Den syke kone.

Christian Gellert (1715 – 1769)

Hvem kan vurdere de utallelig onde som ustanselig truer menneskets helsen og velvær? Det er nyttig at vi gransker deres årsak fordi dess mer vi kjenner faren, desto mer blir vi i stand til å unngå dem.

Den unge Sulpicia, kjærlig elsket av hennes ektemann, gikk ut en dag for å besøke en venninne. Selv om hun reiste hjemme fra i beste helse, kom hun hjemme halvveis død og med en gang tok til sengs. Kunne det være blodsirkulasjon som hadde plutselig stanset?

Hennes klær ble løsnet og tre par hender beskjeftig seg for å hjelp henne. Men til ingen nytte!

Den stakkars ung ektemann brøt sammen i en flom av tårer: hvem vil ikke la seg påvirke av en så forferdelig skjebben? Det var alt for tidlig. De hadde bare værte gift i et år. Han kunne aldri tenkes seg å kvitt seg med hans kona enda. Så han sendte for en lege. Den unge Asklepios gjorde sin entre med alle verdighetstegn. Han satte seg på seng kanten og inntok et ansikts mask som tilsa at han viste eksakt hvilket remedie som skulle til. Han kjente etter dammens pulse og lurte på hva hans medisinsk bøker kunne fortelle ham om en sake sånn som den. Men han tok umiddelbar fatt i pen og begynte å skrive med en gang. En tjeneste pike ble bestilt og ektefellen forhørte seg om hva det var som kunne feil hans kone. Legen så på ham. Og smilte:

”Du spør meg hva det er som er i veien? Men det kan ikke være noe grunn til at jeg skal behov å fortelle deg det. Du vet veldig godt at det er en veldig godt tegn når unge koner begynner å sutre og klage!”

Da han hørte det, ble mannen overlykkelig.

Natten gikk. Pasienten drakk opp henne medikament, men den hadde ingen som helst effekt på henne. En annen lege måtte tilkalles.

Litt tålmodighet! Vi skulle snart finne ut eksakt hva som feilet damen. Den andre legen var aldri i tvil: Hun hadde blitt smittet av kopper!

Jøss! Første var hun i fert med å bli en mor, og nå var dette et tilfelle av kopper!

Si ikke noe mer, beærede lege, og skriv ikke ut flere medikamenter, fordi minste en av dere tar fullstendig feil. Heller overlate henne til Natur og til hennes barmhjertig seng. Uansett hvor farlig sykdommen er, kan den umulig være farligere en remediene forskrevet av leger.

Litt tålmodighet! Hun vil kanskje ble bra igjen i dag.

Hennes gode mann forlot aldri hennes side og aldri gikk det en halv time uten at han spurte hundre ganger om ikke hun følte seg litt bedre. Men hva er vitsen min godeste mann? Vil ikke deres prate gjøre henne verre?

Hun gispet mens hun pratet. Det var lett å se av hennes tallmåte at smerten bare økte. Akk ja!, stakkars dame. Døden er narr ved. Det vil være en velsignet befrielse fra hennes agoni.

Men hør! Hvem er det som banker på? Det må være legen igjen? Nei.

Det var en skredder, som kom med en dress. Ah, han kjenner sin besøkleses tid.

”Er det” spør kona med store vansker ”mine lik dress? Dessverre vil jeg aldri se så blekk ut. Hadde himmelen tillot meg å leve, vil jeg ha bestilte en sånn dress, av samme type av materialer. Skredderen vil vite eksakt hvordan han må lage den. Han laget en sånn dress for venninne mine. Det er det vakreste dress i hele verden. Siste gang jeg besøkte henne hadde hun den på seg. Oh! Så kort livet er. Alt er forfengelighet!”

Ta til mot, sorg laden ektemann! Du hører, gjøre du vel, at dine kone endelig kan prate uten anstrengelsen? Ikke gi opp håpe. Henne siste åndedrag har ikke forlate hennes enda.

Skredderen gikk ut av rommet og ektemannen sammen med ham og de pratet sammen i hemmelighet bak lukkede dører. Skredderen sverget kraftig edder og reiste sin vei for å gjennomføre det han hadde lovet. Han kom tilbake igjen før kvelden, og gikk inn til Sulpicia som, fremdeles sengliggende, takket ham hjertelig for at han kom.

Hva hadde skredderen bragde meg seg?

Han begynte umiddelbar å pakke opp noe som var emballerte i et stykk stoff. For et vidunderlig syne! Den selvsame material og den samme håndverke. For en vakkert dress! Men hvorfor er den her? Ærlig talt!, ingen kan vel mene at jeg skal ta den på meg?

”Min kjære elskning” sa ektemann ”Jeg vil ha gitt alt jeg eiere for å se deg bra igjen, for å se deg bekledde i den dress!”

”Oh, men jeg er så syke” begynte kona, ” jeg har ikke en gang styrke nok til å benekte deg noe, jeg skal reise meg fra sengen så at du kan se hvor fint den dress kler meg.”

Og den stakkars damen, så svake som om hun hadde ligget i sengen i et helt år, reiste seg. Etter at hun var kledd og utstyrke i hennes finneste stase, satte hun seg ned for å drikke kaffe. Vel, endelig! Det var ikke spor igjen av sykdommen.

En dress var alt som feilet henne, og en dress var det eneste effektiv remedie. En skredder hadde kurert hva igjen lege hadde greide å diagnostisere.