Siden dere ikke bruker han ....
(Et rop fra sidelinjen)
Manus til foredrag ved Behandler Kongressen Oslo 1999. Av lan Thompson
Forord
Om man studerer medisinens utvikling fra avstand, og ser mer på grunnprinsippene enn på detaljene, kommer man til den konklusjon at medisinen har gått framover ved å svinge mellom to poler som en pendel.
De to poler er Materialisme på den ene siden og Vitalisme på den andre.
Den materialistiske innfallsvinkelen tar utgangspunkt i at kroppen er "ingenting annet" enn en maskin eller en kjemisk fabrikk.
Den vitaliste innfallsvinkel tar utgangspunkt i at kroppen er styrt av en slags indre intelligens som reagerer på forandringer i miljøet rundt oss.
Muligens ligger klokskapen i å finne likevekten mellom disse to poler, men historien lærer oss at mennesket har nærmest bestandig satset "alle pengene på en hest" og har, alt for ofte, falt for fristelsen til å "sette kjepper i hjulene" på konkurrentene.
I dette korte foredraget ønsker jeg å skissere historikken av konflikten mellom etablert medisin og den såkalte ”alternative medisin” i den europeiske kultur.
Tradisjonelt sett sier man at Europas medisin begynner med Hippokrates, Hippokrates var en klok mann og han tolererte en alternativ medisin. Omsider tok den alternative medisinen helt over styring og kvelte Hippokrates.
Det som er overraskende er at vår tids "Etablerte Medisin" er basert på hva Hippokrates ville ha kalt for "alternativet", mens mye av det som preger de vi stempler som "alternative" er helt i tråd med hva Hippokrates forfektet.
La oss se om vi kan finne ut når og hvorfor "ledningen ble krysset"
INNLEDNING
Foredraget er delt i 4 perioder Hellas, Renessanse, Moderne tid og Nåtiden
Ledetråden blir Hippokrates´ syn på vitalkraften i disse fire perioder.
For hver av
disse perioder vil jeg også skissere hvordan den farer hen med alternativ
medisin og med det mener jeg medisinen som er et alternativ til Hippokrates.
INNHOLD
A- EMPIRISME;
HIPPOKRATES TESE
B- RASJONALISME; HIPPOKRATES´ ANTITESE.
DEL 1;
PARACELSIUS OG HELHETSSYN
DEL 2; PASTEUR OG
VIRCHOW; LOKAL PATOLOGI
DEL 1; FLEMING OG
ANTIBIOTIKA.
DEL 3; DARWIN
KONTRA KROPOTKIN
Den greske medisinen strekker seg over en periode på 600 år, men man kan på en måte si at de første 100 år angir tonen og at de resterende 500 år er en gjentagelse, en repetisjon og en videre utvikling av den første tiden.
For de fleste er Gresk medisin synonym med Hippokrates. De som vet litt mer om medisinens historie har hørt om Corpus Hippokraticus som angivelig er Hippokrates samlede skrifter.
De som spesialiserer seg i gresk medisin vet a Corpus Hippokraticus inneholder tekster som ble skrevet i forskjellige tidsepoker over en periode av 3-400 år og kan derfor ikke ha vært skrevet av et eneste menneske.
Ikke nok med det, men Corpus Hippokraticus (som forresten er et 10 bind verk) innehoder ideer, innfallsvinkler og påstander som motsier hverandre og det beviser at man har tilegnet Hippokrates meninger som han aldri har forfektet.
De fleste historikere er enig i at boken samler tekster fra to forskjellige "skoler". Teorien går ut på at det fantes i Hellas to medisinske sentre, det ene på Cos, det andre på Cnos og at disse to geografisk adskilte steder konkurrerte mot hverandre.
Harris Coultier, i boken "Divided Legacy" (Vår todelte arv) har en annen teori som går ut på at det fantes på Cos to retninger som stimulerte hverandre ved at den ene kom med en tese og den andre svarte med en antitese. I følge Coultier, det som skjedde er at leger fra Cnos kom til Cos og forsynte seg av elementer fra begge disse retninger for å lage sin egen syntese.
Så vi har i Corpus Hippokraticus tre retninger; den ene som i ettertid ble kalt Empirisme (basert på hva vi erfarer med våre sanser), Rasjonalisme (basert på teorier laget av vår fornuft) og Eklektisme (som er en pragmatisk blanding av ting som i det strengt tatt ikke henger i opp).
For å danne seg en pålitelig mening, om det som står i Corpus, må man anstrenge seg for å lese mest mulig av de opprinnelige skrifter, og ikke basere seg på hva andre mener om skriftene, fordi, alle kan finne omtrent hva de vil i disse skrifter, og det er dessverre så, at det som er fremhevet i skoler og i media er nettopp det motsatte av hva Hippokrates selv mente.
De første legene var slett ikke bønder eller jegere, ei heller guder eller prester, spåmenn eller kloke koner, nei de aller første leger var kokker!
Legens primæroppgave er ikke å bryte ned sykdommen, men å bygge opp pasienten.
Det er vanlige ulærte mennesker som var pionerer i medisinen. Ved å iaktta ved hjelp av sine fem sanser og ved å eksperimentere under forskjellige forhold har man konkludert med at kroppen har en reaksjonsevne.
Man har antatt at den reaksjonsevnen er styrt av en indre mekanisme som ble kalt Fysis eller Vital Kraft.
Vital kraften styrer hele kroppen. Når en del av kroppen er forstyrret vil det påvirke hele kroppen. Hvis en del av kroppen dør vil det omsider drepe hele mennesket.
Fysiske sykdommer påvirker sinnelaget, og mentalt stress fører til fysisk sykdom.
Siden kroppen i storparten består av væske var Grekerne ikke sene med å legge merke til det. Opprinnelig mente de at det finnes mange forskjellige kroppsvæsker, så mange at de er utallelige og udefinerbare.
De hadde også lagt merke til at det finnes forskjellige typer mennesker, de kalt disse forskjellige modeller for konstitusjon og så at forskjellige konstitusjoner reagete forskjellig på samme stimuli. De delte hovedsakelig konstitusjonene i fire; Flegmatisk, Nervøs, Atletisk og Blodrik.
Hippokrates var særdeles opptatt av å beskytte mennesket for unngåelig patogen (utløsende faktor) ved hjelp av hygiene. Han studerte ting som mat, klima, renslighet, kroppsarbeid og sosio-økonomisk faktor i det store (staten og byen) og i det små (familieforhold).
Hippokrates var en dyktig kirurg og han kunne sette på plass brukne ben og utføre diverse andre inngrep når han anså at Vital kraften ikke hadde evnen til å utføre arbeidet for egen maskin.
Siden Hippokrates betraktet symptomene som et tegn på Vital kraftens arbeid for å kvitte kroppen med sykdom gikk terapien ut på å assistere Vital kraften med teknikker som intensiverte symptomene, derav uttrykket. Likt kurer likt.
Siden Hippokrates´ teknikker
ofte førte til at pasienten ble verre, kom han til den konklusjon at det beste
er å gjøre minst mulig annet enn å legge forholdene til rette for å styrke
pasienten.
Hippokrates´ medisin var en "folkemedisin" som stolte fullstendig på livskraftens evnen til å kurere den syke ved å lede den gjennom en krise, dessverre endte krisen ofte med at pasienten ble ekspedert til en annen verden. Så det er ingen overraskelse at noen prøvde å finne alternative metoder som ville gå til frontalangrep på sykdommen.
Vi skal se at prinsippene i ”alternativet til Hippokrates” er adskillig enklere enn oss Hippokrates, men det er nettopp det som er poenget. Ikke sant?
Legene må innvies i teorier som ikke er allemanns eide. I stedet for å basere seg på hva man kan iaktta må man basere seg på hva elitenes intellekt kan forstå. (kfr. Platon og Aristoteles).
Siden behandling av sykdom er basert på kunnskap som pasienten ikke har tilgang til blir pasienten passivisert og blir gjenstand for behandling i stedet for å delta aktivt.
Fysis består av 4 humør og sykdommen er lokal.
Vital kraften er laget av "ingenting annet" enn Luft, Ild, Vann og Jord. Sykdom er noe som har satt seg i kroppen og som fører til en ubalanse mellom disse 4 humører.
Sykdom oppstår når kroppen blir angrepet utenfra. Løsningen er å drive sykdommens ”stoff” (materia pecans) ut av kroppen.
Hippokrates forsto forskjellen mellom Hygiene (kunsten av å beskytte organismen mot miljøets påvirkning) og Terapi (kunsten av å bruke Vital kraftens reaksjon mot miljø-påvirkning) og brukte forskjellige teknikker i Hygiene og i Terapi.
Når et menneske fryser fordi han er utsatt for kulde vil et ”hygienisk tiltak” hvor man påfører dette mennesket varme (det motsatte av kulde som er den utløsende faktoren) være gunstig.
Derimot når et menneske har fått feber som reaksjon på kulde må legen ikke behandle dene reaksjon med dets motsatte (fjerne feber med kalde bad), men snarere støtte opp den reaksjonen (terapi) ved å behandle pasienten på en måte som fører til en lignende reaksjon (sørg for å holde pasienten varm).
Rasjonalistene derimot innså ikke slike vesentlige forskjeller og overførte de teknikker som ga bra resultater i Hygiene direkte til Terapi.
Derfor behandlet de forstoppelse med avføringsmidler, feber ved å påføre kulde og så videre og prøvde alltid å stanse alle symptomer (som er organismens reaksjon) ved å bruke tiltak som direkte motvirker symptomene.
”Alternativet til Hippokrates” vokste i popularitet fordi den ga rask uttelling på korttidsinvestering. Hippokrates´ medisin derimot krevde mer arbeid og førte ofte til en lang periode med stagnasjon eller t.o.m. forverring i begynnelsen av behandlingen.
Systemet til Hippokrates førte til helbredelse på sikt, mens alternativ medisin førte til et økende behov for behandling. At dette ikke vakte mistanke om den alternative medisinens bedragerske aksept kommer av at alternativ medisin hadde delt opp sykdom i små adskilte biter.
Hippokrates mente tvert imot at det kun finnes en sykdom (det lidende mennesket) og at vi bare har en og samme sykdom fra vugge til grav. Derfor var Hippokrates opptatt av sykdommens forflytning i kroppen, et fenomen som vi kaller metastas.
”Alternativ medisin” derimot mente at diarè for eksempel bare er diarè og når diareen er borte så er jobben gjort. Om pasient uheldigvis fikk migrene etter at diareen var kurert så ble migrenen betraktet som en annen sykdom som ikke hadde noe med magen å gjøre.
Galen var en meget lærd mann og han hevder å ha forstått begge disse to systemer i dybden. Han tok på seg oppgaven å finne fram til en endelig syntese av disse to systemer og mange mener at det er nettopp det han har gjordt.
Men når man går Galen etter i sømmene viser det seg, at selv om han i begynnelsen var en empiriker (Hippokrates), at han mot slutten ble mer og mer, og til slutt nærmest 100%, i favør av rasjonalistene (alternativet).
Tragedien er at han greide å forvirre saken så meget at ingen la merke til at han gradvis snudde helt om slik at Hippokrates ble framstilt som en rasjonalist som baserte sin behandling på teorien om at kroppen består av fire humører.
Siden Galens tid har denne medisin som opprinnelig var i opposisjon til Hippokrates brukt Hippokrates navn og rykte for å skaffe seg anerkjennelse og respekt.
Men Galens medisin, den nye ”Pseudo-hippokrates´ medisin” (som er den gamle alternative medisin), var fremdeles hva den alltid har vært; et bedrageri som gir hurtig avkastning på kortsiktig investering mens hele økonomien går på grunn i mellomtiden.
Og et slikt system vil etter hvert, nødvendigvis, bli avslørt. Så Galen og hans system trengte politisk beskyttelse. Det fikk den, først takket være romernes keiser og senere takket være kirken og Inkvisisjonen.
Det er kun takket være undertrykkelse av all motstand at Galen holdt seg på toppen i 1500 år.
Paracelsius etterlot oss 15 bøker. Hans lære er meget komplisert og, vi må vel innrømme, litt rotete. Men vi må huske at han var en pioner og at han hadde lite å bygge på. Han må betraktes som en geriljakriger, den første som tok opp kampen mot Galen.
Han hadde så stor innflytelse at han motvillig er betraktet som "faren til den kjemiske farmakologi", blant annet fordi han introduserte bruken av mineraler som kvikksølv som ble brukt, og misbrukt, i stor skala for å bekjempe syfilis.
Mindre kjent er det at Ambroise Bare "faren til den moderne kirurgi" erkjente i sine bøker at han hadde lært mye av Paracelius. Det beviser at Paracelsius også var en fremragende kirurg.
I full strid med Galen, baserte Paracelsius, som Hippokrates, hele sitt system på aksept av eksistensen av en vital kraft. Til tross for det vil jeg prøve å vise at den konklusjonen, og den terapien, som Paracelsius forfekter er helt annerledes enn hos Hippokrates.
Paracelsius betraktet den individuelle organismen (som han kalte mikrokosmos) som en del av universet (makrokosmos). Han gikk enda lengre og påsto at hele makrokosmos er gjenspeilet i hver mikro organisme. Han så hele universet som en slags gigantisk "fraktal bilde".
Mikro- og makrokosmos er knyttet i en intim forbindelse og de påvirker hverandre. Ideen om jordkloden som en eneste organisme (Gaia) hvor hver levende organisme er avhengig og påvirker hele kloden hadde vært helt akseptabelt for Paracelsius.
Ikke nok med
det men mikro- og makrokosmos er laget av eksakt den samme ting; en slags
universell substans. Den substansen kan ta forskjellige former og Paracelsius
klasserte disse former i 3 klare definerte grupper; Salt (som nitrogen,
natrium, kalium), Kvikksølv og Svovel.
Hver av disse 3 hovedsubstanser har to sider, den ene siden, som han kalte Arkana, er godt for mennesket. Den andre siden, som han kalte Toxina, er skadelig for mennesket.
Vital kraftens funksjon er å skille Arkanum fra Toxina. Hos en frisk organisme vil kroppen assimilere Arkanum og eliminere Toxina.
Under en rekke
diverse omstendigheter, som enten kan være lokale eller kosmiske, vil noen av
de substanser som vår kropp er laget av, plutselig slå seg vrang og bli
forvandlet fra arkanum til toxina. Dette toxina stoff vil nå samle seg i
kroppen og forvandle seg til gift som i sin tur vil forårsake sykdom.
Paracelsius mente at han kunne, i hvert individuelle tilfelle, og det kun utfra pasientens individuelle symptomer, avgjøre om sykdommen var forårsaket av kvikksølv, svovel, salter eller et forskjellig blandingsforhold av disse stoffer.
En av hans
terapier (og han brukte mange forskjellige typer terapi) gikk ut på å gi
pasienten Arkana til det stoff som forgiftet ham (Toxina). Med andre ord; han
kurerte likt med likt. Hvordan han ekstraherte arkana fra toxina er en
forelesning i seg selv.
Til tross for at det er mange likheter mellom Paracelsius og Hippokrates (begge trodde på Vital kraften, begge betraktet all sykdom som generell sykdom, begge baserte behandlingen på pasientens individuelle symptomer og begge kurerte likt med likt) finnes det også vesentlige forskjeller som man må være klar over;
Hippokrates mente at sykdomstegn oppstår når Vital kraften forårsaker en krise i sitt forsøk på å kaste sykdommen ut av kroppen. Og derfor forsøkte Hippokrates å intensivere pasientens symptomer i troen på at det ville assistere vital kraften i sitt arbeid (kvitt eller dobbelt).
Paracelsius derimot mente at sykdommens rot er gift. Paracelsius mente at legen kunne lindre pasientens plager ved å fjerne giften fra kroppen. Det kunne legen oppnå ved å gi pasienten den samme giften i en annen form (kron eller mynt).
For ordens skyld må jeg presisere at Paracelsius brukte gift kun i det han kalt alvorlige tilfeller. De fleste tilfeller kurerte han uten medikamenter ved hjelp av det vi i våre dager ville ha kalt Placeboeffekten. Med andre ord var Paracelsius en "Healer" som kurerte pasienten ved hjelp av pasientens egen viljestyrke.
Splittelsen mellom kropp og sjel.
Etter at Paracelsius døde fortsatte Van Helmont med å forfekte ideen om vital kraft og han fortsatte med det helt til han ble satt i fengsel av Inkvisisjonen. Selv om Paracelsius ble beskrevet som en alkoholisert sjarlatan hadde han en så sterk innflytelse at han holdt på å velte hele det medisinske systemet. Heldigvis for den Etablerte medisin (den medisinen som opprinnelig var alternativet til Hippokrates) kom redningen i form av Francis Bacon og Louis Descartes.
Bacon som er "faren til den vitenskapelige metoden" mente at det er menneskets rett og plikt å ta full kontroll over naturen. Fra Bacon av har det vært en selvfølge at mennesket eier og utnytter alt som er over og under jorden til sitt eget kortsiktige formål uten å ta hensyn til noe annet.
Seieren over naturen har, langt på vei, vært oppnådd ved å benytte seg av Bacon metodikken som går ut på å dele undersøkelses gjenstandsn i mange små adskilte deler. Slik fragmentering av undersøkelses objektet medfører at enhver forsker må akseptere at han kun er en liten del av et stor forskningsteam.
Det er fragmentering og teamwork som har gitt mennesket framgang (akkurat som hos maurene).
Den første som anvendte Bacon`s ideer på medisin er Rene Descartes som forresten aldri hadde behandlet en eneste pasient i hele sitt liv; han skrev den første boken om fysiologi.
Descartes deler mennesket i to adskilte deler som er sjelen og kroppen. Han har ingenting å si om sjelen men han skrev mye om kroppen som han sammenligner med en kjemisk fabrikk og en mekanisk hydraulisk maskin.
Ideene til Descartes ble videreført og ytterligere forenklet av et helt team av teoretiske leger og nådde sitt høydepunkt med folk som John Brown i Amerika, en mann som fikk mer blod til å renne ut av menneskeårer enn alle Napoleons krigere til sammen.
Hahnemann underviste i medisinens historikk på universitetet i Leipzig. Han hadde studert greske medisin i detalj og han hadde kunnskap om arabisk medisin. Som Hippokrates utledet Hahnemann sin forståelse fra praksis til teori.
Det finnes parallelle men også vesentlige forskjeller mellom Hippokrates og Hahnemann.
Både Hippokrates og Hahnemann innså vital kraften og både betraktet sykdom som generelt i hele organismen og mente at hvert tilfelle er unik. Begge baserte behandlingen på individuell symptomer. Begge la stor vekt på konstitusjonen og temperamentet og skilte hygiene og kirurgi fra terapi.
Forskjellen er at mens Hippokrates mente at krisen er resultatet av vital kraftens arbeid og derfor gunstig for pasienten, mente Hahnemann at krisen er en direkte følge av sykdommen. Hippokrates mente at vi må stole på vital kraften. Hahnemann derimot mente at vital kraften, er kun til for å styre kroppen mens vi er friske og at vi ikke kan stole på at vital kraften kan kurere seg selv fra sykdom.
Mens Hippokrates brukte ”likt kurerer likt” i den betydning at vi må intensivere pasientens symptomer for å assistere vital kraften var Hahnemanns system meget annerledes.
Hahnemann mente at all sykdom som ikke sorterer under hygiene eller kirurgi er forårsaket av en form for mentalt stress. Slikt stress vil føre til at pasienten vil ryke på et viss punktet, punkt som er avgjort utfra en rekke parametere som i korthet er konstitusjon (arbeidstegning som er brukt for å konstruere kroppen) temperament (pasientens gemytt) utløsende og opprettholdende faktor (som strengt tatt sorterer under hygiene) og det han kalte fundamental årsak. Disse fundamentale årsaker kan enten være nedarvet eller ervervet.
Hahnemann er den første som innså at en sykdom som ikke er kurert hos foreldrene kan forplante seg i pasientens barn. Sykdommen kan på det viset overleve, vokse, videreutvikle seg og forandre seg til det ugjenkjennelige gjennom mange generasjoner. Det er slik ursykdom som Hahnemann kalte for ”fundamental årsak”.
For å bekjempe disse nedarvede sykdommer utviklet Hahnemann, etter 40 års erfaring, en metode som er helt unik for homeopati. Selv om Hahnemannn var i mot teoretiske forklaringer gjorde han et forsøkt på å beskrive den antatte mekanismen bak hans nye terapi. La meg prøve å gjengi den, sterkt forenklet og forkortet;
Organismen består av 3 deler; sjelen, kroppen og en slags vaktmester som sørger for å holde kroppen i funksjon. Vaktmesteren, som han kalt for vital kraften, og kroppen er helt avhengige av hverandre; vi har aldri sett at livet har forlatet en kropp i et par uker for så å komme tilbake senere. Under normale forhold har vi heller aldri sett at en kropp er blitt bevart etter at livet har forlatt den.
Sykdommen eller rettere sagt årsaken til sykdommen er noe av samme konsistens som vital kraften, den er heller ikke målbar eller synlig, men der slutter likheten. Årsaken til sykdommen, som Hahnemann for enkelhets skyld kalt Miasma, i motsetning til vital kraften er ingen nødvendighet for kroppen og miasma kan forlate en kropp for å bosette seg i en annen, smitte som vi sier.
Når miasmen kommer inn i en kropp vil vital kraften forårsake symptomer som forteller oss hvilke organer og hvilke funksjoner miasmen prøver å snylte på for selv å overleve. Dersom legen lykkes med å tilføre kroppen en annen snylter som overtar de samme organer og funksjoner som miasmen snylter på, vil miasmen miste sitt livsgrunnlag og bli tvunget til å slippe sitt grep på kroppen.
Dersom den snylteren som legen har tilført er en kunstig snylter som vil dø ut av seg selv etter en kort stund, blir kroppen snart istand til å begynne sitt tilfriskningsarbeid.
Det er Homeopati i en nøtteskall.
Det er en nøtteskall som for mange er vanskelig å knekke, men de som knekker det vil oppdage at nøtten er næringsrik og at den ikke inneholder mark.
Hahnemanns innflytelse på medisinens utvikling har vært sterkt undervurdert; det er Hahnemann som førte til økt vektlegging på elementer som miljøpåvirkning og viktigheten av diett. Han var den første som forfektet karantene ved epidemi, han postulerte eksistensen av usynlige mikrober som årsak til bl.a. kolera og det er Hahnemann som snudde trenden vekk fra utstrakt bruk av årelating og intensiv bruk av blandingsmedikamenter. Ikke minst er det Hahnemann som innførte testing av medikamenter på friske mennesker før det ble tillatt brukt på de syke.
Homeopati hadde faktisk en gullalder for ca 100 år siden og det så ut for en stund som om pendelen skulle snu om fra det Pseudo-Hippokrates til det mer Hippokrates.
Heldigvis for den Etablerte medisin (den medisin som opprinnelig var alternativet til Hippokrates) dukket Pasteur opp på scenen og han beviste at all sykdom er ingenting annet enn resultatet av et mikrobielt angrep utenfra.
Interessant nok må det nevnes at Pasteur mot slutten av sitt liv innrømmet at hans samtidige kollega Claude Bernard, som mente at mikroben bare kan angripe når terrenget er gunstig for mikroben, hadde et poeng.
Moderne vitenskap ser fullstendig bort fra at Louis Pasteur mot slutten snudde helt om og sa noe så dristig som at pasientens mentale tilstand kan innvirke på forløpet av mange kroppslige sykdommer og at det er terrenget og andre fysiologiske faktorer som avgjør motstandskraften mot infeksjon.
Pasteurs arbeide ble utelukkende brukt som basis for å betrakte mikroben som eneste sykdomsårsak.
Drep bakterien og du utrydder sykdommen.
VIRCHOW OG FREUD
Omsider oppdaget moderne medisin at noen sykdommer oppstår uten nærvar av mikrober. Omtrent på samme tid som Pasteur kom Virchow (faren til moderne patologi) med sin forklaring om at all kroppslig sykdom er forårsaket av en forandring på celle nivået. Mental sykdom brydde han seg ikke noe om.
Freud (faren til psykoanalyse) mente at all mental sykdom har sitt urspring i underbevissthets jungelen og bryde seg ikke om kroppen eller om selve hjernens patologi.
Så på den ene siden har vi en gruppe leger som behandler en kropp uten hode og på den annen side en gruppe av leger som behandler et hode uten kropp.
Slik var situasjonen i første halvdelen av vårt århundret. Medisinen betraktet fremdeles seg selv som Hippokrates etterfølgeren, men de hadde fullstendig forviste Hippokrates teorier og metoder til historie bøker og følte seg helt trygg på at de hadde forklaring på alt.
Koch og Pasteur hadde viste at vaksiner effektivt beskytter mot enkelt sykdom og da Flemming snublet over hans oppdagelse som ga oss penicillinet var løpet kjørte.
Så det er ingen overraskelse at ingen reagert når Seley kom med det sist lite utrope i favør av en mer Hippokratisk medisin.
Hans Seley
"faren til endokrinologi” gjorde mellom 1930 og 1950 en reke vitenskapelig
oppdagelser om hvordan kroppen fungerer.
Det flest
medisin historikker vil ha vært overaske over jeg nevner Seley i en så
skjematisk sketsj over medisinens historien fordi Seley oppdagelser har ikke
hadde noen innflytelse på medisinens utvikling. Og det er nettopp det som er
paradokset.
Seley er nevnte i anatomi studie og i fysiologi studiene, men han er ikke nevnte i medisin fordi hans forklarings modell slår gresset fullstendig ut fra under beinene til praksisen av å betrakt sykdom som et lokalt fenomen forårsaket av celleendring eller bakteriell/virus angrep .
Selyes forskning har viste at kroppen er styre, fra hypofysen som er det eldste delen av hjerne, en del av hjernen som vi har felles med fiskene og t.o.m. insektene. Hypofysen kan ikke kommuniserer med intellektet så vi kan ikke bevist påvirke våre hormoner.
Hypofysen er den del av hjernen som opprinnelig sørget for å tilpasse kroppen til forandringer i miljø. Når kroppen er utsatt for en trussel er det hypofysen som slår alarmene og setter kroppen i beredskap til enten å slåss eller flykte.
Dersom intellektet ikke oppfater trusselen på samme måten som hypofysen vil mennesket ikke forandre på noe som kunne ha fjernet den trusselen og alarmen vil forbli slått på. Det er den type av alarm beredskap som Seley kalt for ”Stress".
Organismen er ikke konstruert for å tåle en evig tilstand av alarm og kroppen vil pø om pø ble utslitt og, akkurat som en kjetting under stress, kommer kroppen til å ryke dere hvor det finnes en svake lede. Seley har dokumentert at forsøksdyr, men også mennesker, som ble utsatt for langvarig stress, utvikler målbare forandring i flere av kroppen store kjertler.
Seley teori går ut på at den samme stress vil føre til en rekke forskjellig sykdom tegn alt avhengig av vedkommende konstitusjon og temperament. Han nevner bland mange andre, magesår, høytblodtrykk, depresjon, kreft og den slags som direkte følge av stress.
Det er som
interessant for meg er at Seley patogen (sykdom utløsende faktor) som han kalt
for ”stress" er av immateriell ikke målbare og svært ofte av helt ubevisst
karakter og det er nettopp hva Hahnemann sa for 200 år siden.
Så Hvorfor er det slik at man ikke har tatt ideene til Hippokrates, Hahnemann sågar Paracelsius opptil til vurdering. Hvorfor er medisin så sterke preget av ensidig, tenkning. Svaret liker i utdanning, eller mangel derav.
For å
illustrere utdanning makt, eller tør jeg si propagandas innflytelse, tillate
meg å ta opp tilfellet av;
For de siste 100 år har alle skolebarn verden over blitt fortalt om Darwin utvikling teori. Temaet er vanligvis forstilt slik at det er enten Gud eller Darwin og siden ingen kan lengre var i tvil over at det har faktisk skjede en utvikling er det dermed bevist at Darwin hadde rett.
Men Darwin var slettes ikke helt overbevist over sin egen teorien, det er stortsett andre som har hentet fram elementer av Darwins skrifter og presentert dem i andre sammenheng som har førte til dannelsen av en mer dogmatisk lære som vi kaller Darwinisme.
"Everybody knows" at; "i skogen spiser man hverandre og ferdig med det". Darwinismen forklarer at livet er en kamp hvor alle slåss mot hverandre og hvor den sterkest overlever.
Vår barn er lært opp til å vite at instinktet driver oss til å slå den svakest i hjel og at den eneste som hindre oss i slik bestjal adferd er opprettholdelse av store politi styrker. Slik oppfatning forklarer hvorfor mennesket største industri er tilvirkning av våpen.
Siden konkurans mellom individer av samme art er selv motoren bak utviklingen akseptere vi uten å blunke at to tredje delen av jorden befolkning lider av fattigdom mens vi fråtser i luksus.
I medisin har vårt darwinistisk utdanning førte til en ensidig satsning på "styrking av immun forsvaret" som beskytter oss mot trusler fra omgivelsen. Verdens Helse Organisasjon største enkelt prosjekt noensinne er en kampanje som foregår i disse dager for å oppnå "total utryddelse" av alle myko-bakteriene som angivelig er årsaken til tuberkuløs.
Tragedien er at Darwin tok delvis feil og marerittet er at til tross for at den "darwinistisk delene" av Darwins teori er vitenskapelig motbevist, fortsetter man å oppføre seg som om vårt kultur, vårt politisk system, vårt medisinsk strategi er berettiget ut fra en "Natur lov".
Darwin lansert sin teorien om utvikling som en arbeidende hypotese som måte bekreftes med eksempler hentet fra naturen. Da biologer fra Darwin tids gikk ut i feltet for å hente flere eksempler av "kampen for tilværelsen", fant de en overveldende store bevis materiell for nettopp det motsatt av hva Darwin hadde antatt.
Peter Kropotkin, i sine bok, MUTUAL AID - A Factor of Evolution, (Tilgjengelig fra Deichmanske biblioteket - 335.8 kro), har samlet en imponerende mengde data som viser at individer fra samme art vil, når nøden er største, nærmest uten unntak samarbeid fram å konkurrer med hverandre.
I andre halv delen av 19 århundret var man oppmerksomt på rivalisering mellom Darwin og Kropotkin. Dessverre for ham og for oss, viste det seg Kropotkin var en russer og at hans filosofi plasserte ham langt ute på venstre siden av det politisk kartet . Muligens er det fordi hans tese om "Mutual aid" (Gjensidig Hjelp) strider så sterke med alle grunn reglene i vårt markeds styrte samfunn at han ikke er nevnte med et eneste ord i Gyldendals Store Leksikon, for ikke å snake om skolene vår.
Siden Kropotkin tid har en rekke biologer funnet eksempler av organismer som tydelig har utviklet seg ut fra "kolonier" av individer fra forskjellig arter som har inngått et nært samarbeid. I ettertiden har vårt forståelse av DNA avslørte at selv urcellen som danner grunnlag for alt liv består også av en sammenslåing av forskjellige organismer som samarbeider med hverandre.
Merkelig nok
har ingen av disse senere tilkommet opplysning medvirket til å rokkere på vårt
dypt forankret, nærmest religiøs ærfrykt for Darwin naturlov om "Survival
of the fittest"
Ikke at jeg mener at nasjonal interesse har influerte på definisjonen av begrepet "Fittest", men forestille deg hvor annerledes verden kunne ha vært om Darwin hadde vært en russer og Kropotkin en engelskmann
Konflikten mellom Hippokrates og vitenskap
Det har alltid vært to retninger innen medisin.
Det siste 50 år har alt utvikling gått kun i den ene retning. Alt forskning har vært for å utvikle bedre og bedre diagnostisk metoder i troen på at sykdom har en enkelt årsak. Teknologien har ført til at vi nå kan lete etter sykdoms årsak på selv DNA nivået.
Moderne
vitenskapelig medisin er ikke blind, langt ifra; de ser til og med ting som
ikke øyet kan se, og de ser ting som ikke intellektet kan forstå, men jeg synes
at vitenskap er som et døve barn i en konsert hall; han ser instrumentene, men
hører ikke musikken.
Ingen vil
nekte at den vitenskapelig metoden har førte til stor framskritt i fag relatert
til medisin som fysikk, kjemi, patologi og anatomi, men vitenskapens suksess i
noen områder må ikke føre til at vi ikke innser dets begrensning i andre
områder.
La meg fortelle en anekdote som du sikker vil kjenne igjen;
En man hater
sin jobb, men hans økonomi tvunger til å jobb my overtid. På lørdag kveld drakk
han seg fyll. På søndag vær han irritabelt og han kranglet med kona og hele
familien. På mandag våknet han med vondt i halsen, gikk til legen og fikk
antibiotika.
Etter 2 ½ tussen år av medisin er vi virkelig ikke kommet lengre enn
det?
Hippokrates,
Paracelsius.og Hahnemann er bare tre eksempler bland mange som gjennom tidene
har sagt at alt sykdom (som ikke sortere under hygiene og kirurgi) er
resultatet av vital kraftens tilpasning til forandringer i miljøet (fysisk
miljø, men også emosjonell/mental, sågar kulturell miljø).
Selv Louis Pasteur sa at vi burde ”forsøke å finne de fysiologiske faktorer som bestemmer motstandskraft mot infeksjoner” (Renè Dubos, norske versjon av ”Louis Pasteur” side106) og Seley har ”vitenskapelig beviste” at stress påvirker vårt endokrin system (som styrer hormonene).
Men vitenskap fortsetter å dele opp sykdom i små adskilt deler og fortsetter å bruke midler som har en umiddelbar virkning på sykdommens forløpe uten å ta ansvaret for konsekvensene på sikt.
Vi må ikke var naiv, vi må var voksen nok til å innse at det finnes en konflikt mellom vitenskap og Hippokrates.
Den ene sier at organismen er en maskin som vi kan og må ta styring over, men vi trenger mer forskning, bedre medikamenter og større sykehus; Gi oss mer penger!
Den andre sier at organisme lever og at et av livets hovedkarakteristikk er at den tilpasser seg til forandring. Vi må ikke slåss med naturen, vi må lære å danse sammen med den.
Den ene handler som om sykdom er en ting. Den andre handler som om sykdom er en prosess.
Konflikten er reel og har en eksplosiv potensial fordi de som tenker i samme banner som Hippokrates og som tar utgangspunkt i vital kraftens eksistens vil betrakt mye at det som vitenskapelig medisin foreta seg av som direkte skadelig på sikt.
Legeforening, apotekerne og media generelt ønsker å tru at ”alternativ medisin” er alt det som ”ikke er Godkjente”. Publikum, helse kost butikkene og media generelt ønsker å tru at alt som er ”Natur medisin” er nødvendigvis helt ufarlig.
Det er på tid å rydde opp.
Hippokrates lært at det trenges er rekke faktorer, betingelser og omstendigheter som innvirker samtidig før det oppstår en sykdom. En eneste ting er aldri nok til å utløse en sykdom.
Hippokrates lært oss at en sykdom vil før til en rekke forskjellige resultater og hans viktigste budskap var; NIHIL NOCERE; første og fremste gjøre ingen skade..
Spørsmålet må ikke var om en terapi eller et produkt virker, spørsmålet må var er det kloke å bruke den.
Hahnemann lærte oss at den syke organismen kan iblant lykkes med å ”parkere sykdommen” i et avgrenset område som han kalt for ”lokal symptom” slik at den ”lokal symptom” fungere som en slag vikar, og at resten av organisme vil holde frisk så lenge vikaren er tilstede.
I følge Hahnemann fungere ”vikaren” som en slags ventil, stengning av ventilen er i følge han hoved årsaken til at kroniske sykdommer florer verden over.
Det største feil ”alternativ medisin” kan gjøre er å gå med på at vitenskap skall godkjenne deler av dets virksomhet. Man kun like godt ha spurte Hitler om å bestemme hvilket del av den norske motstandsbevegelse han kun godkjenne.
Om det norske medisinsk miljø virkelig er oppriktig interessert i ”alternativ medisin” da må de investere i undervisning før de investere i forskning (å forske nå er omtrent som å forske på epler før man har plantet et epletre) og før vi begynner å undervis må vi ha undervisnings material.
Røttene til
”Alternativ medisin” ligger hos Hippokrates, men enda har ikke et eneste av
Hippokratenes skrifter blitt oversatt til norske. Ansvar for grunnundervisning
ligger hos myndighetene. Vi må kreve at myndighetene støtter en grunnfag i
”alternativ medisin” basert på Hippokrates.
Vitenskapelig medisin har rappet Hippokrates fra oss for 2 tussen år siden, men de bruker ikke Hippokrates; de har låst han bort i en kjeller hvor han ikke kan skade. Derfor er det vårt oppgave å rope
” Siden dere ikke bruke ham…
Gi oss Hippokrates
tilbake!”
Ian Thompson, 5 november 1999 Auma, 2500 Tynset