Den norske loven sier at en må være medlem av en forening for å bli tatt med i register som fører Alternativ terapeuter. Jeg påstår at den loven bryter med menneskerettigheter.
Jeg ønsker å vise til en artikkel publisert, Mai 1999, i Scientific American, som viser at høyt medlemskap i en forening et sært Skandinavisk fenomen. (Tallene er hentet fra World Labor Report 1998, utgitt Geneva INTERNATIONAL LABOR OFFICE). Disse tall viser, for de forskjellige land, hvilket prosent av honorar- eller lønns motakker som er medlem av en forening.
Sverige 91
Danemark 80
Finland 79
Norge 58
Canada og Australia 35
Japan 24
USA 14
Frankrike 9.
Dessuten, antyder samme artikkel at popularitet av foreninger i Skandinavia, skyldes to ting.
Den første er suksess av strategien, for oppnå politiske gjennomslag for sine saker, av å knyte forening i lang skjedde, som kan administreres sentralt, for til slutt å koble dem til et politisk parti (for eksempel LO og Ap).
Den andre er taktikken av å inngå samarbeidsavtaler med forsikrings selskaper som tilbyr medlemmer attraktive kontrakter. Fordi forening, i kraft av sin medlemstall, representerer en store gruppe av klienter.
Ideen er å samle mest mulig mennesker i en gruppe og den overordnede regelen er at gruppen må være enig, ellers er det ikke en gruppe. Hva man er enig om er ikke så viktig og kan avgjøres på en senere dato.
Det er denne type mentalitet som har fremskaffet stiftelsen av SABORG (sammenslutning av alternativ behandlings organisasjon), som etter min mening er et luftslott fordi man ikke er enig om hva alternativ behandling betyr. Så vidt jeg vet, betyr behandling ”å bearbeide med hendene”. En homeopat bruker ikke sine hender. Så hvordan kan det være en behandling? Og hva betyr alternativ?
Er det alternativ til vitenskapelig dokumentert medisin? Eller er det alternativ til det som er praktisert i helsevesenet? Eller er det simpelthen alt som ikke er godkjent? Selvfølgelig er det mye felles mellom en homeopat, en homeopraktiker og en psykoterapeut, men det er ikke likhet som skaper individualiteten, det er forskjellen.
Og det er for å holde på forskjellen, at Hahnemann, homeopatiens grunder, bestemte seg for å aldri i livet være medlem i en forening. Det vil si at han ikke ville ha vært godtatt i ”registeret”.
Det er litt av et paradoks.