Hva er Gift? Hva er medikament?

Utdrag fra en artikkel utgitt av Hahnemann i 1806 i bladet Hufelands Journal.

Oversatt av Ian Thompson.

Denne delen av artikkelen er hentet fra side 75 bind 1, i Richard Haehl sin bok Samuel Hahnemann His Life and Work.

”Mange ting betraktes som ubrukelig, ødeleggende eller skadelig for mennesket, men senere blir disse samme ting erkjent som nyttig, velgjørende og uunnværlig.

Den vanlige mann og legene som er for late til å foreta personlig granskning, ble gjort oppmerksom på stoff, som når det brukes i mengder som er vanlig for andre svake medikamenter, har en så voldsom virkning på menneskets kropp at deres bruk ofte resulterer i døden og ødeleggelse. Derfor trakk de den forhastede konklusjon at disse stoff var i seg selv absolutt destruktive og skadelige. De stigmatiserte disse stoff ved å stemple dem med de verst tenkelige ord, de kalte dem GIFT slik alt som puster ble skremt av dette uttrykket som betyr det aller verste og motbydelige ting.

Legene skulle ikke være uvitende om at urimelige doser, utilpassende administrasjonsformer og feil anvendelse forvandler ikke bare noen, men alle medikamenter til skadelig stoff. Ukorrekt seleksjon, feil form og overdrevene mengder av alle medikamenter, gjør dem om til hva publikum kaller gift. Medikamenter blir til gift simpelthen ved uriktig bruk. I seg selv er ingen medikament giftig. Uvitenhet forårsaker ofte død ved for store doser av upassende medikament, selv om medikamentet i seg selv kan være svak nok. På den andre siden, ekte ”Physician” (et engelske ord som Hahhenmann bruker i betydning av noen lege forskriver medikamenter) redder ofte pasienter fra de mest farlige og besynderlige symptomer, ved forsiktig bruk av sterke medikamenter.

Skaperen av den uendelige mangfoldige natur, kan ikke bli klanderet hvis salpeter, for eksempel, er så laget at det er umulig for et menneske å svelge den i en håndfull uten fare for livet.

Har Skaperen bestemt at det skal være en lov at vi skal betrakte et gram eller et milligram som den minste og mest passende dose av alle medikament, selv den sterkeste? Har Han heller ikke lagt i våre hender muligheten til å skaffe til veie mindre doser av de mest potente stoff? Er det ikke mulig å skaffe til veie en tiende del av en milligram, eller for sterkere stoff en hundredel, en tusende del, i milliondel, en milliarddel eller en enda mindre del?

Hvem kan hindre oss i å gjøre det og på den måten tilpasse til våre behov potensen av forskjellige stoffer. Fakta at medikamenter bare blir kurative når de brukes i forskjellige mengder, er ingen grunn for at en vis mann skal betrakte de mest potente droger, som bare er anvendelig i meget små doser, som skadelig i seg selv og umiddelbart avvise dem som gift.

Hvorfor skulle vi forkaste, i den barnslige og overtroiske måte av folk flest, de terapeutiske skatter som vi savner og som ligger skjult i disse potente stoffer? Hvorfor skulle vi skyve dem fra oss når vi kan, ved hjelp av utblanding, uttynning og ved å administrere små doser, gjøre dem om til uskadelige og effektive midler, og på det viset møte våre behov?”

Deretter, etter å ha sitert flere eksempler – hentet fra grekerne, romerne og helt ned til det 16 århundre – hvor en uunnværlig remedie ble erklært “Farlig Gift” og dets bruk absolutt forbudt, fortsetter Hahnemann:

”På samme måte, vil det komme en tid hvor en klokere generasjon vil synes synd på oss og muligens til og med le av oss fordi vi har stigmatisert de aller sterkeste remedier.”

Han avslutter med følgende ord:

”Ingen fornuftig mann, som pådrar seg den ærbødige tittel av vitenskapelig og fordomsfri giver av medikamenter, burde aldri mer være så glemsk at han tillater seg å kalle gift, stoff som har en markant og kjent virkning på menneskets organisme og som derfor har en medisinsk virkning som er hevet over enhver tvil. Ved slik handling vil han berøve mennesket uante velsignelser og erklære for verden hans uvitenhet av medisinske verdier.

Der hvor publikum bare ser gjenstand for avsky, ser den vise mann gjenstand for den dypeste ærbødighet og han lærer seg å avvende dem mens han beundrer kjærlighetens evige kilde. Sapere aude!”