.
Hvis jeg ikke visste til hvilket formål jeg var plassert til her på jorden- å forbedre meg selv, så langt det er mulig, og å forbedre alt omkring meg , om det er mulig å gjøre det bedre- skulle jeg måtte se meg selv skorte mye på verdslig omtanke, for å gjøre kjent for allmennhetens gode (selv før min død), en kunst som jeg alene sitter inne med, og som det er i min makt å gjøre så tilgjengelig som mulig; ved å simpelthen holde det hemmelig.
Men ved å meddele til verden denne store oppdagelsen beklager jeg at jeg må tvile på
hvorvidt mine nålevende kolleger vil fatte den logiske rekkefølgen i min undervisning, og om de vil følge den nøyaktig og nyttiggjøre seg derfor de uendelige fordelene for det lidende mennesket som uunngåelig må springe ut fra en trofast og presis observering av den samme, (eller hvorvidt, skremt bort av det uhørte i naturen av mange av disse avsløringene), vil de ikke heller forlate dem uprøvd og uinnvidd og derfor ubrukelige.
I hvert fall kan jeg ikke forvente bedre for denne viktige meddelelsen enn den generelle homøopatien som jeg har publisert hittil. Fordi ingen vil tro på virkningen i de små og fortynnede doser av medisin ( som jeg har gjort kjent i den medisinske verden etter tusenvis av forsiktige prøvinger), til å være de mest effektfulle( og de betviler mine trofaste høytidelige forsikringer og grunner) foretrekker de å sette deres pasienters liv på spill i årevis med store og større doser. På grunn av dette lever de generelt ikke lenge nok til å se den kurative effekten.( Selv om det var tilfellet med meg selv før jeg oppnådde denne forminskingen av dosen.)
Grunnen til dette var at det var oversett at disse dosene med deres fortynning var mer passende for deres homøopatiske bruk, på grunn av fremkallingen av deres dynamiske måte å kurere på..
Hva ville de ha risikert hvis de bare, for en gangs skyld, hadde fulgt mine direktiver i begynnelsen, og hadde gjort nytte av disse små dosene fra begynnelsen av? Kunne noe verre enn at disse dosene kanskje hadde vist seg å være uvirksom skjedd? De kunne ihvertfall ikke ha gjort noe galt! Men i deres uforstandige, selvgode anvendelse av store doser for homøopatisk bruk kan de bare, faktisk bare en gang til, fare den tuklete omveien (som er så farlig for deres pasienter) med den hensikt å oppdage sannheten,( som jeg selv allerede med suksess har fart over, og det virkelig skjelvende av ærefrykt), så for å spare dem dette problemet, og hvis de virkelig ønsker å helbrede, var de ikke i det minste tvunget til å ankomme ved det eneste riktige målet, (etter å ha påført mange skader og kastet bort en god del av deres gode liv). Alt dette har jeg allerede lagt fram for dem trofast og oppriktig, og har lenge før det gitt dem grunnene til det.
Måtte de gjøre det bedre med den store oppdagelsen som herved blir presentert til dem! Og hvis de ikke skulle behandle denne oppdagelsen bedre- vel, da vil en mer samvittighetsfull og intelligent etterslekt alene ha fordelen av å benytte seg av en samvittighetsfull, punktlig iakttagelse av læren som her er lagt ned, for å være i stand til å befri mennesket fra de tall-løse lidelsene som har ligget på den stakkars syke som tilhører de tall-løse langtekkelige sykdommer så langt tilbake som historien går. Denne fantastiske gave hadde ikke blitt satt innenfor deres rekkevidde med hva Homøopatien hadde lært hittil.
Siden jeg sist( i begynnelsen av 1834 skrev jeg de to første delene av dette arbeidet, og selv om de tilsammen kun inneholder 36 blad, tok det min utgiver Mr Arnold i Dresden to år å utgi disse 36 blad. Hvordan kunne han bli så forsinket? Mine kunnskaper kan gjette det.) henvendte meg til offentligheten med vår helbredelses- kunst, har jeg blant annet også hatt anledning til å fordelaktig erfare når det gjelder den best mulige måte å administrere dosene av medisin til pasientene, og herved meddeler jeg hva jeg har funnet best i dette henseende.
En liten granulat av en av de høyeste dynaminiseringene av en medisin som blir lagt tørr oppå tungen , eller den moderate innåndingen av en åpen flaske som inneholder en eller flere slike granulater, viser seg å være den minste og svakeste dose med den korteste periode av varighet i sin virkning.
Fremdeles er det mange pasienter av lettpåvirkelig natur som er uomtvistelig påvirket av en slik dose i lette akutte tilfeller, som blir kurert av det hvis midlet er homøopatisk valgt. Ikke desto mindre er den utrolige variasjonen blant pasientenes påvirkelighet, deres alder, deres spirituelle og kroppslige forfatning, deres vitale kraft og spesielt til naturen av deres sykdom, det som nødvendiggjør en stor variasjon i deres behandling, og også i administrasjonen til deres dosering av medisiner.
For sykdommene deres kan være av varierende slag: enten en naturlig og enkel en men nylig oppstått, eller det kan være en enkel og grei sykdom, men at den har vart lenge, eller det kan vær en komplisert sykdom( en kombinasjon av flere miasmaer), eller det kan også være det som er den mest vanlige og verste tilfellet; sykdommen kan være forkludret med en pervers medikamentell behandling, og lesset ned med medikamentelle sykdommer.
Jeg må her begrense meg selv til dette sistnevnte tilfellet, da de andre tilfellene ikke kan bli arrangert i tabellform for den svake og skjødesløse, men må bli tatt hånd om av den omhyggelige, den som gjør seg flid, og intelligensen til de kompetente, som er mestere av sin kunst.
Erfaring har vist meg , da det ikke er noen tvil, (også vist til de fleste av mine etterfølgere), at det er svært brukbart til sykdommer av alle slag(det utelukker selv ikke de mest akutte, og enda mer i de halv-akutte, i de langsomme og svært langsomme.) å gi til pasienten den kraftfulle homøopatiske granulat eller granulater bare i løsninger, og disse løsninger i oppdelte doser. På denne måten gir vi medisinen oppløst i sju eller tjue spiseskje-fulle deler med vann uten noen tilsetning. I akutte og veldig akutte sykdommer hver sjette, fjerde eller andre time. Når faren er stor, også hver time eller hver halvtime, en spiseskje om gangen. Med svake personer og barn: blir bare en liten del av en spiseskje( en eller to teskjeer ) gitt som en dose.
Ved kroniske sykdommer har jeg funnet det best å gi en dose( en skje full) av en løsning av den passende medisinen minst annen hver dag, eller mest vanlig, hver dag.
Men siden vann( selv destillert vann) begynner å bli bedervet etter få dager, fører dette til at kraften av den lille dosen av medisin den inneholder blir ødelagt. Derfor er det nødvendig med tilførsel av en liten del alkohol, eller der dette ikke er praktisk mulig, eller hvis pasienten ikke kan utstå det, tilfører jeg kun få biter av hardt trekull i vannløsningen. Dette gir svar på hensikten, bortsett fra at i det siste tilfellet får løsningen innen få dager et svart fargeskjær. Dette kommer av ristingen av løsningen, som er nødvendig hver gang før man gir en dose medisin, som man kan se nedenfor.
Før man gir seg ut på dette er det viktig å observere at vårt vitale prinsipp ikke godt kan bære at den samme uforandrede dose av medisin blir gitt selv to ganger etter hverandre, ikke minst oftere, til en pasient. For ved å gjøre dette blir den gode effekten av den første dosen av medisin enten delvis nøytralisert eller nye symptomer som hører til midlet ,symptomer som ikke har vært til stede i denne sykdommen før, dukker opp og truer den kurative virkningen.
På denne måten vil derfor selv et velvalgt homøopatisk valgt middel produsere uheldige virkninger og oppnå sin virkning dårlig eller uten effekt i det hele tatt. Derav kommer de mange uoverenstemmelsene mellom homøopatene med tanke på repeteringen av dosene.
Men ved å repetere den samme medisinen( som er absolutt nødvendig for å sikre kuren av alvorlige kroniske sykdommer), hvis dosen i hvert tilfelle varieres og modifiseres bare litt i dens grad av potensering, vil den vitale kraften til pasienten roe seg ned, og i det den villig tar imot den samme medisinen selv i korte intervaller veldig mange ganger etter hverandre med de beste resultater, øker det velværet for pasienten.
Denne lille forandringen i potenseringen blir enda mer effektiv hvis flasken som inneholder oppløsningen av en eller flere granulater rett og slett blir rystet fem eller seks ganger hver gang før man tar det.
Når nå doktoren på denne måten har brukt opp oppløsningen av medisinen som har blitt lagd , (hvis medisinen fortsetter å gjøre sin virkning, )vil han ta to eller flere granulater av den samme medisin i en høyere potens.( hvis han fra før av har brukt den 30te fortynningen, vil han nå ta en eller to granulater av den 34de), og vil lage en blanding i omtrent så mange skje-fuller med vann, riste flasken, og sette til litt alkohol eller noen biter trekull. Denne siste oppløsningen kan da bli tatt på den samme måten, eller med lengre intervall, kanskje også med mindre doser av gangen; men hver gang må løsningen ristes fire eller seks ganger. Dette vil bli gjentatt så lenge løsningen fører til bedring og inntil nye lidelser( sånne som ikke enda har oppstått med andre pasienter med denne sykdommen), oppstår; for i et sånt tilfelle må et nytt medikament brukes.
Den dagen medisinen har produsert for sterk reaksjon, må dosen bli sløyfet for en dag. Hvis symptomene for sykdommen oppstår alene, men at de blir betydelig verre til tross for den mer moderate bruk av medisinen, er tiden inne for å slutte med medisineringen i en eller to uker, og å vente på en betydelig forbedring.
( Når man behandler akutte
tilfeller av en sykdom vil den homøopatiske legen gå til verks på en lignende
måte. Han vil løse opp en(to) granulater av den høyt potenserte, velvalgte
midlet i sju, ti eller femten spiseskje-store mengder av vann( uten tilsetting)
ved å riste flasken. Han vil så, avhengig av om sykdommen er mer eller mindre
akutt, eller mer eller mindre farlig, gi pasienten hver halve time, eller hver
time, hver andre, tredje, fjerde, sjette( etter å ha ristet flasken godt igjen),
en hel eller en halv mengde av en spiseskje av løsningen. Eller, hvis det er et
barn, enda mindre. Hvis legen ikke ser noen nye
symptomer som dukker opp vil han fortsette i disse intervaller inntil de første
symptomer som dukket opp begynner å forverre seg. Da vil det være på tide
å gi det med lengre intervaller og i mindre doser av
gangen.
Som kjent, i kolera vil den
passende medisin ofte bli gitt i langt kortere intervaller.
Barn får alltid deres
oppløsninger i deres vanlige drikkekar; å drikke fra en teskje er for dem
uvanlig og mistenkelig, og de vil nekte å drikke den smakløse løsningen så snart
de blir tilbudt den. Litt sukker kan bli tilsatt for deres skyld.)
Når medisinen så har blitt tatt og man har funnet det nødvendig å repetere den samme medisinen, hvis legen har lyst til å lage til en ny porsjon medisin fra den samme potensering, vil det være nødvendig å gi den nye løsningen så mange rystninger som det nummer av rystninger gitt til den siste porsjonen når disse blir lagt sammen, og så noen ekstra, før pasienten får den første dosen. Men etter dette, med de følgende doser, må løsningen ristes bare fire eller seks ganger.
På dette viset vil den homøopatiske legen få fordelene fra et vel valgt middel, som kan bli oppnådd i ethvert spesielt tilfelle av kroniske sykdommer ved doser gitt gjennom munnen.
Men hvis den syke organismen er påvirket av behandleren- gjennom dette samme passende midlet,samtidig, på sensitive steder andre enn nervene i munnen og i fordøyelseskanalen, hvis dette samme midlet som har blitt funnet brukbart samtidig i dets vannholdige løsning blir gnidd inn( selv i små doser) på en eller flere plasser på kroppen som er mest fri for de sykelige lidelsene, ( på en arm eller tykklegg, som hverken har hudutslett, smerter eller kramper)- da vil den kurative effekten være veldig økt. Lemmene som blir gnidd inn med løsningen kan også være varierende. Først den ene så den andre. Sånn vil behandleren oppnå en bedre effekt av medisinen som er homøopatisk tilpasset til den kronisk syke pasienten, og kan kurere ham raskere enn ved å bare gi midlet innvortes.
Denne måten å praktisere på har blitt flittig bevist av meg selv og har vist seg å være ekstraordinært helbredende. Ja, man legger merke til de mest fantastiske gode effekter når medisinen som blir tatt innvortes samtidig blir gnidd inn i huden eksternt.
Denne fremgangsmåten vil også forklare den vidunderlige kuren, av virkelig sjelden forekomst, der kroniske forkrøplede pasienter med frisk hud fort blir permanent friske av noen få bad i mineral-vann. Den medisinske konstitusjon var i en høy grad homøopatisk til deres kroniske sykdom.
( På den andre side har slike bad også påført en proporsjonal større skade med pasienter som lider av åpne sår og hudutslett, for disse var sykdommen drevet bort fra huden, som også kunne bli gjort med andre eksterne midler, som etter en kort periode av bedre helse ville tvinge pasientens vitalkraft til å overføre den ikke kurerte indre sykdommen til en annen del av kroppen, og en mer viktig del for livet og helsen.
Dette kunne også føre til fomørkelse av hornhinnen, paralyse av den optiske nerve, ødeleggelse av hørsels-sansen; utallige smerter av alle slag som i sin konsekvens torturerer pasienten.
Hans mentale organer lider, hans sinn blir formørket, astma med spasmer truer med å kvele ham, eller et apoplektisk anfall feller ham, eller en annen farlig eller uutholdelig sykdom tar plassen til den forrige lidelsen. Derfor må aldri det homøopatiske midlet som blir gitt innvortes påføres på steder som lider av eksterne lidelser.)
Derfor må lemmet som blir påført løsningen som blir gnidd inn i huden være fri for hudutslett. For å introdusere også her forandringer og variasjoner når flere av lemmene er fri for hudutslett, burde det ene etter det andre lemmet tas i bruk, varierende fra dag til dag(best på dager da medisinen ikke blir tatt internt).
En liten del av løsningen gnis inn med hånden, helt til lemmet er tørt. Også for dette formålet må flasken rystes fem eller seks ganger.
Passende som administreringen av medisinen ovenfor kanskje viser, og så mye som det sikkert nærmer seg kuren for kroniske sykdommer, intet mindre; Den betydelige mengde av alkohol eller whiskey eller klumpene av trekull som må bli tilsatt i varmere vær for å gjøre vannløsningen holdbar, var fremdeles for meg upassende for mange pasienter.
Jeg har derfor i den senere tid funnet ut den følgende foretrukne måte å administrere på med forsiktige pasienter.
Fra en mikstur på omtrent fem spiseskjeer med rent vann og fem spiseskjeer med fransk brandy, (som er lett tilgjengelig),blir 200, 300 eller 400 dråper( alt etter som blandingen skal være sterk eller svak) helt i en liten medisinflaske som kan bli halv-fylt med det, og der det medisinske pulver eller granulat/granulater har blitt plassert. Denne medisinsflasken blir tettet og ristet til medisinen er oppløst. Fra denne løsningen tar man en, to, tre eller flere dråper, tilpasset til påvirkeligheten og den vitale kraft til pasienten,oppi en kopp som inneholder en skje med vann; dette blir så rørt godt om og gitt til pasienten, og der hvor mer spesiell pleie er påkrevd; kanskje bare det halve vil bli gitt. En halv skje av denne miksturen kan også gjerne bli brukt for den ovenstående nevnte eksterne bruken.
På dager da kun det siste er til stede, som også når dette er tatt internt, må den lille medisinflasken som inneholder dråpene hver gang ristes raskt fem eller seks ganger. Også dråpen eller dråpene med medisin med en skje med vann må bli godt rørt om i koppen.
Det ville være enda bedre å bruke en medisinflaske isteden for en kopp, der man tilfører en skje vann, som kan bli ristet fem eller seks ganger og dermed helt eller halvt tømt for en dose.
Ofte er det nyttig ved behandling av kroniske sykdommer å ta medisinen, eller gni den inn, om kvelden rett før man skal legge seg, fordi vi da har mindre forstyrrelse å være redd for enn hvis man tar det tidligere.
Da jeg fremdeles ga medisinen i uindividuelle porsjoner, hver med litt vann i, fant jeg ofte ut at potenseringen i medisinglassene som var rystet ti ganger var for sterk.(den medisinske virkningen var for sterkt representert) og derfor rådet jeg til bare to rystelser. Men i løpet av de senere år, siden jeg har gitt hver dose i en ufordervelig løsning, delt opp over femten, tjue eller tretti dager og mer, er ingen potensering i en medisinflaske funnet for sterk, og igjen bruker jeg ti slag for hver. Så herved trekker jeg tilbake det jeg skrev om dette emnet for tre år siden i den første utgaven av denne boken på side 254.
I tilfeller der en stor ømfintlighet er kombinert med en ekstrem svakhet , kan medisinen bli administrert ved å la pasienten lukte på et fåtall granulater som ligger i en liten medisinflaske. Når medisinen skal brukes i flere dager lar jeg pasienten lukte daglig i en liten medisinflaske som inneholder den samme medisinen- ja visst, men hver gang i en høyere potens, en eller to ganger i hvert nesebor alt etter som jeg vil at han skal påvirkes mer eller mindre.
Vi har ingen måte å komme i forbindelse, ved hjelp av våre sanser, eller til å oppnå avgjørende kunnskap til prosessen av liv i det indre av mennesket, og det er bare enkelte ganger vi er skjenket å lage spekulative konklusjoner om hva som har skjedd, og også om det har skjedd eller funnet sted, men var forhindret fra å levere konkluderende bevis for våre forklaringer om forandringene som skjer i det organiske kongedømmet. For forandringene i levende organiske vesener har ingenting til felles med det som skjer i det som er uorganisk, siden det skjer ved å følge en prosess som er totalt forskjellig.
Det er derfor ganske naturlig at jeg ved å presentere den Homøopatiske Terapautikk ikke ville våge å forklare hvordan kuren til sykdommer er utført ved å behandle pasienten med substanser som er fylt av kraften til å berøre veldig like sykelige symptomer hos friske personer. Jeg leverte, det er sant, en gjetning om det, men jeg hadde ikke trang til å kalle det en forklaring, ei heller en definitiv forklaring for modus operandi. Ei heller var dette nødvendig, for det er bare pålagt oss å kurere like symptomer, vellykket og suksessfullt, i følge en naturlov som konstant blir bekreftet; og ikke ved å skryte av abstrakte forklaringer, mens vi lar pasienten være uhelbredet, for det er alt de såkalte legene har oppnådd.
Disse legene har gjort seg opp mange meninger om forklaringene jeg har gitt, og de ville foretrukket å avvise hele den homøopatiske måten å kurere på( den som er den eneste mulige måten) rett og slett fordi de ikke var fornøyd med min anstrengelse med å forklare prosessen som finner sted inne i menneskekroppen i løpet av en homøopatisk kur.
Jeg skriver de følgende linjer, ikke for å tilfredsstille disse kritikerne, men på grunn av at jeg kanskje kan presentere til meg selv og mine etterfølgere , den genuine praktiserende Homøopat, et annet og mer sannsynlig forsøk på å forklare dette. Dette presenterer jeg fordi det menneskelige sinn inne i seg selv føler en uimotståelig, harmløs og prisverdig impuls til å gi en forklaring for seg selv samt til det som mennesket fullfører godt ved dets handlinger.
Som jeg har vist andre steder, er det unektelig at vår vitale kraft uten assistanse av aktive medikamenter av menneskelig art ikke kan overvinne akutte sykdommer( hvis den ikke bukker under for dem) og gjenoppbygge en slags helse uten å ofre en del( ofte en stor del) av de flytende og faste delene i organismen gjennom en såkalt krise. Hvordan vår vitale kraft har en effekt på dette vil for alltid forbli ukjent for oss, men så mye er sikkert: denne kraften kan ikke alene bekjempe disse sykdommene på en direkte måte; ikke uten disse ofringene.
De Kroniske Sykdommer som kommer fra miasmer, kan ikke bli kurert uten hjelp, selv med disse offer, uten tap av kropp eller liv. Uansett, det er alltid denne kraften, vital-kraften, som beseirer det.
Det er i dette tilfellet som med hæren til et land som driver fienden ut av landet; denne hæren bør kalles seirende, selv om den kanskje ikke har vunnet seieren uten utenlandske hjelpetropper.
Det er den organiske vitalkraften i kroppen vår som kurerer naturlige sykdommer av alle slag direkte, og uten noe offer, så snart den er i stand til å vinne seieren ved det korrekte ( homøopatiske) midlet. Denne kraften vil ikke, ja så menn, ha vært i stand til å seire uten denne assistansen, fordi vår vitale kraft alene bare er i stand til å behandle den uavhengige prosessen i livet så lenge mennesket ikke er sykelig påvirket av den fiendlige kraften som skyldes sykdom
.
Uten hjelp vil denne vitale kraften ikke være noe problem for disse sykelige kreftene; den kan knapt stable opp et like stort forsvar mot den sykelige operasjonen, og dette , virkelig, med de mange tegn på dets egne lidelser ( som vi kaller sykelige symptomer). Ved dets egen kraft kan aldri vår vitale kraft bli i stand til å overvinne fienden i kroniske sykdommer, ei heller overvinne forbigående sykdommer, uten betydelige påførte tap i noen deler av organismen uten at noen ekstern hjelp og uten assistansen fra ekte middel blir gitt den. Å gi denne støtten er oppgaven som Bevareren av alt liv har gitt til den som gir medikament.
Som jeg har sagt ovenfor, kan vår vitale kraft vanskelig bekjempe en lignende motstand mot fienden som fører til sykdommen, og likevel kan ingen fiende bli overvunnet unntatt ved en utenforstående kraft. Bare homøopatisk medisin kan gi denne utenforstående kraften til den avkreftede vitale kraften.
For seg selv utøver dette vitale prinsippet, (som bare er en organisk vital kraft som er ment å ivareta en uforstyrret helse), bare en svak motstand til den invaderende sykelige fienden; etter som sykdommen vokser og brer om seg utøver den en større motstand, men i beste fall, er det bare en like sterk motstand. Med svake pasienter er den ikke en gang like sterk, men svakere. Denne kraften er hverken i stand til eller bestemt eller laget for en uimotståelig motstand, som ikke vil gjøre noen skade på seg selv.
Men hvis vi som gir medikament er i stand til å presentere en motstand til vitalkraftens sykelige fiende,( som det var forsterket ved virkningen av homøopatiske medisiner- selv om det skulle bli forsterket bare litt om gangen)- hvis bildet av denne sykelige fienden på denne måten kan bli forsterket for fatteevnen til det vitale prinsipp gjennom homøopatiske medisiner, som på en lur måte simulerer den originale sykdommen, tvinger og forårsaker vi gradvis denne instinktive vitale kraften til å øke sin energi i små etapper, og til å øke mer og mer, og til slutt i en slik grad at den blir sterkere enn den opprinnelige sykdommen. Konsekvensen av dette er at vitalkraften igjen blir enerådende i sitt eget domene og kan igjen holde og styre tømmene til sunnhetens framgang, mens den tilsynelatende tilførselen av sykdom, (forårsaket av homøopatisk medisin ),forsvinner av seg selv så snart vi, når vi ser overtaket til den reparerte vitalkraften, av den reparerte helsen, slutter med å anvende slike midler.
Anbringelsen eller den fundamentale essensen av denne spirituelle vitale kraften, tildelt oss mennesker av den uendelig barmhjertige Skaper, er fantastisk stor hvis vi som gir medikament forstår hvordan vi skal hanskes med dets rettskaffenhet i dagene med helse, ved å føre menneskeheten til en helsebringende hverdag, og hvordan vi skal påkalle og forøke den i sykdommer med rett homøopatisk behandling.
Han sier at uten hjelp utenfra vil ikke vår livskraft greie å hamle opp med de kroniske sykdommer alene fordi sykdommene er for sterke. Men med homøopatiske medikamenter kan man hjelpe livskraften hvis disse blir gitt på riktig vis og på riktig grunnlag !
Såkalte Fortynninger, eksisterer nesten utelukkende av smak eller lukt. En løsning av salte og bitre ingredienser blir kontinuerlig mer berøvet dets smak dess mer vann man tilsetter, og til slutt har det nesten ikke noe smak, uansett hvor mye man rister det. Det samme gjelder en løsning tilsatt farge; når man tilsetter mer og mer vann blir løsningen til slutt nesten fargeløs, og enhver risting av løsningen vil ikke bringe tilbake fargen.
Disse er, og fortsetter å være, ekte fortynninger eller uttynninger, men ingen dynamisering.
Homøopatisk Dynamisering er en prosess der de medisinske mulighetene, (som ligger latent i naturlige stoffer når de er i sin ubehandlede form), blir vekket opp og blir så i stand til å opptre på en nesten spirituell måte i vårt liv og i våre sensitive og mottagelige fibre.
Denne utfoldelsen av mulighetene til ubehandlede naturlige stoffer( dynamisering)finner sted, (som jeg har undervist før), i tilfellene der det tørre stoffet blir knust i en morter, og i tilfellene der stoffet er flytende der det blir ristet eller skaket, som også er en knusing
. Disse tilberedelsene kan ikke bare bli sett på som fortynninger, selv om enhver tilbereding av dette slag som har til hensikt å høyne potenseringen, med den hensikt at de medisinske mulighetene som fremdeles er latent i stoffet skal bli ytterlige vekket og fremkalt , må først gå gjennom en følgende fortynning, med den hensikt at uttynningen eller ristingen kanskje trenger lenger inn i selve essensen av den medisinske substansen, og kanskje også derfor setter fri den mer vanskelig tilgjengelige delen av medisinen som ligger dypere gjemt, som ikke kan bli utløst med fortynning og knusing av stoffet i dets konsentrerte form.
Vi leser ofte i homøopatiske bøker at når det gjelder en eller annen person i et bestemt tilfelle av sykdom, var ikke noen høy dynamisering av medisinen til noen nytte i det hele tatt, men en lavere potens viste seg å være effektfull, mens andre hadde mer suksess med de høye potenser.
Men ingen undersøker årsaken til den store forskjellen i disse effektene i sånne tilfeller. Hva er det som hindrer de som lager medisinen( og dette bør være homøopaten selv; han selv bør brette opp armene med et ønske om å bekjempe sykdommen) hva er det som hindrer ham, når han tilbereder en potens fra å gi 10, 20, 50 og mer rystelser mot et passe hardt og elastisk underlag til hver medisinflaske som inneholder en dråpe av den lave potensen med 99 dråper alkohol, for å oppnå høyere potens? Dette ville vært mye mer effektivt enn å bare gi noen få, kraftløse rystelser som vil produsere litt mer enn fortynninger.
Perfeksjonismen av vår unike kunst til å gjøre frisk og velværen til pasienten synes å gjøre det verdt for behandleren å ta arbeidet som skal til for å sikre den ypperste nyttevirkning i hans medisiner.
Moderne ”kloke” hoder har til og med fnyst av den 30te potensen, og vil bare bruke de som er lavere, mindre behandlet og i større porsjoner, gitt i større doser, og som følge av det har de blitt ute av stand til å nyttiggjøre seg alt det vår kunst kan oppnå.
Hvis hver potens derimot blir dynamisert med det samme antall rystende slag, observerer vi selv i den femtende potensen medisiner med den mest gjennomtrengende effektivitet , slik at hver minste granulat blir fuktet med det.
Etter at det har blitt løst opp i en mengde vann kan det ,og må det, bli tatt i små porsjoner, hvis vi ikke ønsker å produsere for sterk reaksjon i sensitive pasienter. Men vi må også huske på at en slik tilberedelse inneholder nesten alle mulighetene som ligger latent i middelet, og at det nå blir åpenbart for oss, og disse kan bare da komme til sin fulle rett.
Paris, Desember 19th,
1838