ET BIDRAG TIL BEDØMMELSEN ANGÅENDE SYMPTOMENES KARAKTERISTISKE VERDI.

Det er nå over tre år siden den store homøopatiske kongressen ble holdt i Brüssel der jeg beklageligvis må si bare var lite representert. Under den siste avdelingen av dette møtet, etter at flere forslag var blitt lest opp, ble mitt forslag til premiespørsmål antatt, og det ble gitt en svarfrist på to år. Dette premie-essayet, hadde, som homøopatiske tidsskrifter også bekjentgjorde, som formål å fremkalle en ” Avhandling angående den større eller mindre (karakteristiske) verdi på symptomene som opptrer under en sykdom, for å tjene som en norm eller basis ved det terapeutiske valg av remedium”.

Svaret på dette spørsmålet var ikke forbeholdt Belgia eller Frankrike, men skulle være en konkurranse i hele den medisinske verden og var således ansett å være et tema av største viktighet. På tross av den daglig økende mengde av homøopatisk litteratur har spørsmålet ikke desto mindre forblitt ubesvart så langt. Denne stillheten, som har strakt seg langt utover den generøse tidsfristen, synes å bekrefte antagelsen om at svaret på spørsmålet har møtt betydelige vanskeligheter på tross av at enhver homøopat må befinne seg i den stilling at han må stille dette spørsmålet og være nødt til å besvare det. Det kan synes upassende at jeg, som utformet spørsmålet, nå også stiller blant konkurrentene om denne premien. Men den gamle praktiker må unnskyldes for å gi i det minste et bidrag til løsningen og derved igjen påkalle oppmerksomhet til spørsmålet.

Organons lære i denne saken inneholder den riktige, sanne kjerne av svaret, og dette fortjener derfor først å bli fastslått. Det er funnet i den store paragraf 15 (5. utg.) og er som følger:

”I letingen etter det spesifikke homøopatiske remedium, d.v.s. i denne sammenligningen av den naturlige sykdommens fenomen og medisinenes symptomliste, må man, for å oppdage en sykelig potens som på lignende måte tilsvarer ondet som skal kureres, i særdeleshet og nesten utelukkende ha øye for de mer slående, spesielle, uvanlige og eiendommelige (karakteristiske) tegn og symptomer i tilfellet, for det må, særlig i listen over medisinen man søker, være i overensstemmelse med dette om remediet skal være det som best kan effektuere en helbredelse. De mer generelle og ubestemmelige symptomer, så som appetittløshet, hodepine, tretthet urolig søvn, ubehag osv, fortjener bare liten oppmerksomhet i sin generalitet og ubestemthet dersom de ikke er mer spesielt fremhevet, som noe som er av en slik karakter at man finner dem i nesten alle sykdommer og i nesten alle medisiner”.

Her ser vi at det er overlatt til legen å bedømme hva som kan forstås med ”mer slående, spesielle, uvanlige og eiendommelige” symptomer, og det kan i sannhet være vanskelig å utforme en kommentar til denne definisjonen som ikke er for vag og dermed lett å forstå, og som på den annen side er komplett nok til å kunne brukes ved alle kasus. Hvordan kan det ha seg at vi er ute av stand til å vise en slik definisjon i vår litteratur?

Selv det Hahnemann tilføyer i § 86 og følgende paragrafer inneholder bare noen eksempler som er gitt uten noen systematisk orden og derfor er lite egnet til å legge seg på minnet, et krav som i alle slike saker må vise seg å være av svært stor viktighet.

Etter å ha sett etter hjelp i alt av medisinske skrifter, allopatiske så vel som homøopatiske, kom jeg til å huske at man i middelalderen pleide å sette alle slike saker i verseform, nettopp for at hukommelsen på denne måten skulle få hjelp. Den moderne lærde verden kjenner Schola salernutanas diett, som kan dateres til begynnelsen av det tolvte århundre, satt opp i leonidiske vers, antakelig av en viss Johan av Milano, og som delvis siteres selv i dag. På tross av at jeg ikke fant noe her som passet til herværende formål fant jeg likevel

noe som kunne være nyttig hos forfattere av en ganske annen doktrine. Det er nemlig et heksameter som skriver seg fra den samme perioden, men fra teologiske skolastikere; denne er riktignok av en noe haltende konstruksjon, men likevel inneholder den kortfattet og fullstendig de forskjellige momenter en moralsk sykdom skal dømmes etter sin merkverdighet og sørgelighet. Verset er som følger:”Quis? quid? ubi? quibus auxilis? cur? quomodo? quando?”

De sju rubrikkene i denne maksimen synes å inneholde alle de viktige momenta som kreves i listen over det fullstendige bildet av en sykdom. Tillat meg derfor å legge til mine bemerkninger til dette oppsettet med ønske om at dette heksameteret, tidligere brukt bare av teologer, nå også kan bli prentet inn også i homøopaters hukommelse og tas i bruk av dem..

1. Quis? - naturligvis må personligheten, individualiteten, hos pasienten komme først i bildet av sykdommen, for den naturlige disposisjonen hviler på denne.

Til dette hører først og fremst kjønn og alder; så den kroppslige konstitusjonen og temperamentet; begge om mulig atskilt i henhold til hvordan han er og når han er frisk, så fremt det har dukket opp en merkbar forskjell. I alle disse særegenheter gjelder det at det som skiller seg lite eller ingenting fra den normale tilstanden ikke skal ofres mye oppmerksomhet; men alt som skiller seg ut på en slående eller sjelden måte fra dette må legges stor vekt på. Her finner vi de største og viktigste variasjonene for det meste i sinns- og åndstilstanden, som derfor desto mer må kartlegges dersom de ikke bare er skarpt atskilt, men også av opptrer sjelden og derfor korresponderer med få remedier. I alle slike saker har vi desto større grunn til å saumfare disse tilstander med all mulig nøyaktighet, ettersom de kroppslige plagene hyppig hviler på denne bakgrunn og av denne grunn gir oss få holdepunkter

som kan gjøre oss i stand til å foreta et sikkert valg mellom de konkurrerende remedier.

Paragraf 104 gjør det til en plikt for homøopaten å skrive ned en skisse av sykdomsbildet, og den som en gang har tilegnet seg en viss ferdighet vil lett kunne tilfredsstille dette kravet og gradvis oppnå en viss spesialisert evne til gjennomtrengning, noe som vil vise seg å være ham til stadig økende nytte.

For som hvert menneske viser en individuell natur forskjellig fra alle andre, så må hver medisin være så nøyaktig tilpasset denne individualiteten, i overensstemmelse med symptomene, som den er i stand til å fremkalle hos det totale menneske så med en gang etter den første undersøkelsen som til Quis? Et stort antall medisiner blir skjøvet til side, nettopp fordi de ikke er i samsvar med pasientens personlighet.

Den åndelige og disposisjonelle individualiteten hos pasienten gir oss her de viktigste, ofte de eneste, bestemmelsespunkter for valg av remedium der den aktuelle sykdommen er i sinn eller ånd, og vanligvis er de to forstyrrelsene så filtret sammen til èn at tegnene på den ene får sin fulle og bestemte karakter fra den andre. Hahnemann anerkjente viktighetene av disse to momenter helt fra begynnelsen, men først senere så han viktigheten av å veie forbindelsen mellom de to i sin fulle bredde; så plasserte han symptomene som hørte til de to, som i de første prøvningene hadde vært atskilt, en som utgjorde begynnelsen og en slutten, like etter hverandre i ”Chronic Disease”, en forbedret tilpasning som vi også finner i den senere tids beste arbeider om Materia Medica Pura.

Mange andre ting hører til under denne rubrikken, men det som angår den kroppslige individualitet og fremtoning finner vi i disse bøkene under overskriften ”generelt”. Det ville være ønskelig og ville lette bruken i stor grad dersom alt som ikke hører hjemme der ble tatt ut, og det tidligere nevnte satt under en særlig rubrikk kalt ”Individuelt” eller ”Personlig på en slik måte at det kroppslige ville vise et separat bilde, noe som har blitt gjort med det mentale og åndelige.

2. Quid? – Naturligvis henspiller det på sykdommen, til dens natur og særegenhet.

Det kan uten spørsmål bli sett på som en læresetning at vi først må kjenne et onde nøyaktig før vi er i stand til å gi effektiv hjelp mot det. At man kan gi midlertidig lettelse uten først å ha sett ondets natur taler like lite mot denne læresetningen som det faktum at uventede hendelser som ligger utenfor vår rekkevidde inntreffer hyppig, og de kan lede til det bedre eller til det verre, mens verken godvilje eller legens viten har det minste å gjøre med det.

Men denne læresetningen må forbindes med en annen, som ikke er mindre sann eller viktig, nemlig denne: Vi må også kjenne og ha i besittelse de midler som er i stand til å lette ondet når vi kjenner det. Der disse mangler er det første til ingen nytte.

Siden Hippokrates` tid, altså i mer enn to tusen år, har svært mye blitt gjort med hensyn til det første punktet, og særlig i det siste hundreåret opp til vår tid har vi nytt stor fremgang og opplysning. Vi har igjen trådt inn på stien av ren observasjon og erfaring, der den gamle legekunstens Far samlet sitt verdifulle materiale, men som for en tid i stor grad har vært oversett. Våre samtidige eier og bruker den store fordelen som er dem forunt ved at de kan stå på sine forgjengeres skuldre og derved få et videre synsfelt, og samtidig, mer spesielt det at det har skjedd en forbløffende fremgang i de underliggende vitenskaper, særlig kjemi og anatomi; de har i tillegg fordelen de blir budt i form av mange fysiske instrumenter, som det må innrømmes at de har brukt med flid og omhu. Ved hjelp av disse midler har den moderne fysiologiske skole, og samtidig sykdomsdiagnostikken, nådd høyder man ikke har oppnådd i tidligere tider. Det eneste alle homøopater kan klage over i denne saken er at ting blir dirigert på en for generell måte etter deres doktriner, og at sykdommer, som skiller seg grunnleggende i sin natur og krever forskjellige medisiner for å bli kurert, nesten universelt blir beskrevet og behandlet under samme navn.

Et direkte resultat av denne feilen er at homøopater bare i liten grad kan benytte seg av de store fordeler den dominerende skolen har kommet frem til, nettopp fordi dere generalitet ekskluderer enhver spesiell tilnærming til det passende remedium.

Siden allopatiens moderne Materia Medica, så vel som den gamle, beveger seg i den samme generelle retning, er den uunngåelige konklusjon at selv den mest kultiverte allopat ofte er i villrede når han skal velge remedier, slik at nesten alle vil ordinere forskjellige medisiner, og han er vanligvis tvunget til å blande mange ting sammen for å dekke de forskjellige indikasjonene.

Mer om dette kan man finne på et mer passende sted i denne korte avhandlingen, og der er også de andre spørsmålene diskutert. Her kan jeg bare si såpass om det som

a. At den mest inngående og plettfri diagnostikk som de beste allopatiske håndbøker kan tilby sjelden er tilstrekkelig for homøopaten for å gjøre ham i stand til å ta et sikkert valg av remedium, og at

b. En slik diagnostikk vil i beste fall, og ikke engang da alltid, utelukke de

remedier som ikke passer med sykdommens universelle genius fra konkurransen, men som i hovedsak ser ut til å virke på andre deler av organismen.

3. Ubi? – Sykdommens lokalisering utgjør i virkeligheten en del av det foregående spørsmål, men ikke desto mindre fortjener dette å bli mer fremhevet, siden det ofte former et karakteristisk symptom og siden nesten alle medisiner virker bedre og også mer bestemt på enkelte deler av den levende organismen.

Man kan ikke ta disse forskjellene i betraktning bare når det gjelder visse såkalt lokale sykdommer, men også ved de sykdommer som har et mer generelt navn og innvirker på hele kroppen, så som urinsyregikt og revmatisme. Sannsynligvis er det sjelden eller aldri at alle kroppsdeler er berørt i samme grad av sykdommen; selv om det bare er at høyre side er mer berørt enn den venstre, og omvendt. Men undersøkelsen av delene er i høy grad nødvendig og påkrevet når den helheten de hører til er større og beskrevet bare på den generelle måten som allopatene finner slik glede i. navn som hodepine, tannverk, øyensmerter, kolikk og dess like kan på ingen måte bidra til et rasjonelt valg av middel, ikke engang når smertens art er indikert.

Selvsagt er den nøyaktige individualiseringen av ubi absolutt påkrevet ved lokale plager. Av erfaring vet enhver homøopat hvor nødvendig det er ved behandling av for eksempel tannverk å velge et remedium som i følge prøving av friske personer har vist seg å innvirke på nettopp den tannen man skal behandle. Blant de mest slående og bestemmende fenomener i så måte burde vi særlig merke oss sårene på oversiden av finger- og tåledd, som ved allopatisk behandling ofte er svært hardnakkede, ikke sjelden blir ondartede og derved fordrer amputasjon, og, som jeg hadde anledning til å bevitne her i to tilfeller endog ha en fatal utgang. Alle homøopater kjenner Sepias effekt på slike leddsår, det er ingen andre bestemte trekk når remediet tas innvortes; effekten er viss dersom man ikke påfører medikament eksternt. Medisiner som påvirker tilsvarende sår på andre kroppsdeler er fullstendig ubrukbare.

Hvis bruken av auscultasjon og perkusjon, så vel som stetoskop, plessimeter o.s.v. hadde vært like kjent av Hahnemann og hans elever som av våre unge leger, ville de utvilsomt benyttet disse i utstrakt grad for å oppnå en mer nøyaktig kunnskap om og avgrensning av indre plager. Ved lungeproblemer og lignende kunne de funnet bestemte lokale symptomer som pekte mot bruk av visse midler og ville ikke ha begrenset seg til høyre og venstre side eller øverst og nederst. Det må heller være en av de fremste plikter for dem som utfører tilleggsprøvninger nå for tiden å oppdatere og spesifisere nærmere og derved tjene til viktig og essensiell berikelse og komplettering av vår Materia Medica mer enn det å finne en masse bekreftelser på gamle symptomer eller å finne nye, som i det store og hele mangler individualitet.

Samtidig vil det fra allopatisk side måtte erkjennes at en nærmere avgrensning av den berørte del, selv som et ledd i å komplettere en diagnose, fordi denne skole ikke er kjent med særegenhetene hos de forskjellige medisiner. Ingen allopatisk M.M. gir informasjon om at det ene remedium påvirker fremre eller bakre leverlapp, øvre eller nedre del av lungene, høyre eller venstre side av kroppen avhengig hvilket valg av remedium man gjør.

Selv om vi homøopater ennå ikke kjenner til dette når det gjelder alle midler, vet vi det når det gjelder mange, og for det som mangler finner vi erstatning i andre tegn, vel vitende om at alle disse svarer til det middel man skal velge, og at det i det minste ikke må være noe som er i motsetning til det. Derfor kan man se at disse nye oppfinnelsene, som jeg ikke er tilbøyelig til å undervurdere, har langt mindre verdi i terapeutisk retning enn til å sette prognoser, der de viser den utstrekning og alvorlighetsgrad som ligger i sykdommen.

Til sist må vi ved dette spørsmål ta i betraktning at verken indre endringer, som kan bestemmes ved hjelp av disse instrumentene, eller ytre, materielle endringer som manifesterer seg åpent så vi kan se dem, noen sinne viser den dynamiske sykdommen selv, men er bare et produkt av dem og er bare utviklet i løpet av sykdommen. Om disse i den første begynnelsen blir slått ut av det passende remedium før disse forstyrrelsene har funnet sted, vil disse endringene som kommer senere ikke utvikle seg, og det vil være en utilgivelig prosedyre å tillate disse lidelsene å utvikle seg til et punkt der disse fysiske forandringene kan gjenkjennes på en kunstig måte. Det var nødvendig å nevne dette i forbifarten for at man skal se at det viser hvordan homøopatien virker og for å tilbakevise den innvending som noen ganger ytres om at homøopati er en avventende metode som tillater sykdommen å utvikle seg så langt uten hindringer at det er for sent å hjelpe. Tvert imot kjenner og bruker homøopatien sikre profylaktiske midler ved smittsomme sykdommer, og disse er alltid utelukkende slike som har evnen til å helbrede sykdommen selv, og de unnlater aldri å bruke dem for å beskytte de som er rundt pasienten.

4. Quibus Auxilis?- dersom heksameteret vi følger opprinnelig hadde vært skrevet for vår lære, ville det antakelig vært brukt et mer passende uttrykk ved denne anledning, som quibus sociis eller quibus comitibus? Men navnet er uviktig, og det er klart at det må referere til de ledsagende symptomene.

Siden hovedmålet innen homøopatien består i å fastslå hvilket middel som i størst mulig grad svarer til symptomene, er det klart at dette punktet er av største viktighet og fortjener den mest omhyggelige overveielse.

Hver sykdoms gjenkjennbare fenomener presenteres i en mer eller mindre tallrik symptomgruppe, og det er bare totaliteten av disse som viser det komplette bildet. Dette bildet kan best sammenlignes med et portrett, som bare kan sies å ha en slående likhet når alle originalens trekk er nøyaktig gjengitt. Det er ikke tilstrekkelig at munn, nese, øyne, ører o.s.v. blir gjengitt på en slik måte som karakteristisk er for et menneske og skiller det fra apen eller andre dyr, men fordi den hvert menneskes fysiognomi innehar sine særegenheter og er ulik alle andres, så også her må man med største nøyaktighet gjengi de mer eller mindre fremtredende avvik. Om, gitt at vi viderefører vår tidligere sammenligning, nesen skulle ha den merkeligste form, farve eller størrelse, ville det ikke vært nok bare å vise dette alene, uansett hvor livaktig det måtte være, og så tilføye resten etter eget forgodtbefinnende, men også de andre, mindre fremtredende delene, som da utgjør bakgrunnen, må presenteres som et hele, som i virkeligheten, for å gi perfekt likhet.

Det er fra dette synspunkt vi må betrakte de ledsagende symptomene når vi velger et remedium ut fra mottoet: Similia similibus. Derfor er det klart at de sjeldne, slående og eiendommelige symptomene som kommer frem krever en mer fremtredende plass enn de vanlige, for det er på disse similibus hovedsakelig, men ikke utelukkende, hviler.

Av dette er en naturlig følge at verdien av slike ledsagende symptomer for formålet varierer sterkt. Men det ville langt overgå formålet for dette bidraget om jeg skulle tilføye og forklare samtlige verdikategorier. Derfor skal jeg begrense meg til presentasjonen av noen få av de viktigste punktene som er involvert:

Først og fremst må vi utelukke de symptomene vi finner i nesten alle sykdommer dersom de ikke er svært slående.

Det samme gjelder de symptomene som ofte viser seg som konstant ledsagende eller i det minste er vanlige i sykdommen vi vurderer, så fremt de ikke utmerker seg ved å være sjeldent eiendommelige og på denne måten uttrykker noe karakteristisk.

På den annen side må vi nøye notere oss de symptomene som (a) sjelden opptrer i forbindelse med hovedsykdommen og derfor sjelden finnes under prøvninger;

(b) de som tilhører en annen sykdomssfære enn hovedplagen, og

(c) til sist de som viser mer eller mindre av de karakteristiske tegnene til en av medisinene, selv om dette aldri tidligere har vært registrert i den nåværende sammenstillingen.

Om det nå i tillegg til de sist nevnte ledsagende symptomer skulle være ett eller annet som klart og tydelig avbilder ett av midlenes genius så det blir klart utpekt, så krever dette ene symptomet slik vektlegging at det til og med er sterkere enn hovedplagen og derved må betraktes som det mest passende. Et slikt symptom må inkluderes blant dem Hahnemann kaller ”slående, merkelige og eiendommelige (karakteristiske) tegn” og dermed ”nesten alene skal vurderes” fordi de først og fremst gir sykdommens individuelle karakter.

Særlig må vi fremheve den omstendighet som spesielt viser viktigheten og verdien av ledsagende symptomer, nemlig at flere svært effektive og delvis spesifikke midler ved visse sykdommer ble oppdaget nesten utelukkende gjennom dem, symptomene som indikerte hovedsykdommen pekte ikke i den retningen og kunne heller ikke ha gitt en slik indikasjon, fordi de nærmeste tegn som kom før eller etter ikke i tilstrekkelig grad var i stand til å indikere sykdommens virkelige eiendommelighet. Det samme systemet med ledsagende symptomer gir også homøopatien en mye større sikkerhet i sykdomsbehandlingen sammenliknet med allopatien, som først lager seg en ofte svikefull diagnose, som i beste fall peker ut sykdommens genius, og der det er viktige tilleggsymptomer prøver de å hjelpe ved å plusse på det ene eller andre midlet for å dekke følgesymptomene.

5 Cur?- Hvorfor? Med rette inntar sykdommens årsak en fremtredende plass i patologiske bøker. Men en stor del av dette er bare gjetninger og forsøksvise forklaringer som for det meste har en underordnet eller ingen betydning i den riktige behandlingen av sykdommen, og som er fjernt fra vår lære, som hovedsakelig er rettet mot det praktiske.

Sykdommenes utspring er hovedsakelig og i sannhet svært korrekt delt inn i eksterne og interne.

De interne årsakene refererer bare til den generelle naturlige disposisjon som i noen tilfeller utviser en særegen overfølsomhet (idiosynkrasi). De ytre årsaker eller utløsende årsaker omfatter alt, der en slik indre sykdomsdisposisjon foreligger, som kan forårsake sykdom.

Den naturlige disposisjonen, som også kalles opprinnelsesårsak, hører i virkeligheten til det første spørsmålet (Quis?), som tar for seg pasientens individualitet. Det hører til her bare i fall konsekvensene av en tidligere sykdom har omformet den naturlige disposisjonen.

Derimot er den utløsende årsak nettopp den saken som dette spørsmålet omhandler og må betraktes nærmere. Det som den naturlige disposisjonen har varslet om gjennom tidligere sykdommer beror enten på den miasmatisk-kroniske naturen hos de sykdommene som ennå ikke er utryddet, som mange homøopater også i dag regner (i følge Hahnemanns lære) psora, syfilis og sykosis blant, eller som et resultat av etterdønninger og virkninger av akutte sykdommer, som når de ikke tilhører de først nevnte (hvilket ikke er uvanlig) har etablert seg i den tallrike klassen av forgiftninger og medisinale sykdommer. Men ikke sjelden møter vi imidlertid tilfeller der begge disse omstendigheter har samarbeidet for å underminere den naturlige helsen, slik at det fremkommer et monstrum av en sykdom som er enda dypere rotfestet og vanskelig å slåss mot.

Når det gjelder gjenkjennelse og behandling av de før nevnte miasmatiske sykdommene og deres komplikasjoner har Hahnemann selv etterlatt oss de mest fullstendige anvisninger i form av sitt mesterlige arbeide om kroniske sykdommer, grunnet på mange års erfaring. Det er ikke nødvendig å ta opp den mye diskuterte delingen av medisiner i antipsoriske og ikke antipsoriske midler her. Det er nok å vite at de første langt overgår de siste når det gjelder effektivitet ved kroniske sykdommer, og at deres opphavsmann ingen steder har utelukket dem fra akutte sykdommer.

Senere erfaringer har også lært oss at flere medisiner, som ikke har blitt behandlet i dette utmerkede arbeid, burde legges til i denne kategorien. Jeg er bare lei meg for at Hahnemann var ute av stand til å holde sitt løfte, som han ga meg skriftlig, om at han skulle behandle syfilis og sykosis på samme grundige og fullstendige vis som han hadde gjort i ovennevnte verk med den vante mesterlighet(bind I, s. 58 ff i andre utg.) slik som han gjorde med den gjenopplivede psora.

Enten vi tror på det som mange med en latter kaller hahnemanns psorateori eller ikke, må den oppmerksomme praktiker ha funnet tilfeller der det mest korrekt utvalgte middel ved akutt sykdom ikke har utfoldet sin virkelige effekt før ett av de så utskjelte anti-psoriske midler -ofte sulfur- har blitt gitt når psora har vært med i bildet, eller et antisyfilitisk eller et antisykotisk middel når syfilis eller sykosis hadde vært framme tidligere og ikke blitt kurert. Jeg må ikke desto mindre tilstå at det å alltid skulle foreta det mest passende valg av remedium blant de antipsoriske midler er en av de vanskeligste oppgaver en lege står overfor, etter som de fleste har nesten de samme symptomer og svært få karakteristiske symptomer trer fram hos de forskjellige midler. Desto mer nødvendig er det for homøopaten å studere disse symptomlistene med vedvarende flid, og å sammenlikne dem med hverandre for om mulig å finne de spredte gullkorn som kan brukes.

Forgiftninger og medisinale sykdommer står på samme linje, og det er likegyldig hvem som ved hjelp av midler som er skadelige for organismen har frarøvet noen deres helse; blant disse substanser vil både medisiner så vel som gifter finne sin plass. Selvsagt er det av største viktighet at man kjenner til hvilke gifter eller medisiner vi står overfor i alle tilfellene, slik at vi kan møte dem med den riktige, velkjente motgift. Den enkle forgiftning kan ganske enkelt og sikkert gjenkjennes ved sin effekt! En homøopat ville etter å ha bevitnet bare ett tilfelle av arsenikkforgiftning ha gjenkjent arsenikkens virkning, noe som var ukjent for alle allopatiske leger i saken om de tretti mordene Gessina Timme i Dresden begikk, inntil man hadde brakt fakta på det rene.

Når det gjelder medisinale sykdommer er dette mye vanskeligere; sjelden eller aldri er det gitt en medisin alene, men alltid blandet med andre, og det trer ikke fram et klart og bestemt sykdomsbilde. Derfor er det nødvendig ved slike tilfeller, ved forgiftning ønskelig, og det letter behandlingen om man får en pålitelig redegjørelse over hva som har skjedd og settes i stand til å se over reseptene. Siden dette kan være til nytte senere i behandlingen har mange homøopater en spesiell rubrikk til dette formål i sin journal. Vi må anse disse symptomene, kalt anamnestiske, som særlig viktige ved dette spørsmålet.

Selv om symptomlistene fra medisinprøvninger på friske mennesker inneholder de fleste konsekvenser av slike uheldige omstendigheter og hendelser har homøopatisk praksis for lengst forkortet og sikret den trettende og problematiske vei slike undersøkelser innebærer og indikert, i de fleste slike kasus, de midler som først og fremst er brukbare i disse tilfeller. For eksempel er dette svært forenklet i tilfeller med slag, forstuinger, brannsår og lignende.

Men allerede når det gjelder tilfeller av forkjølelse er det litt mer komplisert, siden typen forkjølelse og den berørte kroppsdel byr på forskjeller som igjen peker på forskjellige midler. Det er med hensyn til dette en stor forskjell på om personen rett og slett har frosset, eller om dette skjedde mens han svettet, eller om han samtidig ble gjennomvåt. Det er også velkjent at forskjellige remedier indikeres av om indre deler (mage, bukhule, bryst) eller om bare ytre deler (hode, føtter, rygg) har vært utsatt, og dette må nøye overveies i hvert tilfelle. Som før nevnt finner alt dette blant symptomene i Materia Medica; men når man vet at en forkjølelse i hodet opptrer etter å ha blitt utsatt for kulde etter først å ha vært inne i et varmt rom, eller etter å ha klippet håret (Bell, Sep); etter å ha vært kald på føttene (Bar, Sil) og når man samtidig har vært gjennomvåt (andre remedier) så må oppmerksomheten først og fremst rettes mot disse, og sammenlikning med andre, som også kan være indikert, først når de førstnevnte ikke er adekvate.

Til sist må vi under dette spørsmålet tilføye noen ord om smittsomme sykdommer, som vi leser så mye om i patologiske håndbøker som er selvmotsigende og upålitelige; ikke desto mindre er deres innflytelse langt mer vidtrekkende enn vi i alminnelighet har antatt. For å møte disse sykdommene, som ofte sprer seg til de blir en virkelig katastrofe, har homøopatien de sikreste og mest anerkjente profylakser, og disse er nøyaktig de samme som har kraft til å helbrede de samme sykdommene når de har fått utviklet seg.

Derfor viser det seg at når et familiemedlem har fått smittsom tyfoidfeber kan det samme midlet som pasienten har fått i henhold til sine symptomer også beskytte resten av husstanden sikkert mot smitte, for det forstyrrer den naturlige disposisjon til sykdommen og vil på kort tid restituere dem som tilsynelatende er i startfasen av sykdommen. Det siste er ikke minst viktig, fordi den første begynnelse ofte er så symptomfattig at man ikke kan foreta et sikkert valg på bakgrunn av dem, men når man kjenner den utløsende årsak oppveier det til fulle det som mangler. Selvsagt er helbredelsen ikke så glitrende som hvis pasienten hadde vært på gravens rand, men det pasienten og legens bevissthet oppnår er belønning stor nok.

6, Quomodo? Ut fra sin historikk beskriver denne preposisjonen på en utmerket måte essensen og grensene til spørsmålet vi har foran oss. I de gamle klassikere refererer ordet modus ikke bare til opptreden og generell metode, men også alle variasjoner som kan være til stede i alt, slik som mål, regel, mål, forhold, forandringer etc; altså tilhører hva som helst, bortsett fra tid, som vi inkluderer i vårt siste spørsmål (Quando), som innehar evnen til å forårsake modifikasjon, forverring eller forbedring hos pasienten denne rubrikken.

Dette spørsmålet er av dobbelt viktighet for homøopatien, for det første fordi det var homøopater som var de første som oppdaget og utviklet spørsmålet og derved har udiskutabel og eksklusiv eiendomsrett til det, og for det andre fordi resultatene fra alle prøvninger og all erfaring uten unntak tilhører de mer eller mindre karakteristiske tegn, hvor ikke engang de negative er uinteressante.

Allopatien har aldri viet disse punktene, som kunne vært i bruk i terapi, særlig oppmerksomhet. I det minst inneholder ikke deres håndbøker i patologi, terapi og materia medica noe viktig om dette emnet. På den annen side innså homøopatien, kort etter at den ble oppdaget, den store terapeutiske verdien av spørsmålet, og vi finner de første, men allerede klare, spor av dette i Hahnemanns ” Fragmenta de viribus medicamentorum positivis”, som dukket opp i året 1805. Men i løpet av vår vitenskaps progressive utvikling ble betydningen stadig klarere og ble snart erklært uunnværlig, så de senere prøvninger rettet oppmerksommheten mer og mer mot det. Dette er grunnen til at de senere prøvninger er de mest fullstendige, når man ser bort fra dem gjort av Hahnemann i materia Medica Pura, som ble utført med største flid og møysommelig arbeid og på grunn av deres tallrike notater.

Hvis vi sammenlikner symptomlistene til de midlene som til en viss grad er blitt fullstendig utprøvd, vil vi selv ved en overfladisk inspeksjon finne at nesten alle er representert i de generelle indikasjonene på nesten enhver sykdom; hodepine, kolikk, brystsmerter, diaré, forstoppelse så vel som dyspné, smerter i lemmene, feber og hudproblemer etc. er heller ikke fraværende i noe tilfelle.

Men ved å studere disse indikasjonene mer nøye, med hensyn til de spesielle delene av kroppen og de forskjellige fornemmelsene, vil forskjeller tre frem, og ofte oppdager vi at et symptom som er mer eller mindre hyppig forekommende hos ett middel er så å si fraværende hos et annet. Men antallet er fremdeles for stort til at vi kommer til et sikkert og udiskutabelt punkt, og vi føler raskt behovet for å sikre tilleggspunkter for at vi skal finne det sanne og passende simile blant de konkurrerende medisinene.

Men Quomodo løser sammen med Quando gåten på den mest tilfredsstillende måte, og fjerner ikke bare all tvil, men utformer beviset for at løsningen er riktig, slik vi bare kunne anta tidligere. Selvsagt må vi også under sakens gang innta det spesielle strandpunktet. Det er for eksempel ikke nok å bare betrakte bevegelse av kroppen eller den berørte kroppsdel i motsetning til hvile, men vi må også iaktta begynnende eller vedvarende bevegelse, så vel som de forskjellige måter av og grader av bevegelse. Det samme gjelder det å ligge, vi må ikke bare se på stillingen (på rygg, på siden, dobbel, horisontal osv.) men også ta i betraktning forverringer eller forbedringer i de berørte deler når man ligger på den smertefulle del, eller på den ikke smertefulle del; alt dette må vi finne ut for nøyaktig å kunne finne remediet.

En ganske stor del av denne rubrikken er viet inntak av mat og drikke, ikke bare ved fordøyelsessykdommer, men også ved feber og andre indre eller ytre påvirkninger. Her er det ikke så mye graden av appetitt eller tørste, som også allopatien i noen tilfeller innrømmer viktigheten av, men særlig avsky eller hunger for spesiell mat eller drikke, og enda mer spesielt tilstanden etter å ha inntatt den ene eller andre matvaren, for det gir ofte den viktigste pekepinn for hvilket middel man skal velge. Alle erfarne homøopater har derfor alltid ofret stor oppmerksomhet på dette emnet, og det er svært ønskelig at alt det forskjellige personer har avdekket i denne retning skal samles inn og publiseres.

Jeg nevnte i forbifarten tidligere at selv ikke negative indikasjoner, så fremt de tilhører denne rubrikken, må bli oversett. Følgende eksempel vil vise best hva som menes med dette: når en pasient der Pulsatilla synes mest pasende i henhold til de fem foregående spørsmål føler seg best i et varmt rom, mens han føler seg utilpass i kjølig luft utendørs, og også er glad i fet mat og tåler det godt, eller viser andre merkverdigheter som er i konflikt med Pulsatillas karakteristika, så burde det gi grunn til såpass tvil om midlet passer i dette tilfellet at man ser etter et annet middel som også på disse punkter er i samsvar med symptomene.

Jeg er lei for at plassen for disse bidrag, som uansett kan synes å være sterkt overskredet allerede, ikke tillater meg å gå mer i detalj inn på en annen sak som tilhører denne divisjon, og jeg vedgår åpent at jeg anser de indikasjoner som kommer fram som de aller viktigste, utvilsomme og derfor de mest bestemmende i forhold til behandling. Selv den tallrike klassen av reflekshandlinger, hvorav nesten alle kommer inn under disse to rubrikker, forminsker ikke denne viktigheten gjennom sine indre motsigelser så snart vi kjenner deres gjensidige verdi og derfor er i stand til å verdsette verdien av alle på en ordentlig måte.

7. Quando - dette siste spørsmålet vedrører tidspunktet da problemet oppsto, forverring eller lindring av plagene og følger naturlig etter foregående og er neppe av mindre verdi i behandlingen enn det siste.

Fra Hippokrates og hans samtidige og opp til vår tid har det vært ofret stor oppmerksomhet på tidsaspektet ved de forskjellige faser og stadier av sykdommen. Man har forsøkt å fastsette tiden og fortsettelsen av begynnelse, stigning, høydepunkt, nedgang og utgang på sykdommen. Dette ville gi et verdifullt bidrag for å gjenkjenne og karakterisere sykdommen. Men bare dersom den ble overlatt til seg selv og ikke ble påvirket av innblanding av medisiner.

På den annen side kan man ikke benekte at det ikke kan gi den minste hjelp i valg av remedium, om ikke annet så fordi medisinene forårsaker forstyrrelser i sykdommens naturlige forløp, noe som ofte ligger utenfor enhver beregning. Minst av alt er det til nytte ved allopatisk behandling, siden den mangler alle kriterier for å indikere det ene eller det andre. Forhåpentligvis slipper jeg her å høre innvendinger om at en periodisk tilbakevendende feber peker mot en faktisk eller forkledd intermitterende feber som indikerer forskjellige kininpreparater, for det er ikke sannsynlig at vi finner en homøopat som ikke har måttet behandle flere ofre av denne feilen i sin praksis.

Homøopatien legger noe helt annet i dette spørsmålet, noe som ikke har noe til felles med det som kom forut for homøopatien. Men den er opptatt av to punkter som har øyeblikkelig effekt på valg av middel, nemlig:

(a) periodisk tilbakevending av sykelige symptomer etter kortere eller lengre avbrudd, og

(b) forverringer og forbedringer som avhenger av tiden på dagen. Disse to er det påkrevet å ofre noen få ord.

Periodisk tilbakekomst av sykelige fenomen faller ofte sammen med tidsperioder som bærer med seg spesielle utløsende årsaker. Blant disse må vi nevne menstruasjonsplager, så vel som de som er forbundet med årstidene, været osv. Der man ikke kan finne slike bestemte sekundære årsaker, og, som for det meste er tilfelle, anfallene ikke er forbundet til noen skarpt avgrensede perioder, har de ingen terapeutisk verdi for homøopater fordi de ikke innebærer en brukbar indikasjon.

Men forverring og forbedring på bestemte tider på dagen er av større verdi, både de som refererer til enkeltsymptomer og de som refererer til den generelle helsetilstand. Homøopatien innehar en stor og verdifull skatt av velprøvde erfaringer som bare blir større og større ved hjelp av nøye observasjoner. For det finnes knapt en sykdom, fra ondartet indre feber ned til lokale plager, som ikke arter seg gjennom mer eller mindre bestemte forverringer eller forbedringer avhengig av tiden på dagen. Siden homøopater også gjennom prøvninger på friske personer har lært særegenhetene hos de forskjellige medisiner, blir de i stand til å gjøre utstrakt og velsignet bruk av disse i sin terapeutikk, og er forpliktet å gjøre det for å tilfredsstille regelen Similis similibus også i så henseende.

For å demonstrere det foregående med noen spesielle fakta vil jeg her tilføye viktigheten tidspunkt har når det gjelder hoste og opphost, så vel som hvor lett opphosten kommer opp, men også konsistens og smak. Vi vet noe lignende om avføring, og selv om de fleste midler har diarè blant sine indikasjoner kjenner vi bare to ( Con., Kali-c) hvor dette finner sted bare om dagen og ikke om natten.

Når det gjelder plager som har en typisk tilbakekomst uavhengig av andre årsaker, har vi betydelige rekker av remedier som svarer til dette, uten at de utelukker andre når de er indikert hinsides tvil ved sine symptomer. Bare i tilfeller der tilbakekomsten er skarp og uttalt, som for eksempel fra klokken 16 til klokken 20 (Hell., Lyc) eller til nøyaktig samme klokkeslett ( Ant-c., Ign.,Sabad.) bør vi vektlegge dette spesielt og være svært oppmerksomme for å unngå kontraindikasjoner.

Jeg avslutter dette bidrag, som jeg hastig har nedtegnet, med det håp at jeg har klart å sette forskjellene mellom allopati og homøopati i et riktig lys og inspirere mine kolleger til å behandle disse viktige tema mer vidtrekkende, selv om dette skulle gjøres i henhold til noen av de spørsmål som er oppe i tiden.