoner, ingen antakelser og sannsynligheter, til og med såkalte uforståeligheter og umuligheter har noen plass der erfaring motsier dem. Så hvorfor skulle ikke denne uenigheten om høye potenseringer bli endelig avgjort på denne måten? Det eneste disse eksperimentene krever, er to grunnleggende forutsetninger som lett kan oppfylles, nemlig:

en forsikring om påliteligheten av medisinenes framstilling, alt som angår dette er nevnt ovenfor, og

den homøopatiske påføring av ovenfor nevnte.

Hva angår dette andre punktet vil det for øyeblikket være tilstrekkelig med få ord å indikere at hvert eksperiment som skal gis ut til det homøopatiske publikum må presenteres med slik klarhet og presisjon at det ikke levnes noen tvil hvorvidt det korrekte homøopatiske valg av remedium kan eksistere.

Det er velkjent at det finnes kasus, ikke så sjeldne, der det på grunn av utilstrekkelighet og feil ved symptomene, som ikke alltid kan bli godt nok komplettert, der det er betydelig tvil tilbake, og der valg av middel ikke er sikkert. Men slike kasus er uegnet for slike eksperimenter og kan utelukkes, og da vil det bli lettere å finne et tilstrekkelig antall kasus som ikke har disse feil.

La derfor bare de sistnevnte bli valgt for å bevise effekten av høye potenser på dem, og la bildet av sykdommen så vel som medisinen som blir gitt, og virkningen av denne bli offentliggjort, både for å bekrefte, men også for negative sider, men alt med en klarhet og så fullstendig at enhver som er opptatt av saken er i stand til å gjøre seg opp en pålitelig bedømmelse av den. Slik, og bare på denne måten, ved hjelp av eksperimenter, vil sannheten komme for dagen i løpet av kort tid, forutsatt at et tilstrekkelig antall øvede hjelpere settes i arbeid, og på en og samme tid vil all tvil,, uoverensstemmelse og misnøye bli feid til side og erstattes av overbevisning og enighet.

Siden jeg, blant nålevende homøopater har størst erfaring med høye potenser, og siden mine nøye førte journaler fjerner all usikkerhet om resultatene, anser jeg meg selv fullt i stand til å gi hovedresultatene i presise og generelle trekk, først og fremst til mine venner.

Fordelene ved disse høyere dynamiseringene sammenlignet med de lavere potensene, selv 30. potens, som har åpenbart seg stadig klarere de siste femten årene har alene vært nok til nesten utelukkende å bruke dem, ikke bare i kroniske, men også i akutte tilfeller, og ikke bare med mennesker, men også dyr av alle slag, overalt med de mest fordelaktige resultater. hvis jeg mener at det burde være noe oppmerksomhet rundt min trofaste forsikring under slike omstendigheter, kan jeg også få lov til å rette oppmerksomheten mot å bevise de grunnleggende fordeler ved høye potenser, slik jeg har erfart, slik at de ikke overser dem i eksperimentene de kanskje setter i gang.

Disse fordelene som også er observert av andre er spesielt de følgende:

Jo høyere en medisin er dynamisert, jo større blir virkefeltet. Dette er mest slående ved de midler som i rå tilstand gir få symptomer, som Calc, Nat-m, Aur, Arg,Alum og så videre. Som ingen oppmerksom observatør vil benekte ha disse en større effekt i 30. potens enn i første og andre triturasjon, og kraften i midlene utvikles videre med enhver dynamisering som blir foretatt etter dette. Den umiddelbare konsekvensen av dette er at de samsvarer med et stadig økende antall plager som deres homøopatiske simile, og at de øker helbredelseshastigheten ved kroniske sykdommer.

Ved akutte tilfeller dukker ettereffekten eller den kurative effekten raskere opp. Denne merkverdighet ved høye potenser, så ofte benektet, er så sikker at alle vil finne det verifisert. I tillegg til de få fakta som er fremhevet ovenfor kan jeg komme med utallige fra mine sykejournaler. Derfor kan man ikke finne noe som er verre enn å utelukke høye potenser fra behandlingen av akutte, selv de aller mest akutte, tilfeller, og enhver som har hatt sjansen til å bevitne deres raske effekt vil raskt se hvor grunnløse påstandene på det motsatte er. Hvorvidt det er en mer langvarig effekt ved kroniske kasus tør jeg ikke bekrefte, da så mye avhenger av andre omstendigheter i slike tilfeller. Jeg kan vise til kasus hvor en dose har fortsatt å virke i tre måneder, men det gjelder ikke bare 200. potens, men også 30., som vanligvis blir brukt.

Ved fortsatt dynamisering blir remediene mer og mer trukket bort fra kjemiens lover. Hahnemann retter oppmerksomheten mot dette i første bind av Chronic Diseases ( 2. utgave, s. 181) og trekker fram følgende faktum som eksempel: ”En dose phos som på denne måten er høyt potensert kan ligge i skrivebordet i en papirkonvolutt, og vil ikke desto mindre vise, om den blir tatt etter ett år, den fulle medisinske kraft, ikke av phos ac, men av det uendrede, upåvirkede phos selv.”

Jeg har ofte hatt anledning til å gjøre den samme erfaringen med kruppmidlene mange familier har for hånden, fordi effekten av disse kan ventes å komme tidligere og mer komplett jo tidligere de blir gitt. Oppbevart i enkle papirkonvolutter, beskyttet fra fukt og sterke lukter i et skrivebord har disse midlene vist sin uforminskede evne selv etter tolv år eller mer, og vært brukt med suksess.

En uheldig diett, som særlig hos byboere og i de høyere samfunnslag ofte ødelegger selv de beste kurer, gjør mindre skade jo høyere dynamiseringen er, og minst av alt med en svært liten dose, oppløst i vann og ristet på nytt hver gang, tatt sju dager etter hverandre.

Vi unngår førsteeffekten, som stort sett er materiell, og på denne måten unngår vi også alle de farlige følgesymptomene som ligger utenom symptomsfæren til den sykdommen det gjelder. Man vil særlig finne at bare de spesifikt dynamiske kreftene (som i prøvninger på friske generelt manifesteres senere enn de andre) blir aktive, mens grunnmaterialets virkeområde (giftig og destruktivt) ikke vil komme fram. Hvor stor denne fordelen er, må stå klart for alle som vet hvor stor skade selv de minste doser upotensert medisin gjør på liv og helse; disse midlene er blant de mest virkningsfulle gifter.

Til sist må vi ta i betraktning den spesielle kvaliteten ved de høyere dynamiseringene, nemlig at de aldri kan brukes som svikefulle lindrende midler, noe som alltid er svært skadelig og ubrukelig til helbredelse.

Alle disse fordelene, og jeg kan tilføye flere andre som for øyeblikket ikke er tilstrekkelig bevist, tror jeg kan være viktige nok til å trekke stadig mer oppmerksomhet til dem. Hvis disse virkelig eksisterer, og det kan jeg ut fra min dypeste overbevisning forsikre om ettersom jeg ser dem hver dag, så fortjener de til fulle predikatet om en sann og signifikant fordel i homøopatien, og de burde bli nøye utprøvd av alle dem som oppriktig har på hjertet velferden til den lidende menneskeheten og utviklingen av vår rikt velsignede vitenskap.

Kommentar

Bönninghausen mener å ha bevist at høyt potenserte medikamenter har et større virkefelt enn samme medikament i lavere potensering.

Han siterer § 287 i femte utgave av Organon, der Hahnemann sier nettopp dette, men han sier også noe annet, nemlig at virketiden synes å være kortere i høye potenseringer. Her er Bönninghausen uenig, og det ut fra egen erfaring.

Han forteller også om midler som har ligget i 12 år og som fortsatt har effekt………….

Når det gjelder Jenichen, som er nevnt i oversettelsen, var det en apoteker som var berømt i sin samtid for sine høyt potenserte homøopatiske preparater. Men siden han foretrakk å være alene om kunnskapen og tok den med i graven, var det ingen som kunne fortsette å arbeide på hans måte. Og nettopp på grunn av at han ikke delte kunnskapen med andre er han glemt i dag.

HAHNEMANNS MEDISINDOSER

(fra side 211 til 217)

Introduksjon

Her har Boenninghausen brevvekslet med Dr. Croserio, som var en av dem som fulgte Hahnemann tettest, for å finne ut hva Hahnemann gjorde i praksis. Han hadde allerede begynt å vente på 6. utgave av Organon. Han skulle bare visst hvor lang ventetiden skulle bli. Vi ser at fru Hahnemann ikke akkurat er så hjelpsom, men henviste til at alt lå i den 6. utgaven og ikke skulle offentliggjøres andre steder.

I siste avsnitt forteller han om sin Terapeutiske Håndbok, som han hadde arbeidet med i tre år, og som var i ferd med å gå i trykken. Det må da ha vært i 1846 at denne spesielle artikkelen ble skrevet, for det året kom første opplag ut.

Selve oversettelsen

De spørsmål vår ærede medisinske rådgiver, Dr. Stapf, har stillet til mine utdrag fra vår avdøde Mester Hahnemanns journal pålegger meg plikten å besvare dem, særlig siden jeg, i følge mitt notat på side 79 i siste nummer av Archiv, på grunn av forsinkelsen av Organon, sjette utgave, ikke kan vente noe hjelp derfra i øyeblikket.

For å være sikker i min sak kontaktet jeg en av de homøopatene i Paris som var best kjent med Hahnemann, som besøkte ham nesten daglig, og som konsekvens av dette var best informert om hans praksis gjennom den siste tiden, nemlig dr, Croserio, som jeg tidligere hadde hatt en svært vennlig korrespondanse med og derfor kunne være sikker på ville gi meg så detaljert skildring som mulig.

Det følgende er den trofaste og ordrette oversettelsen av hans svar av 28. januar i år, fra hvilket jeg bare utelater det som ikke referere til denne saken, og noen høfligheter som bare angår meg personlig, og for ikke å avbryte teksten holder jeg tilbake de notatene som man ser etter til konklusjonen:

”Kjære herre og ærverdigste kollega:

Deres brev har overrasket meg på en så hyggelig måte at jeg ikke kan uttrykke min takk varmt nok overfor Dem, og for å gi Dem et bevis på min store glede som de vennlige utbruddene av en mann (som..) har gitt meg gikk jeg rett til fru Hahnemann for å spørre henne om den måten å preparere medisiner som vår ærede Mester i sin siste tid anså som best og praktiserte i henhold til. Men hun ga meg et absolutt svevende svar, og dette fordi hun anså det som upassende å publisere de nye oppdagelsene på noen annen måte enn i den sjette utgaven av Organon, hvor, hevdet hun, de var nedlagt.

For å være ærlig legger jeg ikke særlig vekt på denne saken.

Kanskje hele forskjellen består av et større antall slag på et elastisk objekt og slik øker substansens virkning.

Hva angår måten han foreskrev medisinene er jeg i stand til å gi Dem all informasjon De måtte ønske, siden jeg ganske ofte var vitne til dette. Hahnemann brukte hele tiden bare de velkjente små kulene, som oftest fuktet med 30 fortynning, både til akutte og kroniske sykdommer.

Av disse kulene løste han opp en, eller i høyden to, i åtte til femten spiseskjeer vann og en halv eller en hel spiseskje fransk brennevin og riste dette nøye. Av denne løsningen ble bare en spiseskje hatt i et vannglass, og av dette skulle pasienten bare ta en teskje første dag, neste dag to, tredje dag tre og så videre, og slik øke med en teskje inntil han så en virkning.

Så minsket han dosen eller sluttet å gi medisinen. Om pasienten var særlig sensitiv tok han en spiseskje fra det første glasset over i et nytt, så i et tredje, ja helt til et sjette glass, og av dette glasset skulle pasienten ta bare en teskje. Bare sjeldne kasus ga han daglig en teskje eller en spiseskje av den første løsningen i åtte eller femten spiseskjeer vann.

Om ha ga en medisin som skulle tas med en gang i en spiseskje vann var det aldri annet enn rent melkesukker.

Han foreskrev aldri to forskjellige midler som skulle tas etter hverandre, han ville alltid se virkningen av det ene midlet før han ga neste, og det selv om det gjaldt en pasient som han behandlet på en avstand av både 30 og 40 mil. Han ville heller ikke skifte. Selv ved akutte sykdommer var det ikke ofte man så at han lot pasienten ta mer enn en skjefull i løpet av tjuefire timer.

For å berolige pasientene eller deres slektninger tillot han ofte at de tok rent melkesukker.

I de siste åren av sin praksis lot Hahnemann til hele tiden å konsentrere sitt arbeid om å minske dosene av sine medisiner. Av denne grunn lot han ofte pasientene ofte bare lukte på medisinen. Til dette formål la ha en eller to kuler i en liten flaske med to drammer alkohol fortynnet med like deler vann, og dette lot han pasienten lukte på en eller to ganger med hvert nesebor, aldri oftere.

I løpet av fem timer helbredet han min egen kone fra en voldsom pleuritt. Ved kroniske sykdommer tillot han under ingen omstendigheter pasientene å lukte på medisinen mer enn en gang i uken og ga aldri annet enn melkesukker i tillegg, og på denne måten gjorde han de mest beundringsverdige helbredelser selv i tilfeller der vi andre ikke hadde vært i stand til å gjøre noe.

Det er umulig for meg å uttrykke alle nyanser av hans behandling i brevs form. Gjennom Deres konstante korrespondanse med den lærde vismann har De hatt rikelig anledning til å lære å sette pris på hans enestående observasjonsevner, og De vil med letthet se at hans arbeidsmetoder ikke alltid var de samme. Men jeg kan forsikre Dem om at han var fullstendig overbevist om at det under ingen omstendigheter eller i noen tilfeller verken var nødvendig eller brukbart å gi medisinene i dråpedoser, og at fra dag til dag så stadig klarere hvor skadelig det var å gi større doser.

Kunngjøringen om et arbeide fra Deres hånd er alltid kjærkommen for homøopatien, og hvis De har lyktes i å gi Deres repertorium et arrangement som forenkler valg av middel, som De viser ved Deres helbredelser, vil De bidra mer til homøopatiens fordel enn det som hittil er oppnådd i denne retning og ha det fulle krav til alles takknemlighet. Jeg vet hvor høyt vår Mester verdsatte Deres tidligere repertorium, og han hadde det alltid for hånden. ”

For å kaste lys over denne brevvekslingen vil jeg nå i sekvenser gjøre mine bemerkninger og andre uttalelser som synes nyttige for de punktene som er nummerert ovenfor:

Dette skal besvare både spørsmålet om hvordan Hahnemann fremstilte medisinene og den fagterminologi han benyttet hva gjelder de forskjellige potenser, for nettopp dete var det mest uklare i de kasus han rapporterte. Jeg var mer opptatt av å få mer informasjon om hans faguttrykk, som avvek fra det vi var vant til, enn om fremstilingsmåten, for den nødvendige informasjon om dette lå i forordet til Chronic Diseseases som forelå i slutten av 1838. Vi må nå slå oss til ro i påvente av at sjette utgave av Organon dukker opp, for jeg kan neppe håpe at et brev jeg sendte til fru Hahnemann selv vil gi noe tilfredsstillende resultat.

Selv om alle homøopater er enige om at valg av riktig middel er viktigere enn graden av dynamisering og dosens størrelse kan vi ikke betrakte det siste som uinteressant. Vi kan i enda mindre grad overse denne faktoren ettersom svært mange oppmerksomme observatører, i tillegg til Hahnemann, har sett at med de såkalte fortynninger blir effekten i sannhet moderert, likevel blir området midlet virker på enormt utvidet, og hvis vår henfarne Mester hadde rett i sin uttalelse om at for store doser, særlig av høye ”fortynninger”, viste seg virkningsløse på grunn av at de forårsaker mange andre evner midlet har, og derved minsker eller opphever det lignende i det spesielle kasus.

Den økede styrken man får ved å i tillegg riste og øke ristingen som alle homøopater erkjenner og som alltid bør gjøres ”smir og skjerper våpnene mot sykdommen” (forord til femte bind av Kroniske Sykdommer, andre utgave). Av denne grunn kommer også Hahnemanns advarsel fra tidligere om ikke å overskride en viss grense i så måte. Men etter at han var blitt overbevist om at han kunne redusere den overdrevne kraften av medisiner potensert av stadig triturering eller risting ved å løse dem i vann uten samtidig å redusere kreftene som en gang var fullt utviklet, ifølge brev han skrev til meg tidligere, potenserte han i de siste årene alle sine medisiner med mange slag, minst 25.

Jeg vet ikke om Dr. Croserio har begått en feil eller om pennen har glippet når han sier at Hahnemann brukte 30. oppløsning ved alle sykdommer. Hahnemann erklærte gjentatte ganger overfor meg at han vanligvis benyttet 60. oppløsning som ga ham alt han ønsket, og ved svært sensible pasienter og kroniske sykdommer brukte han mye høyere med den ønskede effekt. Siden den gang har jeg brukt Sulfur nesten utelukkende i denne 60. potens, med to pellets som en dose, og har hatt så stort hell med dette at jeg svært sjelden bruker 30.

Hvis noen av mine lesere skulle være tilbøyelig til å le av denne tåpeligheten vil jeg gi ham større grunn til dette ved å legge til at jeg ikke så sjelden, i tilfeller der det er en sterk mottakelighet for medisinens påvirkning, bruker 120. potens og er fullstendig fornøyd med virkningen, noe som også er tilfelle med 200., som jeg i den senere har eksperimentert med ved kroniske sykdommer av verste slag, men det siste skal jeg ikke rapportere om ennå. Jeg ber alle om å fortelle om sine erfaringer når det gjelder dette like åpent som jeg gjør.

Denne passasjen i Dr. Croserios brev gir den beste og mest fullstendige forklaringen på metoden den tett observerende kunstens Mester brukte den siste tiden på sine pasienter, og gir en tilfredsstillende forklaring på det som kan ha virket uklart i de to sist rapporterte tilfellene. Tilføyelsen ”til han følte virkning” er av største viktighet og må alltid legges nøye merke til, for at ingenting skal kunne ødelegges ved å gi for mye og for ofte.

Ut fra dette er det klart hvilke forholdsregler den erfarne vismann gjorde for å tilpasse dosen til pasientens mottakelighet, noe som sjelden kan avgjøres med sikkerhet på forhånd, og hans anstrengelser for å unngå for sterk virkning. Den største dosen han foreskrev og bare brukte ”i sjeldne tilfeller” med liten sensibilitet, var likevel mindre enn den minste dosen vi har vært vant til å gi i vår ”kulepraksis”, og

følgende frase stadfester dette faktum med en merkelig tilføyelse.

Ved alltid å unngå å stå i veien for livskraftens reaksjon ved å gi ikke bare for sterke, men også for hyppige doser, observerte han selv i akutte tilfeller en fremgangsmåte våre nåværende talsmenn har lyst i bann, og det er merkelig å se at de som tidligere har hatt så mye erfaring ikke føler seg forpliktet til å motsi dem.

Når det gjelder utålmodige pasienter og deres slektninger, særlig de som var blitt vant med allopatiens ”hver annen time” og ikke ga homøopatien den tillit den fortjener, er melkesukker en himmelsendt gave. Hahnemanns tegn for melkesukker var alltid §.

Å lukte på medisin er slett ikke en metode som har vært gitt opp lenge igjen, som noen partier vil ha oss til å tro, og nå kan jeg åpent tilstå at, når det gjelder svært smertefulle sykdommer, som tannverk, tic doloreux, kramper og lignende hvor vi ønsker raskest mulig lindring, har nesten utelukkende brukt denne metoden, som ofte bringer den ønskede letteste øyeblikkelig, særlig når de høyeste potenseringene blir brukt til dette formål.

Når en lege som er kjent for å være medfølende og kunnskapsrik, som vår ærede kollega Dr. Croserio er, gir vår gamle mester et slikt vitnesbyrd, vil dette bare bli styrket når han samtidig tilstår at både hans egen og hans kollegers suksess blir overskygget av den gamle meste, og i tillegg styrker det vår tiltro til Hahnemann at han konsulterte ham da hans kone var alvorlig syk og så det fantastiske resultatet av konsultasjonen.

En slik uttalelse om dosens størrelse som kom fra en mann ingen har benektet hadde en bemerkelsesverdig observasjonsevne gjort ved slutten av hans jordiske karriere har i alle fall for meg større viktighet enn alle de frekke påstander og ikke beviste motsigelser hans motstandere har oversvømt oss med.

Selv om Dr. Croserios brev ikke tilhører dette emnet har jeg likevel lagt det til for å koble det sammen med noe informasjon om en bok som i disse dager går i trykken, som jeg har kalt ”Terapeutisk håndbok for homøopatiske leger for bruk ved sykeleiet og i studiet av Materia Medica Pura.” Mange års bruk av repertoriet som jeg først introduserte i 1832 og som andre siden har funnet passende for sitt bruk, har gjort meg i stand til å se dets feil til fulle, og de ser ikke ut til å kunne fjernes fra dets nåværende form. Derfor har jeg brukt flere år på å tenke ut en helt ny utforming av det. Selv om jeg til slutt oppdaget en form som går overens med mine intensjoner og, som avdøde Hahnemann, ønsket jeg å konsultere erfaring så jeg ikke skulle stå i fare for å tilføye enda et verdiløst bidrag til homøopatisk litteratur. Dette året med prøving har vist seg tilfredsstillende, og jeg har ikke flere grunner til å nøle med å gi det ut. Måtte mitt arbeid, som har tatt tre år å fullføre og som dessuten inneholder resultatet av all min praksis, finne en vennlig mottakelse og en rettferdig bedømmelse.

FORDELENE MED DE HØYE POTENSER

(fra side 97 til 105)

I et foregående nummer av denne journalen har jeg prøvd å vise at de høye potenseringer av våre medisiner har:

sin opprinnelse i den videre utviklingen av vitenskapen, og at

deres effektivitet ikke kan trekkes i tvil.

Dette beviser da to ting, nemlig: Først av alt en viss form for fremskritt innen vitenskapen, og også oppdagelsen av en ukjent naturlov som viser at medisinens kraft strengt tatt ikke

i det hele tatt av materiell art, og at den ikke tilhører kjemiens kongerike.

Den raske forbedringen av brannsår ved bruk av Ars.C200, og av smertene etter slag ved Arn.C200 grenser til det fantastiske og kan aldri få samme resultat ved bruk av lavere e dynamiseringer. Enda mer slående er den raske virkningen på dyr: en ku med forstoppelse etter å ha spist våt kløver får tre dråper Colch.D3 og kommer seg, men det er sjelden at den er helt bra på under to timer; etter Colch.C200 skjer dette på en halvtime.

Bare hans konklusjon om virkningens korte varighet, særlig når det gjelder kroniske sykdommer, er ikke helt i samsvar med mine erfaringer. Andre homøopater i moderne tider har postulert:

Den første som ønsker noe slikt begynner med et: ”Kanskje!” eller ”Muligens!”

Den andre endrer det til ”Sannsynligvis!”.

Derfor utfordrer jeg hvem som helst til å bevise det hinsides menneskelig tvil.

en forsikring om påliteligheten av medisinenes framstilling, alt som angår dette er nevnt ovenfor, og

den homøopatiske påføring av ovenfor nevnte.

Disse fordelene som også er observert av andre er spesielt de følgende:

Kommentar

Bönninghausen mener å ha bevist at høyt potenserte medikamenter har et større virkefelt enn samme medikament i lavere potensering.

Han forteller også om midler som har ligget i 12 år og som fortsatt har effekt………….

DRØFTING

Splittelser i rekkene

Men den gode Boenninghausen slapp ikke unna kontroverser i sitt nye fag.

De verste var de som oppsto innenfor homøopatenes rekker.

Det oppsto en splittelse mellom hahnemannianerne og spesifistene, som var tilhengere av spesifikke midler mot spesifikke sykdommer. Han var en skånselløs kritiker av dem han kalte amfibier.

Boenninghausen var en svoren hahnemannianer, eller dynamist, som sto i sterk opposisjon til dem som han kaller materialister, eller spesifister.

Men de verste var altså ”amfibiene, de som verken er fugl eller fisk, de som stadig ofrer sin overbevisning til fordel for egennyttige betraktninger” Spesifistene var karakterisert ved at de ga lave potenseringer og repeterte hyppig , men de tok ut medisiner i henhold til homøopatiens lover, og Boenninghausen anså det som mottakelige for fornuft.

Men amfibiene, de tar litt fra hver leir, holder alle fluktveier åpne og er hevet over kritikk fra alle hold. De er i alle fall uimottakelige for kritikk.

Har vi ikke slike i dag også?

Er det ikke fra de indre gemakker faren truer i vår tid? Vi tåler ekstern kritikk, men den indre forråtnelsen er verre. Som på Boenninghausens tid. Som da den store kollapsen inntraff først på 1900-tallet.

Som nå…

Vi må ikke tro at det bare er nå det er ”brann i rosenes leir”, og nettopp derfor var temavalget ganske enkelt, for det skal være sikkert at splittelse forekommer fremdeles. Egentlig er det på mange måter vanskelig å forstå problemene med å bli enige om hva homøopati er. For er det ikke i følge Hahhnemann en naturlov som ligger bak? Ser vi det kanskje ikke når vi arbeider at det faktisk må være en naturlov vi har å gjøre med?

Newton oppdaget tyngdeloven, eller rettere sagt- han definerte den. Anekdoten om eplet som falt og som fikk ham til å pønske ut en teori som stemte med virkeligheten er velkjent. Og hvem er det som i det hele tatt betviler at vi har en gravitasjonslov?

HVOR MANGE MÅTER KAN ET EPLE FALLE TIL JORDEN PÅ?

Idealismen

Vi som har forhåpninger om å kunne praktisere som homøopater i dag ser straks at dette neppe er uproblematisk. Vi blir neppe rike på jordisk middel heller, og det kan for mange andre synes uforståelig hvorfor noen kan velge en slik utdannelse.

For i dag er rikdom synonymt med penger og eiendom.

I dag er det markedskreftene som styrer alt.

Så vi må være ikke så lite idealistiske for å kunne gjøre noe slikt som å velge homøopati, i alle fall hvis vi velger å følge Hahnemann og hans framgangsmåte. Og så må vi heller ikke tro at vi ikke kan treffe på problemer, bli motarbeidet, misforstått og av og til ganske motløse av all motgtangen.

Desto større grunn til å fortsette, for pionerene innen homøopati hadde det heller ikke enkelt. Hahnemann var den første, og selv om han fikk sin rikelige del av motbør, var det, i alle fall i starten, motstand fra utenforstående. I så måte var han privilegert. Og alt vi har lært har sin opprinnelse i oppdagelsen han gjorde.

Våre utdannelse

Hvis vi velger å følge det vi har lært de to siste åra er vi å betrakte som hahnemannianere.

På tross av et lite fagmiljø har vi flere utdanningsinstitusjoner, og de har hver sin måte å vektlegge det de skal undervise i. Imens er det ikke nødvendig å ha annet enn noen helgekurs for å kunne kalle, seg homøopat, og det er her mange av problemene starter.

Vi kommer i kontakt med folk som har vært hos homøopat tidligere, og når vi spør litt, kan det være mye rart som kommer fram. ”Moderne homøopat” var det en som kalte seg. Jeg oppsøkte henne for et problem, og det jeg fikk, var kosttilskudd.

Homøopat meg her og homøopat meg der!

Og sånn fortsetter det nesten i det uendelige.

Jeg håper og tror at vi er å sammenligne med et friskt rotskudd på et tilsynelatende dødt tre.

At vi kan være i stand til, smått om senn, å arbeide på en slik måte at noen flere får øynene opp for hva homøopati er og hva det ikke er.

Men ferdig utdannet er vi ikke, og vil forhåpentligvis aldri sette oss godt til rette og virkelig mene at vi har lært det som er å lære. Før den dagen er vi noe jeg ikke liker å tenke på.

Kanskje amfibier?