Hun sa: ”Det er så mange mennesker som lider

Jeg tenker og jeg tenker, men gjør ikke noe. Jeg tenker at oppgaven er for stor. Jeg tenker at homeopati ikke er vitenskapelig bevist og jeg tenker at det nytter ikke å få folk til å bruke noe som ikke er vitenskapelig bevist. Fordi de andre ikke vil. De andre! De andre, de sier som så at det er viktig at vi er sikre før vi tar noe i bruk. De andre de tenker på sikkerhet de. Derfor har de satset på vitenskap.

Og jeg tenker; Hva er vitenskap?

I det filosofiske hjørnet igjen? Å nei du! Ikke i kveld. I kveld er jeg tekniker. Derfor mener jeg med vitenskap alt som kan måles og alt som kan uttrykkes som statistikk i form av matematikk. Og jeg tenker at tankene ikke kan måles. Jeg tenker at jeg er bevisst på mine tanker og jeg tenker at DET er i hvert fall helt sikkert: at jeg er og at jeg tenker. Jeg tenker at smerten ikke kan måles den heller, men du verden så vondt smerten kan gjøre! Og jeg tenker at dersom mennesket aldri hadde tatt ilden i bruk før de var sikre, før de hadde forstått hva ild er for noe, før ilden hadde blitt vitenskapelig bevist, ja, da hadde vi fremdeles vært oppe i trærne den dag i dag.

For å komme seg videre må mennesket være villig til å ta en sjanse og satse på det han vet, selv om han ikke forstår hvordan det som skjer, skjer og selv om resultatene ikke er vitenskapelig bevist.

I oldtiden visste man det. Man visste det så godt. Visste at visse ting aldri kan fattes av mennesket. Man aksepterte det. Aksepterte at ikke alt kan kontrolleres av mennesket. De gamle grekerne var såpass ydmyke at det de kunne kontrollere kalte de for ”tekno”, for å skille det fra det som er forbeholdt gudenes kontroll. Men i vårt samfunn er teknikken kommet så langt at vi har til og med forvist gudene til spesielle reservater hvor de kan boltre seg fritt, så lenge de ikke prøver å influere på måten samfunnet skal styres på.

Aakk ja! Så veldig flinke er vi at det hevdes at vi ikke lenger behøver å frykte gudene. At vi forstår alt, kan forklare alt, kan kontrollere alt ved hjelp av vitenskap. Og det kan stemme. Helt til man blir syk og banker på dødens port, da kommer gudene tilbake for å kreve sitt. ”Damn it!” Er de virkelig blitt så hjernevasket i det offentlige rom, at de ikke kan tolerere at noen bruker ting som fremdeles er under gudenes kontroll? Hvor er valgets frihet? Utdanning er ansvar til de som forvalter skattebetalerens penger. Utdanning er ikke et verktøy for å kue befolkningen til å miste respekt for det uforståelige.

Grekerne viste mer tillit og de våget å skille studiet av medisin i tre klart atskilte båser som var styrt av hver sin gud. Hygiene, styrt av Hygea, er alt som gjør mennesket i stand til å unngå sykdomsutløsende faktorer. Kirurgi, styrt av Appolon, er alle de teknikker som gjør legen i stand til, uten den sykes samarbeid, å fjerne eller reparere resultatene av trauma eller sykdom. Terapi, styrt av Asklepios, er alt som legen kan gjøre for å hjelpe den syke til selv å gjenvinne sin egen helse.

Terapi deles videre i to atskilte båser. Den terapi som bruker medikamenter og den som ikke bruker medikamenter. Av definisjon er et medikament et stoff som påvirker fysiologien hos et levende vesen og de gamle grekerne brukte det samme ordet: ”farmaka”, for både medikamenter og gift, og de mente at det eneste som skiller et medikament fra en gift er dosens størrelse og omstendighetene under hvilket den er gitt.

Visste også at det finnes, i prinsippet, kun tre måter å bruke medikamenter på.

1) Man kan bruke medikamenter for å påvirke de delene av kroppen som ikke er syke. Eksempelvis bruk av et vanndrivende medikament for å senke blodtrykket. Disse medikamentene påvirker nyrenes funksjon som i utgangspunktet er friske.

2) Man kan bruke medikamenter som påvirker kun den sykelige delen eller funksjonen, i motsatt retning av den forstyrrelsen som sykdommen forårsaker. For eksempel bruk av Beta- blokkere for å hemme den sympatiske delen av det autonome nervesystemet som forårsaker høyt blodtrykk.

3) Man kan bruke medikamenter som påvirker kun den sykelige delen eller funksjonen, i samme retning som den forstyrrelsen som sykdommen forårsaker. Det er den tredje metoden som har fått navnet homeopati.

Homeopati er kun en liten del, en spesialisert del av hele medisinen og jeg mener at en utøver av homeopati ikke burde bli pålagt å lære hele medisinen før han får lov til å praktisere. Det burde være tilstrekkelig at homeopaten behersker og holder seg til det begrensede felt han rår over og at pasientens sikkerhet for øvrig, blir ivaretatt av pasientens fastlege. Det vil være rikelig anledning for en fastlege som setter pasientens helse i sentrum av hans interesser, til å sette homeopati på prøve i tilfeller hvor det ikke finnes bedre behandling eller i de mange tilfeller hvor det ikke finnes klare og ukontroversielle diagnoser.

Det forutsetter at homeopatene ikke selv blander kortene og at de er innforstått med at homeopat er en tittel som forplikter en til å følge de regler som er nedfelt i instruksjonsboken. Det er bare når homeopatene utvetydig kan forklare hva de gjør, når alle følger de samme regler og de oppfører seg på en forutsigbar måte slik at systemet lar seg etterprøve, at homeopatene kan forlange respekt og forvente anerkjennelse.

Vi må innse at legevitenskapen har veldig lite felles med homeopatiens kunst å gjøre, og en doktor burde ikke sette opp disse to innfalsvinkler som konkurrenter eller sågar fiender til hverandre, men burde heller lære seg å se fordelen av hvert enkelt system, alt avhengig av tilfellet.

Det ene systemet gir helse tilbake ved å fjerne sykdom og den andre fjerner sykdommen ved å gi helse tilbake. Det høres ut som ingenting annet enn et finurlig spill med ord, men den setningen er egentlig ganske god fordi den sier noe om virkningsområdet til hver av terapiformene. Videre om man ba hvert system til å, veldig kort og sterkt forenklet, beskrive seg selv vil det sannsynligvis lyde omtrent slik:

Legevitenskap er i stort monn basert på forskning utført på veldig store grupper og går ut på å ta forskjellige prøver eller utføre forskjellige tester for å bestemme hvordan den syke avviker fra det normale. Resultatet av denne undersøkelsen vil danne kriterier for en diagnose, som vil fortelle legen hvilken behandling som er best egnet til å gå til direkte angrep og fjerne sykdommen som er blitt diagnostisert.

Homeopaten vil prøve å danne seg et bilde av hvordan den syke oppfatter seg selv og hvordan sykdommen har påvirket han og notere seg kun de symptomer som er mest karakteristiske for dette unike individet. Medikamentet, som har en virkning på friske mennesker som mest mulig etterligner det bildet han har dannet seg, er det medikamentet som mer enn noe annet, vil hjelpe den syke til å gjenvinne helse.

En gang til. For å understreke forskjellen. For legen er det mest avgjørende å se på resultatene av testene fordi det er de som vil fortelle ham om situasjonen slik som den er i dag og er den tilstanden han vil endre på. Mens for homeopaten er det viktigst å spore opp hvordan individet har utviklet sykdommen. Ved å rette den utviklingen vil sykdommen forsvinne. For legen er diagnosen alfa og omega fordi diagnosen gir nøkkelen til hele behandlingen. Mens for homeopaten kan diagnosen bare fortelle om resultatet av en prosess og veldig lite om selve prosessen. Omtrent som det å vite at noen befinner seg i Oslo forteller ingenting om hvilket transportmiddel eller om veien han brukte for å kom seg dit.

Det er ikke tvil om at disse to innfallsvinklene til medikamentell terapi står for de poler som har revet medisin helt ned til dets grunnmur. Det er mye som tyder på at på Hippokrates sin tid levde disse to typer medisin, den Empiriske og den Rasjonelle, fredelig side om side i det demokratisk styrte Hellas og bidro begge to, hver på sin måte og til rett tid, til å øke folkets helse. Det er bare da tidene forandret seg og Roma styrte verden med sitt diktatoriske jerngrep, at legene ble tvunget til å velge ett, og ett system alene.

Men nå har tidene begynt å forandre seg igjen. Diktatur er på vei ut. Noe er i gjære. I små lommer. Jeg vet ikke hvor eller når det begynte. Vanskelig å si. Muligens har det noe å gjøre med den der kvinnefrigjøringen som det er så mye snakk om nå om dagen. Ja! Eller kvinnefotball! Der har vi det: kvinner med baller! Nei, men ærlig talt, jeg ser ikke bort fra det; Det kunne ha startet med sykepleierne. Eller psykologene; noen av dem tenker mye de òg. I hvert fall når de ikke kjører bil. Eller kommer det fra vernepleierne? Fordi der har vi en gruppe som ingen vet eksakt hva driver med. Men uansett: jeg synes at det er blitt nesten vanlig i vår tid, og nå mener jeg i helsevesenet, å prate om ting som var nærmest tabu for noen år siden. Jeg tenker på ord som selvrespekt, følelser, egenverdi, ømhet, kjærlighet, sågar åndelige behov (her brukt på grunn av mangel på et bedre ord for leting etter mening og sammenheng i livet), mellommenneskelige relasjoner og til og med ordet individet. Og det er et av våre ord, om jeg kan si det slik. Og jo mer jeg tenker på det, mer begynner jeg å tenke at de andre, kanskje det er oss!

Vi liker å tro at det er ”de andre” som hindrer oss i å oppnå våre mål, mens i realiteten er det vår egen redsel som hindrer oss. Fordi vi liker å være sikre. Akkurat som alle de andre. I mens har ingen monopol på forandring. Hvis vi venter for lenge med å starte prosessen, som vil føre til en utvidelse av medisinen, vel, da vil noen andre starte den for oss. Og sånn som sjansene er går vi imot den prosessen, av den enkle grunn at de andre er ikke de samme som oss. Bedre blir det om vi slutter å tenke ”oss og de andre” og begynner å tenke: ”vi”, passasjerene på planeten som farer gjennom universet med en fart på minst 100 000 km i timen.

Vi er født uten å ha bedt om livet og rett fra starten av er vi bevisst på at vi er et unikt individ som det aldri har eksistert maken til før. Det finnes ingen garantier. Den eneste gaven vi får er tillit. Så kommer samfunnet og forlanger at vi lærer å oppføre oss. Å bli dannet. Hamret i fasong. Så tvinger de oss igjennom en utdanning hvor vi lærer at det mektigste i livet er advokater, våpen og penger. Alt blir målt. Vurdert. Stilt opp mot veggen. Bare de beste overlever. Resten havner på søppelfyllinga. Slik er systemet. Vel, vet du hva? Nå godtar vi ikke lenger dette systemet.

Vi har begynt å forstå at det finnes ting i livet som ikke kan måles. Ting som har en verdi i seg selv. Av den grunn har vi begynt å legge om hele utdanningssystemet, slik at det ikke lenger blir nødvendig å ta en lang akademisk høyskoleutdanning om man ønsker å få en positiv innflytelse på måten samfunnet er organisert på.

Jeg tror at den første ukonvensjonelle fagskole som ble lansert, symbolsk nok, var for rengjøringspersonale. Det er skittent. De gjør rent. Noe mer positivt enn det skal man lete lenge etter. Man behøver ikke å være biolog eller kjemiingeniør for å holde et sykehus rent. Det man trenger er en metode, og det er det disse fagskolene underviser i. Ganske snart innså man klokskapen i det nye systemet og det begynte å sprette opp fagskoler innenfor mange områder, ikke minst i helsevesenet. Lær deg en metode. Om metoden gir positive resultater; bruk den metoden. Så enkelt kan vi gjøre det.

Empirisk medisin, som for eksempel homeopati, er ikke en annen måte å gjøre de samme ting på som skolemedisinen gjør. Det er en helt annen idé. En idé som er blitt unnfanget i menneskets hjerne for mange tusen år siden. Og som vokser fremdeles. Og den ideen kan ikke sammenlignes med skolemedisin fordi det er ingen likheter mellom disse to begrepene. Jeg sier ikke at den ene måten å fremstille realiteten på er bedre enn den andre. Jeg sier at de er forskjellige og jeg tror, at for å komme seg videre, trenger mennesket begge disse innfallsvinklene og ikke bare én av dem. Men det betyr ikke at ett individ må beherske begge innfallsvinklene samtidig. Snarere tvert imot. Det er mye som tyder på at et individ vil ha problemer med å akseptere fullt ut og holde begge disse konseptene i hodet samtidig fordi de er så motstridende. Bedre vil det være om man utvikler spesialister på hvert område. Spesialister som er vennlig innstilt mot hverandre og ikke konkurrerer, men heller samarbeider med hverandre.

Om ikke vi lærer å samarbeide vil vi en gang til gå i samme fellen som Kain og Abel. Bibelen sier at Adam fikk to barn. Kain, bonden, og Abel, gjeteren. Abel var så glad for å ha fått liv at han ofret en gave til Gud, et lam. Og Gud ble fornøyd. Da Kain så det, bestemte han seg umiddelbart for at han også skulle gi en gave til Gud. Følgelig ga han av det han hadde, et jordbruksprodukt (en bunt gulrøtter kanskje?). Gud ble ikke videre imponert. Så Kain drepte Abel.

Jeg kan ikke la være å se symbolikken i denne fortellingen. For meg, Kain som var bonde symboliserer vitenskap. En vesentlig forskjell mellom bonden og jegeren er at, for jegeren, er det alene avgjørende hva han ser, mens for bonden, er det hva han vet som er det viktigste.

I enhver jaktekspedisjon vil det alltid oppstå situasjoner som aldri har oppstått før. Jegeren lever i "nuet", han må registrere alt som skjer og han må kunne stole på at han kan handle ut fra det. Men ingen kan se at kornet vil spire når det legges i jorden; det må en vite. Frøet ser ubetydelig ut, men når man kjenner hemmeligheten som skjuler seg bak dets beskjedne ytre, kan man få det til å vokse og forsyne mennesket med næring. Og vi er glad for det. Ingen skal nekte for det.

Men så lenge vi lever i et samfunn hvor vitenskapen bestemmer over alt annet og hersker helt uinnskrenket, er vi sannsynligvis ikke kommet mye lengre enn stadiet hvor Kain drepte Abel. Og det er trist. Fordi samarbeid mellom to motstridende innfallsvinkler sikkert er mer krevende, men i mange tilfeller, mye bedre enn konkurranse hvor den ene vilkårlig utelukker den andre.

Om ikke du kan forstå hvordan det er mulig for en homeopat å jobbe uten å bruke diagnosen skal du vite at du er ikke alene om det. Det er noe som de færreste kan fatte. Og de fleste tror at det ikke er sant. At det bare er noe vi sier fordi vi ikke gidder å studere hele medisinen. Og de sier at vi bruker vår egen form for diagnose og de antyder at den diagnosen er feil og at det kan være farlig å basere en behandling på en feil diagnose.

De forstår ikke at for oss er det selve tanken, hele den mentale konstruksjonen, selve ideen av å bruke en diagnose som ikke passer inn i vårt resonnement. Forstår ikke at homeopati ikke er en kokebok hvor man kan slå opp en diagnoses navn og gi et middel fordi homeopati aldri har vært, og aldri kommer til å bli, et produkt man kjøper på en flaske.

Det er blitt mer og mer viktig for meg at folk får et visst begrep om hva homeopati dreier seg om, og at de forstår at et homeopatisk middel ikke har noen som helst mulighet til å påvirke den materielle kroppen eller de vevene som kroppen består av. Det finnes ikke en sjanse i havet for at et homeopatisk middel kan gjøre noen som helst direkte skade (en skade med positivt fortegn) på en pasient. Derimot er jeg enig i at en homeopat kan begå mange unnlatelsesfeil (skade med negativt fortegn), og forårsake mange sorger av den grunn. Derfor har jeg foreslått at homeopaten blir kontrollert av fastlegen og mange har reagert fordi de mener at det vil legge en klamp om foten på homeopaten og hindre ham i å gjøre det han må. Men det er ikke sikkert. Fordi en fastlege vil bare hindre en homeopat i å gjøre de ting som en homeopat aldri burde tenke på å gjøre allikevel. Det eneste en homeopat må foreta seg er det som står beskrevet i instruksjonsboken. Og det er det ingen andre som gjør. DET er det som danner homeopatens spisskompetanse.

Og hvis han følger instruksjonsboken er sjansen for å kurere en vorte like stor som sjansen for å kurere en tumor eller hvilket som helst annet resultat av sykdom som gir grunnlag for en diagnose. Men vi rører aldri noe: vi bare samtaler. Vi hører hva munnen sier, men forstår at det er hele mennesket som uttrykker seg gjennom ord. Forstår at hele mennesket er en enhet.

Alt det han er, og alt det han gjør er sammenkoblet til en enhet. Vorten er like mye en del av den enheten som resten av kroppen. Vi har like bra mulighet til å se hvordan den enheten utfolder seg i vorten som i resten av hele individets liv. Forskjellen er at presis i vorten, eller i hvilken som helst annen del av kroppen hvor patologien har manifestert seg, der, akkurat der hvor patologien danner grunnlag for diagnosen, er den enheten vanskelig å se. Fordi der, akkurat der er den enheten forvrengt. Så vi lytter heller andre steder.

Vi lytter og kroppen forteller. Og kroppen forteller om hvordan det er å leve i den kroppen. Han forteller om livet. Og han forteller med sitt eget språk. Han prater i symptomer og han forteller hvor det gjør vondt og når det gjør vondt. Og han forteller oss mange andre ting som vi har lært å notere, å registrere. Fordi vi tolker ingenting. Vi broderer ikke. Vi bare lytter og hvis vi hører riktig godt etter, kan det hende at vi skimter enheten bak alle sine mangfoldige åpenbaringer og da sier vi: ”Jo, men jeg kjenner et medikament som forårsaker eksakt det du opplever. Har du lyst til å treffe det, kanskje det kan hjelpe deg?” Og så lenge alle forholdene er lagt til rette og alle hindrene for helbredelse er omhyggelig fjernet vil pasienten mest sannsynlig komme et godt stykke på vei til helbredelse.

Og hvis vi ikke forstår hvordan det er mulig at et medikament som forårsaker lignende symptomer som de symptomer en syk organisme manifesterer, vel la gå. Vi behøver ikke å forstå det. Gudene tillater at vi bruker metoden for det. Akkurat som de tillot oss å bruke ild lenge før vi forsto den. For å komme oss videre. Forbi stadiet av Kain og Abel.

Homeopatiens styrke er at det er en metode som forutsier, med matematisk presisjon, hvilket medikament som vil påvirke ett gitt tilfelle, så lenge alle forholdene er lagt til rette og så lenge den syke selv er villig til å bli frisk. Samfunnet har ikke råd til å la være å bruke en sådan metode.

Nasjonalt Organ for kvalitet i utdanning, NOKUT, godkjenner to måter å undervise på: det høyskolesystem som baserer seg på vitenskapelig forskning og det fagskolesystem som har som eneste kriteiere at undervisning blir fullført på en ordentlig måte. Jeg føler at det er lenge før homeopati skal kunne bevises med dagens vitenskap, derfor føler jeg at, i den nærmest framtid, den eneste sjansen vi har for å få til en nasjonal standard for undervisning av homeopati og dermed starte en prosess som vil føre til en utvidelse av medisinen, er å satse på en fagskole. Så lenge NOKUT gir slipp på de kulturelle krav som sier at ting må være slik at de lar seg forklare av dagens vitenskap og heller akseptere at ting er som de er, selv om vi ikke kan forklare dem, finnes det en mulighet for skape en fagskole for undervisnings av homeopati.

Jeg mener ikke at det er den beste, den endelige løsningen, men sier at å satse på en fagskole vil gi oss et startpunkt som det ikke blir mulig for NOKUT å slå tilbake så lenge som NOKUT holder seg til det mandat som de er pålagt av loven og innser at en lang akademisk høyskoleutdanning ikke er den eneste måten å få en positiv innflytelse på måten samfunnet er organisert på.

Jeg føler at det er den beste måten å etterleve anmodningen som Sokrates ga oss i det han ble henrettet.

Anmodningen som var;

”Vi skylder Asklepios en hane.

Gi ham den, og glem det ikke!”