Kapitel 1: STUDIEÅRENE 1775 til 1792
INNHOLD
Hahnemann var sønn av en kunstmaler, sant nok en industriell porselensmaler, men teknikken er såpass krevende og kvaliteten på det ferdige produktet så høy at jeg ville ha betraktet det som kunst og ikke som håndverk.
Det er ikke mye å fortelle om Hahnemanns barndom annet enn at han var et skolelys. Om hans far kan det sies at hver morgen før han reiste til arbeid, pleide han å låse sønnen hans i et rom og trekke for gardinene, og gi ham en vanskelig setning å pønske over, og han forventet en detaljerte kommentar om den når han kom hjem om kvelden.
Det har helt sikkert bidratt til å utvikle sønnens selvstendighet og til å prege gutten med farens konsept om utdanning hvor hovedtanken var: Aldri lære eller lytt med passivitet.
Og det har blitt fortalt at gutten var så ivrig etter kunnskap at han hadde laget sin egen oljelampe slik at han kunne lese til langt ut på natten uten å brenne opp stearinlysene som tilhørte husholdning.
Men familien hadde trangt økonomi så da Samuel var 15, tok
faren Samuel ut av skolen og skaffet han jobb på det lokale landhandleri. Samuel trivdes ikke i butikken og
ønsket å gå tilbake til skolen. Omsider rømmer
Samuel fra jobben og gjemmer seg i 3 dager på loftet for å lese skoleboker. Til
slutt finner faren gutten og han forklarer Samuel at de er nærmest fattige og
at de ikke har råd til å sende gutten på skolen og ber gutten forstå at
familien trenger den inntekten som hans arbeid på butikken kan bringe.
Vi ser gutten dratt
mellom på den ene siden sin tørst etter kunnskap og på den andre siden hans
moralske og økonomiske forpliktelser overfor families. Og vi er nær på å miste
Homeopatien allerede her. Men redningen kommer, som så mange ganger i løpet av
Hahnemanns liv, i form av et fremmed menneske som virker som en slags
beskyttende engel.
Denne gangen kommer
engelen i skikkelsen av rektoren på skolen som tilbyr gratis kost og losji, i
bytte for at Hahnemann hjelper rektoren med rettelser og undervisning av
latinsk og gresk. Så, tilbake til skolen! Og full av iver. Og han kaster seg ut
i en nærmest sykelig, en frenetisk, ensidig boklig sysselsetting og forsømmer
fullstendig den fysiske aktiviteten som er nødvendig for at kroppen skal utvikle
seg på det fysiske plan.
Senere sa Hahnemann:
” Den perioden holdt på å koste meg livet”. Han skrev i et brev til en venn:
”Mentale anstrengelse og studie er unaturlig for unge mennesker hvor den fysisk
utvikling ikke enda er fullført, særlig hos dem som har en sensitiv
følsomhet”.
Han pådro seg til
slutt en lungesykdom som skulle stemple hans kroppsbygning for resten av livet.
Hahnemann var, uten å være liten, i hvert fall under gjennomsnittlig høyde; og
uten å være svak var han lett bygget, nesten mager. Flere hadde bemerket at
særlig hendene hans var nærmest ... ja, feminine.
16 år sluttet han på
ungdomskole og begynte videregående i samme byen hvor han pånytt ble sponset av rektoren slik at han
behøvde ikke å betale studieavgiftene.
Da han ble 20 år
avsluttet han studiene med en dissertasjon på latinske om mennesket hand.
Samme år, altså
1775, flyttet han hjemmefra og gikk til Leipzig for å begynne sin medisinsk
studiene. En praktiserende lege fra hans hjemme by, Meissen, hadde her også
oppnåde for Hahnemann fritak fra studieavgiftene og Hahnemann tjente til
livetopphold ved å undervise latinsk og gresk og i tillegg ved å oversette
flere medisinsk bøker.
Universitetet i Leipzig var ikke tilknyttet noe sykehus så undervisning var stort sett teoretisk. Etter 4 semester, i 1777, foretok Hahnemann en lang reise til Wien hvor de hadde en universitet knytte til flere stor sykehus. Men den unge Hahnemann mistet det meste av hans liten formue ved en beklagelig hendelse og ankom Wien nærmest blakk.
I Wien ble oppmerksomhet av hovedlærer tiltrykket av den fattig, men meget dyktig student og læreren tilba seg om å hjelp Hahnemann på alle tenkelig måten. For eksempel han invitert Hahnemann når han gikk for å besøke sine private pasienter, noe som han aldri hadde for noen andre studenter. Her igjen tjente Hahnemann til livets opphold ved å undervise, men etter 9 måneder var han på randen av sulte nøde.
På det tidspunkt introduserte læreren Hahnemann til landets rikest mann. En man som var ingen andre en guvernøren av Transylvania, et stad som ligger et godt stykk sør for Wien i det landet som vi nå kjenner som Romania. Hahnemann fikk tilbud om å bli guvernørens privat bibliotekar. Så Hahnemann avbrøyt sine medisinsk studien for å reise til Hermannstad, i Romania, hvor han opphold seg for 1 år og 9 måneder. I den byen, bland annet takket være sponsing av guvernøren, ble han tatt inn i Frimurer losjen.
Når han hadde bygget igjen opp sin økonomi reiste Hahnemann tilbake til tyskland for å ta en siste semester i universitets by Erlangen. Han fikk sin doktor lisens, i en alder av 24 år, den 10 august 1779.
Tidlig på 1981 finner vi ham som lege i Dessau, en ikke så liten by hvor gruvedrift var hovet virksomhet. I denne by lærte han my om gruvedrift og om metallurgi. På den tiden bruke han også my av hans fritid til studiet av kjemi. Det er i den forbindelsen, men også på grunn av hans profesjon. at han kom i kontakt med en apoteker som bodde i en annen by og som hadde en 17 år gammel datter som Hahnemann forelsket seg i.
Sannsynligvis er det derfor at Hahnemann akseptert en post som lege i en liten by, Gommern, som lo 40 km fra dere hvor hans forelsket bodde. Han forsatte å interessere seg for kjemi og et år senere, i november 1782, giftet han seg med Johanna Leopoldine Henriette.
Den er på den tiden at han begynte å arbeide med oversettelsen av en stor 2 bind bok om kjemi som ble ikke utgitt før i 1784. Men han forsatte også å publisere noen mindre artikler i medisinsk blad og i 1784 kom den første av en lang serie meget kritisk artikler hvor han motsetter seg den vanlig lege praksis. Artikkelen hete ”Instruks for å kurere gamle sår.” og i den viser, helt klart, at den 29 år gammel lege fra en ubetydelig lite landsby ved navn Gommern, hadde mer enn nok tæl til å stå for sine egen meninger.
Hans kone Henriette ga ham 11 barn, men bare 3 av disse 11 barna overlevde ham. Så vidt jeg kan finne ut fikk han et eneste barnebarn. Av disse 11 barn, 9 var jenter og 2 gutter. 2 av disse barna, blant dem en gutt, døde i meget ung alder og det er en av de elementer som fikk Hahnemann til å innse begrensningen av legekunsten han hadde lært på skolen. Erfaring i hans praksis forøvrig tvang han fort til å innrømme at, som han sa det selv "Jeg var mer til skade enn til nytte for mine pasienter" så han gradvis sluttet å utøve sin profesjon av moralske grunner og begynte å konsentrere seg mer om skriving.
Året 1785 flyttet han til Dresden hvor han bodde for de neste 4 år. I den perioden hadde han begynte å reduser på sin virksomhet som praktiserende lege og ved siden av å skrive lærte han også mer om kjemi bland annet takket være hans godt forhold til 2 meget dyktig bibliotekarer. Man kan også nevne at i den periode ble han kjente med den berømte fransk kjemiker, Lavoisier, som senere skulle miste hodet under den franske revolusjon.
Det andre år han være i Dresden (1786) fungerte ham som vikar for den "medisinsk inspektør" som var syke. Stillingen kan muligens sammenlignes med "kommune lege" eller noe slikt, men det ga han i tillegg rett og plikt til å inspisere legenes, apotekernes og sykehusets virksomhet. Det er en temmelig tung og ansvarsfull stilling for en forholdsvis ung lege. Muligens er det i den anledning at han begynte å avikle hans praksis.
I denne perioden oversatte han flere bøker fra fransk og engelsk og det beviser at han behersker disse to språk i tillegg til gresk og latin.
Han skrev også en bok om arsenikkforgiftning (1789) hvor han vektlegger hvilken forholdsregler man må utøve med dette stoffet og han forklarer hvordan man kan spore opp symptomer på arsenikkforgiftning og hvilket behandling som må gies. Boken ble raskt en klassiker og ble brukt innen rettsmedisin.
Interessant nok, er den boken om Arsenikk forgiftning den eneste av Hahnemanns bøker som finnes på universitetet i Oslo. Boken er på tysk og siden den er så gammel er den ikke til utlån, men du kan konsultere boken ved å henvende deg til ”Biblioteket for medisin og helsefag” i Oslo. (Tlf 22 85 10 33). Boken innholder ikke mindre enn 861 sitater og 389 referanser til forskjellige forfatter og bøker som dekker flere språk og flere år hundrede og er nok et bevis på Hahnemann forbløfende litterære kunnskap.
I samme periode skrev Hahnemann en bok for leger og kirurger som handler om behandling av syfilis (292 sider oppdelt i 693 aforismer). Den boken fikk en veldig bra respons og vi kan bl.a. sitere følgende kritikk: ”Den boken er ikke bare arbeidet av en man med stor intellekt og vitenskapelig kunnskap, med den er også skrevet med en korthet som miner om aforismene. Det er en bok som egner seg utmerket til å forelese fra, selv om fortaterren ikke hadde den intensjon.”
Jeg trur at den boken har blitt feil vurdert av folk som har forsøk å finne ut når homeopati tok formen. Man mener vanligvis at de første aning av homeopatiens system kom ikke fram før tre år senere når Hahnemann foretok prøvning av China som er reaksjon til noe som Cullen hadde skrevet. Men hvorfor han bestemte seg for å prøve China på seg selv, kommer egentlig bedre fram hvis man forstår det han skrev i boken om Syfilis.
For det første må man vurdere boken i lys av det som var kjente om syfilis på den tiden. I trå med den tidens vitenskap, trudde Hahnemann at syfilis og gonoré var en og samme sykdom, og Hahnemann viste ikke at syfilis (og gonoré) er atskillig mer destruktiv enn det som kommer fram i første fasen av sykdommen. Mye senere, i sin bok om kroniske sykdommer, vil Hahnemann, som den første menneske i medisinsk historie, betrakte gonoré og syfilis som to atskilt sykdommer. Men på den tiden viste man ikke at syfilis har tre faser og man regnet med at man hadde utryddet syfilis dersom man kurert symptomene som dukker opp i først fasen. Det to andre faser som dukker opp, til dels my senere, var betraktet som helt andre sykdom og man hadde ikke anelse om at det ER fremdeles syfilis.
Så det er mye, av det som er skrevet i den boken som er feil, og derfor har man på en måte, oversette innhold av den boken, fordi må ikke skal dra fram at Hahnemann tok fullstendig feil på det vesentlig punkt. Men man må kunne akseptere at det kan finnes en helt korrekt ide i en tese som er feil. Å forkaste den ideen sammen med hele tesen er akkurat det samme som å kaste babyen ute med bad vannet.
Ta Albert Einstein, som et eksempel. Det viser seg at Einstein tok fullstendig feil på det som han hold nærmest hjerte sitt, nemlig at ”Gud spiller ikke terning” fordi vitenskap har senere uomtvistelig bevisst at Gud faktisk spiller terning. Einstein kunne aldri akseptere den fundamental prinsipp i kvantum fysisk som sier at ting skjer på en helt uforutsigbare måte, uten sammenheng mellom årsak og konsekvens, som for eksempel når et stoff viser den egenskap kjente som radioaktivitet. Men ingen vil, av den grunn, forkaste Einsteins relativitets teori som viser seg å være helt korrekt.
Jeg vil nå prøve å legge fram den ide som er lagt fram i den boken som er, ikke bare verdt å ta meg seg, men er en ide som uten hvilket homeopati aldri vil ha blitt utviklet.
Den vanlig praksis på den tiden var å bekjempe syfilis med kvikksølv akkurat som det hadde blitt gjorte siden Paracelsius sin tid. Teorien da, var at syfilis var forårsaket av det de kalt en virus. Nå må det forståes at de la ikke den samme betydning i ord virus som vi forstår i vår tid. For dem var virus bare et frø til sykdom og de skilt ikke mellom de mange forskjellig mikroorganismer slik som vi gjøre nå, annet enn at de kalt syfilis viruset for ”lue”. Og taktikken brukt da, var å drive ut viruset (såkalt Lue) ved hjelp av kvikksølv, fordi kvikksølv forårsaker spytt- og urinforøkelse, diaré og svett, og man regnet meg at viruset vil ble ”dratt med i strømmen” og ble drevet ut som følge av det. Dess mer svett, diaré, spytt- og urinforøkelse, desto bedre.
I rak motsetning til den akseptert mekanisme foreslår Hahnemann en annen måte å bruke kvikksølv på som er baserte på en alternativ forklaring for kvikksølvs virkning og det er den som er helt revolusjonerende.
Metoden går ut på at man bruker kvikksølv, men at man slutter med den før den forårsaker ”utdrivelsen”.
Som begrunnelse til den metoden foreslår han (i aforisme 289) to forklaring: Han sier at han er usikkert på om kvikksølv virker på en kjemiske vis ved at den ”nøytraliserer” Lue omtrent som bly nøytraliserer svovel syre, eller om det er fordi kvikksølv utløser en slag irritasjon i kroppen som gjøre at Lue ikke drives der. Men han sier videre i samme aforisme at destruksjonen av lue beror ikke på at man ”stapper pasient full av mest mulig kvikksølv på kortest mulig tid.”
Det som er hovet budskap i boken er at legene må slutt med å gi veldig stor doser av kvikksølv, men det er begrunnelsen til den strategi som er interessant for oss.
Det han sier er at små doser av kvikksølv forårsaker en type av feber som er nok til å gjøre alt det kvikksølv kan greie for syfilitiske pasienter. Og at det eneste man oppnår ved å øke dosene er at man øker svett, diaré, spytt og urin produksjon som er organismen måte å kvitt av med metallet.
Selvfølgelig er det nettopp det som er poenget til disse leger fordi de trudde at viruset vil komme ut av kroppen sammen med disse kroppsvæskene (omtrent som om man kunne kurere en forkjølelse ved å pusse nesen grundig nok).
Men Hahnemann sier:
Nei!: det har aldri bli bevisst at en virus er kommet ut av kroppen ved hjelp av disse utdrivelser! Hensikten må være å gi akkurat nok kvikksølv så at den utløser feberen uten at kroppen kvitter seg av med metallet, fordi det er feberen som kurere syfilis.
Det er ikke mulig å finne en sitat hvor den ideen kommer helt klart fram, fordi ideen er sprett over hele boken. Han har ikke enda klarte å formulere ideen som han vil gjøre mye senere i Organon. Men for eksempel han sier i aforisme 466:
” (…) (kvikksølv) ved å forårsake en uheldig feber, som noen ganger forfremmer helbredelse av syfilis med kvikksølv. Men om det er ved å øke aktiviteten av de nervøse kreftene og ved å øke sirkulasjonen, at vi underletter utryddelsen av viruset, eller om det er ved å sett i gang en irritasjon som er av en annet type, at den tvinger den veneriske irritasjon til stillhet(…)”
Hvem kan benekte at det er NESTEN den samme ide som blir uttrykk 15 år senere i Organons paragraf 26 hvor han sier: ”I en levende organisme utslettes en svakere dynamisk påvirkning permanent av en sterkere dynamisk påvirkning som er av en annen natur og sterk etterligner den i uttrykksform.”
Forskjellen er bare at i Organon han sier at de dynamisk påvirkning må ”sterk etterligner hverandre i uttrykksform”.
Sant nok gir Hahnemann, i aforism 291, en lang og detaljerte beskrivelse av den feber som er forårsaket av kvikksølv, men det ser ikke ut til at han kobler likehet av kvikksølv feber til symptomene for syfilis, og forutsetter ikke en slike likehet som betingelse for kvikksølv ”spesifikk” virkning på syfilis.
At det, mye senere, viste seg at kvikksølv ikke kurere syfilis, men bare påvirker symptomene av den første fasen av syfilis, må ikke ta fra Hahnemann hæren av å ha værte en av de første i hele medisinsk historie til å ha forfektet at en ”virus kan ble utkonkurrert” når den er konfrontert med symptomene utløse av et medikament, uten at medikamentet har noe som helst direkte virkning på viruset.
En av de første?
Hvis ikke Hahnemann var den første, hvem var den første da?
Det var en man med navn Hunter.
John Hunter (1728 – 1793) var en skotsk møbelsnekker som kom til London for å hjelp hans eldre bror som var en travelt kirurger og siden John var så dyktig med hendene sine, ble han brukte som praksis kirurger. Det er en merkelig historie og jeg er ikke helt sikkert på detaljene, som jeg har bare via Harris Coulters bok Divided legacy side 356 til 359. Så John Hunter hadde fordelen av å jobb som lege uten å ha fått utdanning, som følge av det kunne han utvikle et helt original syne til mange av problemene og han fikk mange merkelig ideer. Han interesserte seg spesielt for veneriske sykdommer og han… Sitter du nå? Okay, høre nå: han infiserte seg selv med syfilis bare for å få en mulighet til å undersøke hvordan sykdommen påvirket kroppen hans. Uheldigvis viste det seg at mannen som han tok prøven fra, for å infisere seg selv, var samtidig angrepet av gonoré og det var en av grunnen til at den tidens legestand skilte ikke mellom disse to sykdommer.
John Hunter ble omsider renommerte og han skrev flere velansett artikler og bøker. Bland dem en bok som heter ”A treatese on veneral diseases” og den boken er siterte omtrent 20 ganger i Hahnemanns bok. Det viser hvor sterk inntrykk Hunters original ideer hadde på Hahnemann. En av disse ideer var at: ”Det kan ikke oppstå to forskjellige virkning samtidig i samme organisme eller i den samme delen av kroppen.”
Hunter var av den oppfatning at syfilis begynner med en lokale betennelse som angriper en del av kroppen (sjanker) og at den betennelse, via lymfe systemet, omsider sprer ”giften” eller verke gjennom hele kroppen og skaper en generaliserte sykdom.
På den tiden delte Hahnemann den ideen, senere kommer han til å snu helt om og si at alle sykdommer begynner med en generelle sykdom som omsider blir lokaliserte, men i 1789 var han enig med Hunter på det punktet.
Hunter forsetter ved å si: effekten av den syfilitisk giften er en følge av en spesiell irritasjon kombinerte med en tilbøyelighet av organismen til å ta imot den irritasjon. Videre sier han: at kvikksølv drar også nytt av organismen tilbøyelighet til å la seg irritert av kvikksølv og siden organismen ikke kan kom under virkning av to irritasjon samtidig må den ene slipp og slik er det at kvikksølv utsletter syfilis.
Forresten legg merk til at ifølge Hunter kvikksølv påvirker ikke syfilis i det hele tatt, men den virker på organismen evnen til å motta den irritasjon som er en virkning av syfilis.
Muligens er de to meste åpenbart budskap i Hahnemanns boken:
at man skal ikke gå til angrep av de eksterne symptomer av syfilis ved hjelp av kirurgi eller brenne de borte ved hjelp av etsende stoffer i troen på at det alene er tilstrekkelig for å utrydde sykdommen.
at man må slutte med å gi kvikksølv helt til tytter ut av ørene til pasientene.
Men ideen om at en sykdom blir utryddet av et medikament som forårsaker lignende symptomer, (fordi organismen ikke kan ta imot to fjorskjellige virkning samtidig) må ha betydelig uroet den 34 år gammel Hahnemann og lagt beslag på en del hans tanker for resten av livet.
I mellom tiden fortsatt han å skrive på en nærmest frenetiske måte. Det viser seg at i perioden fra 1785 til 1789 han publiserte ikke mindre enn 2300 sider av litteratur i bokform i tillegg til 10 kortere artikler i medisinsk blad.
I 1790 flyttet Hahnemann til Leipzig og kort tid deretter flyttet til byens forstad, nærmere bestemte til Støtteritz.
Samme år offentliggjorde han en oppskrift for framstilling av kvikksølv som ga et renere kvikksølv preparat enn det som var i bruk inntil da. Hans oppskrift ble brukt i mange år verden over. Det beviser at mannen var en dyktig kjemiker som hadde kunnskap nok til å gjøre vesentlig frambrutt i faget.
Han ble boende i Støtteritz for 3 år og i den periode ga han fullstendig opp sine legepraksis og konsentrert seg kun om skriving. I den perioden ga han ut til sammen 4700 sider som handler stort sett om kjemi, men i tillegg finner vi en rekke oversettelser fra fransk og engelsk, men også en fra italiensk.
Perioden i Støtteritz var en prøvelsen for Hahnemann og hans familien fordi hans eneste inntekt var det som hans bøker ga ham. Men han nektet å gjenoppta hans legepraksis. Han skrev i et brev. ”Jeg har for mye samvittighet til å forlenge sykdom eller for å gjøre den til å se farligere og viktigere ut, enn det den virkelig er. Medlidenhet, eller ønske om indrefred, gjøre at jeg blir forsiktig med mine påstander, derfor er jeg bestandig den som taper, og må betrakte min legepraksis bare som føde for hjertet.”
Burnett, en kjente engelsk homeopat, skrev mye senere: ”I Støtteritz kledde Hahnemann seg i klærne til de alle fattigst, gikk i tresko, hjalp hans kone i de tung husholdnings arbeid og bakte hans brød med sin egen hender.”
Videre har vi en referat av Hahnemanns kårer på den tid overlevert via en engelsk predikant som var en av Hahnemann personlig venner: ”Hahnemann hadde bestemte seg for å oppnå noe i den fattig perioden. Hele hans familien levde i et eneste rom som var delte med en gardin. Bland alle de andre hindre var han stadig omringet av en sulten familie, som han måte sørge for med konstant arbeid. Man får kanskje en bedre innsikt i mannens besluttsomhet hvis jeg nevner hans svare til et spørsmål jeg stilte ham vedrørende den van han hadde av å røyke ”Oh det! Det er nok en nytteløs van jeg pådro meg i tidligere dager da jeg måtte hold meg våken annenhver natt for tjene nok til å føde mine barn, mens jeg fortsatte med mine egen utforskning om dagen.” Jeg fant ut da, gjennom videre granskning, at etter å ha gitt opp sin medisinsk praksis, ble han tvunget til å tjene til livets opphold ved å oversette bøker på bestilling fra utgivere og at han måtte hold seg våken annenhver natt om han skulle i det hele ha mulighet til å fortsette med sin forskning i løpe av dagen.”
Samme år begynte han, på bestilling, å oversette en av de
mest brukte og anerkjente materia medica. At han fikk bestilling for en så
viktig bok viser hvilket tillit Hahnemann nøtt i de medisinsk kretsene.
Originalen var skrevet av William Cullen, en skotsk lege, og Hahnemanns versjon
kom på trykk i 1792. Det er i den boken at han for første gang kom med utsagn
som tyder på at han var på veien mot å utvikle et helt medisinsk system, og
utgivelsen av den boken har blitt betraktet av mange som homeopatiens fødsels
dag.
William Cullen (1710 - 1790), var en renommert skotsk lege, og han mente at kinin virket febernedsettende fordi kinin er bittert. Det var mens Hahnemann holdt på med å oversette Cullens bok at han slo det første slag for homeopati. Det er egentlig temmelig frekt gjort; forfatteren, altså Cullen, sa at China (som er et av navnene til kinin) virker febernedsettende fordi den er bitter, og dermed kommer Hahnemann, oversetteren, med en lang fotnote hvor han sier at forfatteren tar fullstendig feil.
Det var vanlig for Hahnemann (som aldri leste eller lærte noe på en passiv måte) at han aldri nøyde seg med bare å oversette, men ofte tilføyde en rekke lange fotnoter med egne kommentarer. I kommentarene til Cullens bok gikk Hahnemann sterkt ut mot årelating som var så mye praktisert på den tiden. Han kritiserte også forfatteren for å tilegne medikamentene en virkningsmekanisme som i alt for stor grad var basert på teoretisk grunnlag. Særlig hans fotnote om virkningen av kinin vakte oppmerksomhet fordi det er i den fotnoten at Hahnemann, for første gang, sier at den eneste måten å finne ut hvordan et medikament virker på, er å prøve det ut på friske mennesker.
Enda mer oppsiktsvekkende var det at Hahnemann beskrev den virkningen kinin hadde på ham da han prøvde det på seg selv.
Siden episoden er av historisk verdi, synes jeg det er verdt å oversette den gitte fotnoten i sin helhet.
Men første må jeg si et par ord om Kinin og dets ”spesifikk” virkning på tilbakevendende feber. Spesifikk er et utrykk som ble brukt for medikamenter som virket hver gang for viss bestemte typer av sykdom. Og den måten den virket på er også temmelig annerledes enn de andre medikamenter. Der hvor andre medikamenter fører til undertrykkelser av symptom og svært ofte til en forflytning av sykdommen, eller fører til utdrivelser i form av svett, diaré og lignende og påfølgende svekkelse av den syke, var virkning av et spesifikk den at sykdom var simpelthen utryddet som ved et trylleslag, uten undertrykkelser eller utdrivelser, slik at tilfrisknings arbeid kunne begynne med en gang.
Utfordringen for legestand var, på den ene siden, å forstå hvorfor slik ”spesifikk” virket, og på den andre siden, å finne et system som gjorde at man kunne finne flere ”spesifikk” for andre typer av sykdom.
For å gi en bedre ide av hva vi prater om, la meg bruke et sitat fra boken min: En hane for Asklepios.
- ”Blant de mest brukte spesifikke, hvis ikke av leger i hvert fall i folkemedisinen, var Symphytum for å akselerere gjenoppbygging ved benbrudd og hindre betennelse, smerter og feber ved slike tilfeller. Også Arnica montana for følge av slag, traume og internblødning av alle slags, ikke minst for hjernerystelse. Calendula, bedre kjent som ringblomster, har også vært mye brukt gjennom tiden som omslag på åpne sår og for behandling av hudkreft. Enda mer påfallende var bruken av brent svamp (Spongia tosta) for behandling av struma og kretinisme som ble innført så tidlig som i 1300. Selvfølgelig har man senere forklart at Spongia virker fordi den har et rikt innhold av jod som mangler i dietten til de som lider av struma, men hvordan man visste om det før kjemien hadde isolert jod og at anatomi hadde oppdaget skjoldbruskkjertelen forblir for meg en gåte.
To andre spesifikke av historisk betydning som begge to kommer til oss direkte fra Paracelsius, har vært med oss siden de ble oppdaget. Hvordan Paracelsius kom på å bruke sink til behandling av hudutslett kan jeg ikke svare på, men jeg må understreke at han brukte det aldri alene og alltid i kombinasjon med annen innvortes behandling. Derimot oppdagelsen av kvikksølv til behandling av syfilis må henge sammen med hans teori om de 3 grunnelementer.
Vi vet at Paracelsius mente at mineralene som kroppen består av er i kontakt med det samme element i resten av universet og at sykdommen er det som oppstår når tvillingbroren i kroppen blir slått i gir av mystiske årsaker. Hvis Paraclesius, kun ved å studere pasientens symptomer, kunne finne ut hvilket mineral som var blitt aktivisert, kunne han nøytralisere det på nytt ved å gi pasienten en mikroskopisk dose av det samme mineral. At kvikksølvforgiftning til forveksling etterligner så mange av symptomene av syfilis sin akutte fase ikke satte en eneste lege på sporet av flere spesifikke er i grunnen meget overraskende.
En spesifikk til må jeg nevne fordi det er den meste bemerkelseverdige av dem alle. Den har vært kjent i Europa i 500 år og har vært brukt i tonnevis av leger over hele verden til bekjempelsen av malaria og annen tilbakevendende feber. Den ble angivelig oppdaget av spanjoler i Amerika og det fortelles at den ble brukt til å redde den døende grevinne av Cinchona som senere introduserte medikamentet til Europa. Historien viser seg å være oppspinn og spanjolene oppdaget den ikke i det hele tatt; de rappet den fra indianerne som hadde brukt den mot feber i uminnelig tid. Hvordan indianerne oppdaget den vet vi ikke, men de kaller den ”kina-kina” som betyr barken blant barken og navnet ble beholdt dog betydelig fordervet og medikamentet er nå kjent som kinin.
Kinin er fremdeles brukt den dagen i dag, sant nok ikke lenger som bark, men i dets biokjemisk kunstige fremstilling, til forebygging og behandling av malaria. Det er fremdeles det eneste medikament som helt sikkert virker mot malaria og vi vet fremdeles ikke hverken hvordan eller hvorfor det virker. Jeg lurer på hvordan Indianerne fikk tak i det, hva er det som fikk dem til å prøve barken av akkurat det treet, et blant de tusen som vokser i skogen? Selv sier indianerne at de ble fortalt om kina-kinas virkning av ”Gudene selv” for tusenvis av år siden, men du biter vel ikke på den du da? Noen ganger våkner jeg midt på natten helt forferdet over tanken av hva mer indianerne fikk i gave fra ”Gudene selv” og som Spanjolene har pløyd tilbake i jordet.
Når kina-kina er spist som bark har den en stimulerende effekt og noen mener at det er den toniske virkningen som gir styrke til å motstå sykdommen. Merkelig nok viser det seg at noen få individer som spiser kina-kina opplever den motsatt virkningen; de blir svake, skjelver og fryser og får alle de andre symptomer på malaria. At kininforgiftning til forveksling etterligner så mange av de symptomene av malarias akutte fase ikke satte en eneste lege på sporet av flere spesifikke er i grunnen meget overraskende.
Et annet merkverdig fenomen som har en viss parallell med begrepet spesifikk gjelder rapporter som begynte å komme fra Tyrkia tidlig på 1500 tallet om at folkemedisinen på disse trakter brukte en bisarr metode for å beskytte seg mot dødelige kopper. Man laget en små rift i huden og gned inn puss hentet fra kopper hos en som lede av koppersykdom. Sant nok fikk den som smittet seg frivillig også kopper, men den formen for kopper var aldri dødelig og alltid atskillig mindre virulent enn den koppersykdom man fikk ellers. Teknikken ble introdusert til England i 1721 av kona til Englands ambassadør i Konstantinopel, men teknikken ble ikke tatt i bruk av legene fordi den både virket motbydelig og ikke lot seg forklare av noen teori. Omtrent på den tiden kom også noen misjonærer tilbake fra Kina med røverhistorier om at man, i den verdensdelen, pleide å inhalere puss fra kopperbyller gjennom neseboret og at det også beskyttet mot smitte. Men det får da være grenser på hva man skal svelge uten å tygge!
Legene greide aldri å forklare hvorfor eller hvordan kopper beskytter mot kopper eller hvordan andre spesifikke fungerer og en lov som gjorde oss i stand til å oppdage flere spesifikke kom ikke for dagen før helt i begynnelsen av 1800. (sitat slutt)
Jeg vil nå sitere hele den fotnote som Hahnemann føyde til Cullens bemerkning om at kinin virker fordi den er bitter:
"Ved å kombinere de sterkeste bitre og de sterkeste sammensnerpende stoff, kan vi oppnå en blanding som har mer av disse to egenskaper enn barken, men enda har vi aldri i all Evighet sett at en slik sammenblanding har gitt oss et febernedsettende middel. Forfatteren skulle ha tatt dette i betraktning.
Det uoppdagede prinsipp som ligger bak virkningen av barken er sannsynligvis ikke lett å avdekke. La oss betrakte følgende; stoff som forårsaker en type av feber (meget sterk kaffe, pepper, arnica, ignatia-bønner, arsenikk) motvirker den type av feber. Jeg tok, i flere dager, som et eksperiment, fire drachm (ca. 14 g) av china to ganger daglig. Til å begynne med ble føttene, fingertuppene osv. kalde; jeg ble treg og døsig; da begynte hjerteklapp, pulsen ble hard og rask, en utålelig angst og skjelving (men uten stivhet); avkrefting av alle lemmene, deretter pulsering i hodet, rødhet i kinnene, tørste; i korthet, alle de symptomer som vanligvis ledsager intermitterende feber, dukket opp i tur og orden, dog uten rigiditet. For å oppsummere, alle de symptomer som for meg er typiske for intermitterende feber, som bedøvelse av alle sansene, en slags stivhet i alle leddene, men mest av alt den nummenhet, den ubehagelige følelsen som sitter i periosten av alle kroppens bein - alle dukket opp. Disse anfallene varte fra to til tre timer hver gang, og de gjentok seg hver gang jeg repeterte dosen, og ikke ellers. Jeg avsluttet eksperimentet og ble igjen i bra helse."
Litt videre i samme kapittel finner vi en annen fotnote hvor Hahnemann sier: "Den peruvianske barken som er brukt for behandling av intermitterende feber, virker fordi den hos friske mennesker forårsaker symptomer som ligner de man får ved intermitterende feber."
Hahnemanns kommentar i fotnoten til Cullens bok skapte, skal vi si litt oppstyr. Det må sies at på den tiden hadde Hahnemann enda ikke pådratt seg den hæren av fiender som hans standpunkt om homeopati senere skulle bringe ham. Rundt 1792 var han en meget respektert lege. Han hadde satt seg i respekt takket være sin imponerende litterære produksjon. Så kritikken var forsiktig.
Det viste seg at en del leger faktisk hadde gjennomført det samme China- eksperimentet som Hahnemann, og det hadde ikke dukket opp noen symptomer av intermittent feber under disse forsøk. Resultatene ble publisert, og dette må ha gitt Hahnemann noe å tenke på. Jeg tror ikke at han fant svaret på den gåten, eller han skrev i hvert fall ikke noe om det, før 1801.
Det skjedde en annen hendelse 1972 som viser Hahnemanns uforferdet holdning og handler om hans reaksjon til den tragiske død av keiser Leopold 2 av Østerrike. Keiseren hadde viste seg å spille en avgjørende dipolmatisk roll for å hindre krigens mellom den revolusjonerende frankrike og tyskland. Og det er på høyden av den virksomhet at han plutselig død, noe som vekket mistank om uærlig spill. For å motvirke den uro bestemte myndigheten til å gi en full rapport om omstendigheten rund hans død. Her er et kort utdrag av hva Hahnemann skrev i avisene som svare til den kunngjøring:
”Om morgen den 28 februar hans lege oppdaget en alvorlig feber og en oppblåste mage. Legen prøvde å bekjempe den tilstand ved hjelp av årelating, og siden det ikke ga noen lindring, gjentokk han prosessen tre ganger, uten bedre resultater. Jeg spør, hvilket vitenskapelig stand punkt, eller hvilket prinsipp ligger til grunn for å forsvar legens rett til å foreta en årelating til, etter at den første årelating ikke har førte til noen bedring? Men når det gjelder en tredje årelating, Gud hjelp oss! Og å trekk blod en fjerde gang etter at den tredje ikke heller har førte til den siktet hensikt! Å dra blod fire ganger i løpe av fire og tuve timer fra en mann, som har gått ned i vekt på grunn av mental overanstrengelser kombinerte med en vedvarende diaré uten at det fører til noe bedring! Vitenskap blekner foran en slik hendelse!”
Til slutt ga legen opp og forlot keiseren til hans skjebben og keiseren død to dager senere i et anfall av oppkast. Hahnemanns artikkel er mye lengre og han utfordrer legene til å forklare seg i avisene. Det skapte veldig mye oppstyr og den ansvarlig legen lovet å kom med en forklaring, men den kom aldri.
Dette er bare et utdrag av det Hahnemann utførte i den perioden, men det viser at den unge mannen var en meget lovende nykommer som definitivt hadde motet til å stå for egen mening og som hadde i hvert fall bestemte seg for å iherdig bekjempe årelating.