Jeg føler meg trygg når jeg sier at alle som har forsøkt å følge tanken til Hahnemann er enig i at homeopati er kunsten av å gjøre minst mulig. Gå forsiktig fram, men nøl aldri. Handle når du er sikker på hva du gjør, ellers vent.
I 200 år har homøopatene vegret seg mot å kombinere homøopati med andre former for terapi. Det har blitt tolket som arroganse og mange har forsøkt å befri homøopati fra den ”fundamentalistiske holdning” ved å introdusere diverse former for støtteterapi for å komplettere homeopati.
Som et resultat av denne utviklingen er homeopati blitt mer akseptabel, så akseptabel at maktene som rår godtar homøopat som en tittel som fritar fra monsbeskatning. Det latterlige er at myndighetene unnlot å definer hva en homøopat er.
Norsk Homøopatisk Pasientforening var instrumentet som den 17 september 1966 sørget for å fjerne reseptplikt på homøopatiske preparater (Giftplakaten). Vi må aldri glemme hvilken takknemlighetsbyrde vi skylder NHP, men ved å frigjøre verktøyene har denne foreningen påtatt seg et ansvar for oppveksten av homøopati i Norge. Et ansvar de bare kan ivareta ved å forlange at man definerer en homøopat som noen som bruker en presis teknikk. En teknikk som i korthet er følgende:
I alle tilfeller som kan
behandles velg alltid å gi et middel som kan forårsake symptomer som ligner
totaliteten av pasientens symptomer OG gi alltid kun et eneste medikament om
gangen OG gi alltid den minste mulige dosen OG la den virke ferdig før du gir
en ny dose OG sørg for å mest mulig beskytte pasienten for andre påvirkninger.
Hvorvidt det er mulig å kombinere den typen av
teknikk med andre terapier er en diskusjonssak Og den diskusjonen må ikke la
seg lure av kompromiss som går på akkord med filosofien som teknikken bygger
på. En filosofi som tar utgangspunkt i det Hippokratiske sykdomskonseptet om at
mennesket har bare en, den samme, sykdommen fra vugge til grav.
Hahnemann argumenterte for at vi alle er motakkelig for sykdomspådriver og at disse kommer inn i kroppen ubemerket, at den prosessen skjer uten verken tegn eller symptom og at det bare er etter en viss tid, tid under hvilket sykdommen overtar hele organismen, at tegnene, symptomer og annet som vi betrakter som sykdom, kommer til syne.
Hahnemann skriver i ”Chronische Krankheiten”: ”Man kan med rette spørre seg: finnes det noen mulighet i verden for at en sykdom som har smittet utenfra og inn, ikke først må gjøre hele organismen syk før tegnene kommer fram og viser seg fra utsiden? Vi kan bare svare spørsmålet med - Nei, det finnes ikke”.
Symptomene er ikke et tegn på at noen prøver å komme inn, men er tvert imot et tegn på at noe prøver å komme ut. Derfor er homeopatene enig med Hippokrates når Hippokrates sier at: ”Den beste lege, er legen som vet når han ikke skal behandle”.
Vi bruker ikke homeopati for å stanse sykdom. Vi bruker homeopati for provosere organismen til å drive sykdommen ut. Mye tyder på at organismen er utstyrt med en slags intelligens som prøver å velge den best mulige løsning på et problem. Derfor burde vi aldri gå løs på et enkelt symptom før vi, med sikkerhet, har forstått hvilken funksjon symptomene har for organismen i sin helhet. Konsekvensen av å ikke følge den anmodningen kan være katastrofal for pasienten.
Hahnemann skriver i Organon paragraf 201:
”Det
er opplagt at menneskets livskraft, når den er tynget med en kronisk sykdom som
den ikke av egen kraft kan overvinne, instinktivt adopterer planen av å danne
en lokal sykdom et eller annet sted utvendig, kun med formålet av, ved å holde
den mindre livsnødvendige delen av kroppen i en sykelig tilstand, å kneble den indre sykdommen som ellers ville
destruere de vitale organer (og berøve pasienten livet), og på den måten
forsøker livskraften, for å si, å overføre den indre sykdom til den
vikarierende lokale sykdom og, like som, parkere den der.
Tilstedeværelse
av den lokale sykdom, på det viset, knebler, for en stund, den indre sykdommen,
men uten å kunne helbrede eller i vesentlig grad redusere den.
Den lokale sykdommen er, imidlertid aldri noe annet enn en del av den samlede sykdom, men en del som er forøkt alt i en retning takket være livskraftens arbeid, og blir forflyttet til en mindre farlig, mer ekstern del av kroppen for å lindre den indre sykdommen. (…)
Videre
i paragraf 203:
Enhver
utvendig behandling av slik lokal sykdom, som har som mål å fjerne den fra
kroppens overflate, mens den indre sykdom forblir uhelbredet, som, for eksempel
(her følger en rekke eksempler). (…)Alle slike skadelige utvendige former for
behandling, som inntil nå har vært så alminnelig brukt, er den mest fruktbare
kilde til alle de uttalelige navngitte og ikke navngitt kroniske sykdommer som
mennesket lider av.
(Sitatene
er av meg oversatt fra Organons 5 utgave. Om jeg har gjort meg skyldig i
fortolkningsfeil håper jeg at noen vil korrigere meg.)
At homeopater er skeptiske
til andre former for terapi kommer ikke av at vi er redde for konkurrenter, det
stammer heller ikke fra at vi er uvitende om andre terapi, men fordi vi er
bekymret for konsekvensene av å holde sykdommen i sjakk ved hjelp av terapi.
Målet må være å kurere pasienten og en pasient som er kurert trenger ingen
terapi.
De fleste terapier som man forsøker å kombinere med homeopati, ikke minst de terapier som bruker verktøy som ligner homeopatenes verktøy, blant dem ”kompleksopati”, har som eneste mål å lindre symptomene. Homeopati tillater ikke at man behandler sykdommen stykkevis. Homeopati tillater ikke at man ”kurerer allergi” mens resten av organismen går til grunne, selv om det kan ta flere måneder, enda til et par år før sykdommen på nytt dukker opp i en mer alvorlig form, som tilsynelatende ikke har noen ting med allergi å gjøre.
I 1955 utarbeidet NHP retningslinjer for kontroll av homeopater. I ettertiden ble den kontroll overført til foreninger og Finansdepartementet har nå nylig gitt denne ordning hjemlet i loven. Dette er en meget alvorlig sak. For det første fordi det vil tvinge fram nye foreninger av ”homøopater” som ikke er godkjent av de etablert foreninger og det er ille nok, og for det andre, og det er mye verre, fordi loven prøver å tvinge homøopater til å bli medlem av en forening og det må være et brudd på menneskerettighetene. Ærlig talt, må man være medlem av NAF for å få lov til å kjøre en bil? Homeopat må ikke bli en tittel som man kan tilegne seg ved å sitte lenge nok på skolebenken. Homøopati er en behandlingsmetode som baserer seg på Organons instrukser. Ingen er tvunget til å godta det Hahnemann forfektet, men de som ikke gjør det burde skaffe seg en annen tittel.
