Omtrentlig oversettelser av

”Ånden i homeopatiens medisinske system.”

av Samuel Hahnemann

 

Innledning.

Mye tyder på at Hahnemann var vennlig innstilt da han høsten 18I2 begynte sine forelesninger på universitetet i Leipzig. I 1813 publiserte han en lengre artikkel som han senere brukte som introduksjon til Materia Medica Pura bind 1. Han må ha skrevet artikkelen idet han forberedte seg på sine første forelesninger.

Hahnemann visste at Organon er tunglest og artikkelen jeg sikter til er ment å være en popularisering av homeopati, en lettlest, men saklig presentasjon av kjernen i homøopati.

Artikkelen er rensket for alle de vanlige sarkasmene og spydighetene som på mange måter er blitt Hahnemanns varemerke. Det er skrevet av en mann som har funnet fred. Fred i sin overbevisning om at han har handlet rett. Fred i troen om at «The Hard Day» snart er over, at snart noen andre, yngre vil ta over og fullføre arbeidet. Så la oss titte over skulderen på den elskverdige mannen mens hans skildrer for oss homeopati i all dens uskyldige, jomfruelige renhet.

 

Ånden i homeopatiens medisinske system.

Det er umulig å skaffe seg viten om sykdommens indre natur og om de forandringer den forårsaker i kroppens skjulte deler, og det henger ikke på grep å basere et behandlingssystem på hypotetiske formodninger og antagelser: det er ikke mulig å spå den medisinske egenskap av et medikament ut fra en kjemisk hypotese eller ut fra dets lukt, farge, eller smak.

Og tatt i betraktning hvor skadelige medikamenter er når de er misbrukt er det urimelig å forsøke, ut fra slike hypotetiske formodninger og antagelser, å anvende disse til behandling av sykdom.

Og selv om slik fremgangsmåte er alminnelig brukt og så vanlig i praksis, sågar den eneste prosedyren benyttet i tusenvis av år, vil det ikke desto mindre fremdeles være en tankeløs og skadelig skikk å basere på tomme antagelser vår forestilling om de sykelige prosesser i kroppens indre, og å forsøke å bekjempe dem med noen fantasifulle egenskaper i medikamentene.

 

Det som må fjernes fra en sykelig tilstand for å forvandle den til helse, må være påtagelig, tydelig påtagelig for våre sanser, og det hvert medikament kan kurere må være klinkende klart uttrykt, om vi ønsker at den medisinske kunsten skal slutte å være et lettsindig lykkespill med menneskets velvære som innsats, og begynne å være en sikker frelse fra sykdom.

 

Jeg skal vise det som unektelig er kurerbart ved sykdom, og hvordan den helbredende egenskap av medikamenter kan utvetydig avsløres og hvordan det kan brukes for terapeutiske formål.

Hva livet er kan bare læres gjennom hva våre sanser kan fortelle oss om livets fenomen og åpenbaring, ingen kan danne seg et bilde av hva livet er ved å basere seg på teoretisk grubling, hva livet er, i dets egentlige vesentlige natur, lar seg hverken gjette eller forske fram av dødelige mennesker.

 

Det er helt bortkastet og fåfengt å prøve å forklare livet, og dets tosidige tilstand, helse og sykdom, ved hjelp av de samme prinsipper som vi bruker for å forklare andre fenomener. Det finnes ingenting i verden som livet kan sammenlignes med annet enn livet selv; ikke en klokke, ei heller en pumpe, en kjemisk prosess, elektrisitet, kort sagt ting som ikke er drevet av livets gnist.

 

Livet er på ingen måte styrt av de rene fysiske lover som hersker over uorganiske stoffer. De materielle stoffer som menneskets kropp består av følger ikke lenger de lover som underkuer uorganiske stoffer. De er styrt av lover som er helt spesielle og unike for alt som er levende og hver og en av kroppens minste deler er organisert og gjort levende på samme måten som hele resten av organismen er organisert og gjort levende.

 

På alle nivåer, gjennom hele systemet hersker den samme enerådige makt som opphever stoffets plikt til å følge lovene som tyngdekraft, lovene om gjæring og forråtning, osv., (t.o.m. osmolarisk trykk er motvirket) og beholder stoffet under styring av de lover som er så unike for alt som er levende, - med andre ord en makt som holder stoffet i en tilstand av følsomhet og aktivitet som er nødvendig for bevaringen av det levende hele.

 

Nå siden organismens helse beror alene på helsen av livet som animerer den, vil det følge av det at de forandringer som vi kaller sykdom, er en tilstand som opprinnelig kun er en forandring av organismens vitale følsomhet og funksjon, uten direkte sammenheng med de kjemiske og mekaniske endringer. Kort sagt må sykdom bestå i en tilstand av forandret dynamisme, en annerledes måte å være på, som medfører at egenskapene av de materielle deler av organismen omsider blir påvirket og forandret som en nødvendig konsekvens av den sykelige forvrengning av vilkårene i hele organismen. (Dynamismen er forstått her som vitenskap om hvordan ting beveger og forandre seg).

 

I en profesjon som er av så avgjørende betydning for mennesket, må kun den sykelig delen av organismen som tydelig åpenbarer seg for våre sanser være den eneste vi skal kurere, og det er kun dette tydelige åpenbare fenomen som må lede oss i våre foretak (å velge gjetning, og ikke demonstrerbare hypoteser som veiviser, er farlig vannvidd, nei krim og forræderi mot mennesket), derfor, siden sykdom er ingenting annet enn forstyrrelse av vital art, kan den uttrykke seg kun i form av organismens forandrede fornemmelse og funksjon, det vil si, kun som totaliteten av de erkjentlige symptomer, det er disse symptomer og disse symptomer alene som danner gjenstand for behandling i ethvert sykdomstilfelle. Fordi når totaliteten av de sykelige symptomer er fjernet vil det ikke gjenstå annet enn helse.

 

På samme måte skal vi også oppdage at medikamentenes helbredende kraft, og det som i enhver av dem har evnen til å påvirke sykdom, uttrykker seg selv på ingen andre verdens måter på en så pålitelig og påtagelig måte, og lar seg heller ikke bringe på det rene på en mer fullkommen måte, enn når medikamentets kraft forvisser seg i form av sykelige fenomener og symptomer (en slags kunstig sykdom) brakt fram ved dets bruk på friske mennesker.

 

Om vi bare kunne være i besittelse av et register for alle de eiendommelige (kunstige) sykdomssymptomer brakt fram av diverse medikamenter hos friske mennesker, ville det bare kreves en rekke rene eksperimenter for å avgjøre hvilket medikament som raskt kan sørge for permanent å fjerne og helbrede et visst sykelig symptom. På det viset vil vi, i ethvert gitt tilfelle, på forhånd vite hvilket av de medikamenter blant et utvalg av kjente og fullstendig testede medikamenter, som er det som mest sikkert er botemidlet i ethvert sykdomstilfelle.

 

Om vi da spør av erfaring hvilken kunstig sykdom (som er blitt utløst av et medikament) kan med fordel brukes ved visse sykelige tilstander, om vi spør av erfaring om forvandling fra sykdom og helse (helbredelse) kan med største sikkerhet forutsies og om den helbredelse vil forbli vedvarende,

l)- om vi anvender medikamenter som har evnen til å forårsake hos friske mennesker en tilstand som er annerledes (allæopathisk) enn den forårsaket av den sykdom vi ønsker å kurere.

2)- eller om anvendelse av medikamenter som har evnen til å forårsake hos friske mennesker en tilstand som er motsatt (enantiopathisk, antipathisk) til den forårsaket av den sykdom vi ønsker å kurer.

3)- eller om anvendelse av medikamenter som har evnen til å forårsake hos friske mennesker en tilstand som ligner (homeopathisk) den forårsaket av den sykdom vi ønsker å kurer.

(det finnes nemlig ingen andre måte å anvende medikamentene på), da vil erfaring utvetydig uttale seg i favør av det sistnevnte alternativ.

 

(... )Hahnemann fører deretter en logisk argumentasjon som løper over 5-6 avsnitt og som konkluderer med at de to første alternativ ikke kan forventes å oppfylle vedvarende helbredelse og at det er det tredje alternativet (homeopatisk) som logisk sett lover best. Når erfaring og eksperimenter attpå til bekrefter at homeopati oppfyller forventningene, da burde man ikke lenger være i tvil. ( ...)

 

Artikkelen fortsetter slik;

Det er, derfor, ikke vanskelig å fatte hvorfor de naturlovene som ligger til grunn for at den eneste passende måte å kurere sykdom på (homeopati) virker, og må nødvendigvis virke.

 

Den første av disse umiskjennelige naturlover er at, en levende organismens mottakelighet for naturlig sykdom er atskillig mindre enn dets mottakelighet for påvirkning av medikamenter.

 

Om de fiendtlige pådrivere i naturen som er delvis psykisk og delvis fysisk, det som vi kaller morbifie noxæ (latinsk som betyr omtrent «skadelig innflytelse som fremkaller sykdom») var i besittelse av en kraft som ubetinget forstyrrer menneskets helse, da vil de, siden de er rundt oss hele tiden, aldri la noen være i fred; alle ville ha vært syke hele tiden og vi hadde aldri hatt muligheten til å danne oss en formening om hva helse er.

Men, sett i det store og hele, er sykdom unntaket.

Det viser seg at en rekke omstendigheter og betingelser, så vel hva angår sykdommens forplantningsevne og individets mottakelighet for sådan, må falle sammen og dra i samme retning før en sykdom blir født ut fra dets utløsende faktorer.

Konklusjonen må være at individene er så lite tilbøyelig til å la seg påvirke av slik «noxæ», at slik «noxæ» ikke kan, uvilkårlig, forårsake sykdom, og at levende organismer lar seg påvirke av slik «noxæ» kun når organismen er innstilt på det.

 

Helt annerledes er det med de kunstige sykdomspådrivere vi kaller medikamenter. Fordi alle ekte medikamenter virker hver gang, og under alle omstendigheter, hos alle levende organismer og vekker til live medikamentets iboende symptomer (i påtagelig grad dersom dosen er stor nok) så det er helt innlysende at enhver levende organisme alltid må og uunngåelig være påvirket, sagt på en annen måte lar seg smitte av, en medikamentell sykdom, og det er, som kjent, ikke tilfellet når det gjelder naturlig sykdom.

 

Erfaring, uomtvistelig, beviser, at levende organismer er atskillig mer skikket og innrettet for å ta imot og lar seg påvirke av medikamenter enn det de er for naturlig sykdoms fremkallende agenter og andre smittsomme miasmer, eller sagt på en annen måte, at medikamentene har en absolutt forstyrrende virkning, mens «morbifle noxæ» kun har en meget vilkårlig virkning, som er betydelig mindre enn den forrige.

 

Takket være disse gitte forhold kan medikamentene kurere sykdom (det vil si at organismens sykelige adferd vil være fjernet dersom organismen blir utsatt for en passende medikamentell forstyrrelse); men for at helbredelse oppstår, må den andre naturloven også bli oppfylt, nemlig;

 

I en levende organisme vil en sterkere dynamisk påvirkning utslette en svakere påvirkning såfremt den førstnevnte er av samme art som den sistnevnte.

 

(   ...) Så tar Hahnemann ordet, for på nytt å forklare, hvorfor forstyrrelse som er annerledes (allopatisk) enn sykdomssymptomer, og hvorfor forstyrrelser som er motsatt rettet til sykdommens symptomer (antipatisk) aldri vil føre fram til helbredelse, og han gjentar sin tidligere konklusjon om at vi derfor bare kan velge medikamenter som forårsaker forstyrrelser som ligner sykdommens forstyrrelser.

Videre forklarer Hahnemann i tre lange avsnitt, at symptomene fra det homeopatiske midlet ikke vil legge seg oppå sykdommens opprinnelige symptom og dermed øke lidelsens omfang, fordi organismen bare lar seg påvirke av en eneste drivkraft om gangen, han illustrerer det med følgende eksempel;

 

Om en jente som sørger pga sin venns død blir sendt for å besøke en fattig familie hvor halvnakne barn nettopp har mistet sin far og eneste forsørger, blir hun ikke enda mer trist av å bevitne denne rørende scenen. Tvert imot blir hun trøstet for sin egen mindre tragedie. Hun blir kurert for sorgen av sin venns bortgang, fordi enheten av hennes tenkende sjel ikke kan være påvirket av to lignende lidenskaper samtidig, og den ene lidenskapen må bli utslettet når en annen lignende lidenskap overstyrer hennes tanker, og virker som et homeopatisk middel som slokner den første.

Men jenta vil aldri bli beroliget og kurert for hennes sorg om hennes mor begynner å kjefte på henne (alleopatisk innflytelse). Tvert imot vil hennes tanker bli i tillegg enda mer nedtynget av en annen type sorg; og på samme vis om vi prøver å lindre jentas sorg ved å avlede hennes tanker ved hjelp av oppmuntrende underholdning, vil hun i ettertiden, når hun på nytt er alene, synke enda dypere ned i sorgen og gråter enda mer enn før for sin tapte venn (fordi slik innflytelse i dette tilfellet bare vil være av motsatt, antipatisk art).

 

Akkurat slik som det fungerer på det psykiske plan fungerer det også på det fysiske planet. Den enhetlige karakter av vår organisme gjør at den ikke kan holde på, eller ta imot, to allmene dynamiske påvirkninger av samme art samtidig; fordi om den andre er likeartet, vil den første måtte vike plassen, så lenge den sist tilkomne er sterkere.

 

 

Likeledes som organismen hos et menneske ved bra helse er mer skikket til å la seg påvirke av medikamenter enn av sykdom, er den syke organismen atskillig mer mottakelig for innflytelse av et medikament som er homeopatisk (det vil si et medikament som etterligner pasientens symptomer) enn til et hvilket som helst annet medikament (enten det være seg alleopatisk eller enantiopatisk).

Sannelig, er organismen i aller høyeste grad mottakelig for et homeopatisk medikament, av den enkle grunn at sykdommen allerede har utløst og hisset de eksakte symptomer som nettopp det valgte midlet kan etterligne - på samme måten som mental forstyrrelse gjør oss mer følsom for lignende emosjoner –

Derfor er kun den aller minste dose av slike medikamenter nødvendig og nyttig for helbredelse, det vil si, erstatte kroppens egen sykdom med en medikamentell sykdom. Dertil er en stor dose ikke nødvendig, fordi medikament i dette tilfellet ikke oppnår sitt mål i kraft av dets kvantitet, men takket være kvaliteten av dets iboende potensial - og en større dose er ikke nyttig, men tvert imot skadelig fordi slike store doser sant nok fjerner den opprinnelig sykdommen like sikkert som små, men store doser, dessverre, utløser samtidig en ny medikamentell sykdom i organismen.

 

Hahnemann avslutter artikkelen med denne konklusjonen;

Naturen, når den vedvarende helbreder sykdom ved hjelp av medikamenter, ter seg aldri annerledes enn i samsvar med disse opplagte lover, og naturen når den først iverksetter en slik prosess, handler, om jeg får lov å bruke uttrykket, med matematisk pålitelighet. Det finnes ikke noen tilfeller av dynamisk sykdom i hele verden (bortsett fra dødens kvaler og alderdom, om det kan betraktes som en sykdom, og tilintetgjørelsen av noe uunnværlig organ) som utvikler symptomer som har store likhetstrekk med den primære virkningen av et medikament, som ikke raskt og vedvarende lar seg kureres ved hjelp av dette medikament.

Det syke individ kan kvitte seg med sin sykdom, på ingen lettere, raskere, sikrere, mer pålitelig og vedvarende måte, enn ved bruk av homeopatiske medikamenter i små doser.