BOK 2

Kapitel 12

DYNAMITT

Alfred Nobel (1833 – 1896) kom i konflikt med sin samvittighet da han innså at hans livsverk ble brukt til å lage våpen. Slik som de fleste av oss, hadde Alfred nok med seg selv og han fulgte stien som tilfeldighetene hadde skåret ut for ham uten å tenke over konsekvensene. Omsider gjorde han en praktisk oppfinnelse som gav ham en formue, flaks hva? Er ikke det hva vi alle drømmer om; bli rike, berømte og ha innflytelse. Problemet er at Alfred hadde blod på hendene. Mye blod. Og selv om Alfred forsvarte seg ved å si at dynamitt, som dannet grunnlaget for hans formue, kunne brukes til fredelige formål, som å bore tunneler og lage veier, visste han at dynamitt hovedsakelig ville bli brukt for å sprenge mennesker i filler.

Mot slutten av sitt liv må Nobel ha overveid å treffe sine skaper og bli stilt ansvarlig for det han hadde gjort. Klart nok kunne Alfred forsvare seg ved å si: ”Om ikke jeg tjener penger på å ødelegge mennesket, vil noen andre gjøre det. Mennesket vil ha dynamitt og dynamitt vil bli oppdaget før eller siden, uansett”. Og selv om den moralen er den som blir brukt av de fleste av vår tids mennesker, må det ha streifet Alfred at skaperen sannsynligvis ville ha tilbakevist det ved å si. ”Men det var nettopp det som er testen gutten min. Og du har feilet; du har solgt din samvittighet til djevelen. Dra til helvete”.

Så Alfred garderte seg med en gjenkjøps opsjon og stiftet vår enestående Nobel Pris komité som opprinnelig skulle dele ut penger til dem som ”i det forløpne år har gjort menneskeheten den største nytte”. Antagelig vil Gud ha myknet opp foran en slik gest fordi det finnes nærmest utallige millionærer nå for tiden, men fremdeles kun en eneste Nobelpris.

Og hvorfor føler jeg behov for å nevne dette? Jo! Fordi den som fikk den aller første Nobelpris i medisin, og jeg antar at komiteen må ha anstrengt seg usedvanlig mye for å oppfylle legatets intensjon i dette første året, er et menneske som er blant de siste som prøvde å ofre en hane for Asklepios. Emil Behring heter han (1854 – 1917).

Emil er ukjent av folk flest og det er bemerkelsesverdig at Nobelkomiteen utpekte han som den første til å bære laurbærkransen fordi Behrings hjerte hvilte hos Hippokrates. I 1894 skrev Emil Behring følgende;

”I tidens løp har den medisinske kunst oppdaget så mange botemidler, noen av dem virkelig effektive, at vi har lett for å glemme at organismens livskraft, som streber etter helbredelse og gjenoppretting, greier det samme helt på egenhånd”.

”Organismens reaksjon, selv om den følger fysikkens og kjemiens lover, viser seg å være så godt tilpasset endemålet at det reiser spørsmål om hensiktsmessighet, om en bevisst sikter mot et formål”.

Det er nok ikke Behrings Hippokratiske filosofi som tiltrakk ham Nobelprisen, men snarere hans meget praktisk bidrag til menneskets velvære ved introduksjon av serum terapi. Uansett måtte hans utnevnelse ha sittet i halsen til hans rival Paul Ehrlich som bekjempet begrepet livskraft på vitenskapelig grunnlag.

Halsen? Sa jeg halsen? Jo men det er ikke dumt fordi det er nettopp i halsen at difteri sitter og det er ved å studere difteri at Behring fant nøkkelen som åpnet døren til serum terapi. Koch og Pasteur hadde ment at det var bakterier som forårsaket sykdom og i 1883 da forskerne, jeg husker ikke hva de het, oppdaget selve bakterie som forårsaker difteri ble de forbløffet over å konstatere at bakterien holdt seg til halsens slimhinner, mens det er hele kroppen som blir syk og skaper den reaksjon som dreper pasienten.

I 1894 ga Behring ut et papir som forklarte at bakterier i seg selv… ikke er farlig.

Bakterien er ikke det slemme udyret som angriper for å drepe oss. Bakterier er ålreite dyr som bare flyr rundt og tilfeldigvis havner hos mennesker og skaper problemer, mer som følge av kaos, enn av fiendtlige hensikter. Problemet er at bakteriene, for å si det litt grovt, bakteriene driter og det er dritet, såkalt bakterietoksin, som skaper sykdom. Kroppen går ikke nødvendigvis til direkte angrep på bakteriene. I noen tilfelle nøyer kroppen seg med å produsere et stoff, som Behring naturlig nok kalte for antitoksiner, som kunne nøytralisere toksinene, omtrent som når en syre blander seg med en base for å danne uskyldig vann.

Behring beviste dette ved å ta blod fra dyr som er motstandsdyktige mot difteri og isolere fra blodet det han mente måtte var antitoksin, som egentlig er fasiten om hvordan man nøytraliserer dritet, unnskyld toksinet. Ved så å injisere fasiten, en metode som ble kalt serum terapi, i blodet til andre organismer, kunne man spre kunnskap om hvordan man nøytraliserer toksinet, jeg mener dritet, uten å bli uvenner med bakteriene.

Det er vel unødvendig å si at Ehrlich aldri aksepterte at kroppen kan lære noe som helst, uansett hvor mange fasiter han får. Så da Ehrlich fikk vite om Behrings serum terapi kom han med en mye enklere, en mekanisk forklaring. Som vi husker sammenlignet Ehrlich cellemembranen med et slags Lego byggesett. Ehrlich mente at bakteriene, men også toksinene, okkuperer nettopp den delen av byggsettet som cellene bruker for å fange maten som sirkulerer i blodet slik at cellene sulter i hjel. For å perfeksjonere den teorien slik at den også forklarer hvorfor noen mennesker blir friske uten medikamenter, sa han, at som respons på den ufrivillige fast, ville cellen begynne å tilvirke flere og flere av disse byggesettdeler som fanger maten. Så mange av disse byggesettdeler som fanger maten, at det ikke er plass nok for dem på cellemembranen slik at de løsner og begynner å sirkulere i blodet og fester seg til bakteriene, eller til toksinene, og ”blokkerer” dem før de kan skade cellene. Er ikke det en god mekanisk forklaring?

Klart nok var Behring rask med å poengtere at den glimrende forklaringen, som han forresten aldri kjøpte, ikke forklarer hvorfor kroppen som har fått en liten prøve av antitoksin begynner å produsere den i mengder som virkelig monner. Men det har faktisk alltid vært karakteristisk for vitenskapen at den nøyer seg med å forklare hvordan, men aldri forklarer hvorfor.

I alle fall ble Ehrlich og Behring aldri enige og Behring konkluderte ved å si at: ”Vi forstår sannsynligvis like mye om toksin-antitoksinreaksjoner som det vi forstår om andre helbredende prosesser, og det vil si ikke særlig mye”. Og den sannheten gjelder fortsatt den dag i dag. Selv om vitenskapen har identifisert en masse forskjellige deler i organismen som de kaller for ”T-celler” og ”Killer-celler” og ”jeg vet ikke hva-celler” og at den kan beskrive i detalj det de ser, liker man fremdeles ikke å innrømme at man ikke forstår hvorfor det som skjer skjer. Men det er egentlig ikke noe å skamme seg over: organismene og bakteriene har lekt, eller slåss sammen, avhengig av humøret, i millioner av år, mens vitenskapen har glodd på i mindre enn hundre år. Og så flinke er vi ikke at vi kan forklare hele universet bare ved å titte i et mikroskop.

Uansett Behring fikk den første Nobelprisen. Og Ehrlich fikk Nobelpris han òg, i 1908, på deling, med nettopp Metchnikoff, botanikeren som hevdet at fagocytose er et bevis på at organismen har en livskraft. Så ironisk, for en herlig humor. Ehrlich måtte ha vært rasende! Jo da, man får ikke mer enn den moroa man lager selv. Fordi det var ikke så morsomt å drive med medisin på den tiden. Det blåste på toppen og praktiserende leger ble mer og mer forvirret. På den ene siden hadde vi vitenskapen som bastant hevdet at ”det er bakteriene som er årsaken til sykdom og at kroppen er passiv”, og på den annen siden empirikerne, representert ved homoeopatene, som hevdet at ”sant nok, må vi bekjempe spredning av bakterier, men bakteriene bare kan florere hos folk som er syke fra før.”

I gresk mytologi, Zeus, gudenes gud, sprengte Asklepios i filler med en lyneslag. Han gjorde det fordi Asklepios hadde tatt imot gull for å redde et menneske fra døden. Å redde et menneske var greit nok, dog meget risikabelt, men å gjøre det for penger var, i følge legenden, helt uakseptabelt.

På slutten av nittenhundretall gikk vitenskap framover med store skritt: oljen og kullet flommet og de første masseproduserte biler var på vei fra fabrikkene, radioen var blitt oppdaget og til og med flymaskinen tok av. Det var bare medisinen som så ut til å sakke akterut med Pasteurs ”12.timenøling”, og med Metchnikoff og Behring som forsket på kroppens reaksjonsevne. Og den største inspirasjonskilden, det største skriket etter Asklepios, det største hinderet for et uhemmet framskritt i medisin var, i et ord, homoeopati. Om vi kunne bare hoppe over de spørsmål som homoeopati stiller, om vi kunne glemme Asklepios og konsentrere oss om de svarene som vitenskapen har gitt oss, ville vi føle oss sikre, ville kunne avvise gudene og ikke frykte noen.

Heldigvis skulle verden snart gå inn i en omvelting med 1 verdenskrig som ville ta folkets oppmerksomhet bort fra medisinske problemer og gi vitenskapen en sjanse til å feie ”overtro som homoeopati” under teppet. På den tiden var Amerika raskt i ferd med å innta en avgjørende rolle i vitenskapens frammarsj og, med krigen i Europa, var det ikke annet å vente enn at mye av kampen mot homoeopati skulle foregå i den nye verden.

Rundt 1900 var en ¼, noen sier en 1/3 av alle leger i Amerika homoeopater. Paradoksalt nok, var det denne popularitetsbølgen, som ble en av faktorene som førte til homoeopatiens forsvinningsnummer. Det kreves nemlig en helt annen mennesketype for å ta opp studiet av homoeopati mens den er kontroversiell og uglesett, enn det som kreves for å kaste seg på en lønnsom popularitetsbølge. Den ene mennesketypen er en idealist som stiller spørsmål, den andre er en opportunist som leter etter svar.

Disse mennesketypene har ulike mål med livet.

Idealisten bruker sitt liv til å prøve å forbedre seg selv samtidig som han anstrenger seg for å gjøre ting rundt seg bedre. De, blant idealistene som valgte homoeopati, følte seg kallet til å kurere sine pasienter. Dette kunne de best gjøre, følte de, ved å studere totaliteten av pasientens symptomer, både de symptomer som hadde en direkte tilknytning til sykdom, pluss andre symptomer som homoeopaten ansa som karakteristiske for den individuelle pasienten. Deretter studerte de, de nedskrevne virkninger av medikamentene, til de fant det ene medikamentet som mest mulig etterlignet totaliteten av pasientens symptomer. Så ga de dette medikament, alene, uten iblanding av andre medikamenter, i minst mulig dose og gjentok aldri doseringen så lenge medikamentet hadde virkning.

For opportunistene var fremgangsmåten som idealistene brukte en fremgangsmåte som grenset til galskap. Opportunistene følte seg kallet til å få homoeopati godkjent. De bestemte seg for å forbedre homoeopati. Eller rettere sagt forenkle homoeopati og gjøre den lettere å bruke. Opportunistene konsentrerte seg kun om symptomene som hadde direkte relevans til sykdommen. Og om de ikke fant, et medikament som tilsvarte pasientens symptomer, kunne de godt bruke flere medikamenter samtidig helt til de hadde ”dekket” pasientens symptomer. De ga medikamentene i store doser og repeterte gjerne ofte. Denne nye fremgangsmåten hadde veldig lite med homoeopati å gjøre, men det var verken de, eller deres pasienter klar over.

Diagnosen (som er kunsten av å navngi sykdommen) ble til en større del homoeopatens arsenal og det kom ut bøker som baserte behandlingen mer på resultatet av sykdommen enn på pasientens individuelle sykdom.

Snart kom det spekulanter på banen som investerte i produksjon og markedsføring av såkalte homoeopatiske preparater. Disse preparatene ble ikke solgt på apotekene, men på det som amerikanerne kaller ”Drugstores” hvor vanlige mennesker ferdes daglig. Det er omtrent som om de ble solgt på ”Helsekosthyller” i store matvarer butikker her i Norge. Der kunne man kjøpe ”homoeopatiske preparater” mot alle mulige navngitte dagligdagse plager, som vondt i ryggen, hodepine, forkjølelse osv. Preparatene ble solgt i attraktive forpakninger som lignet på sigarettesker eller sukkertøypakker; uimotståelig!

Salget gikk bra. Det ble mer enn nok til alle, vær så vennlig ikke å trykke på der bak! Og folk ble nødvendigvis skuffet. Fordi homoeopati er ikke et produkt man kjøper på en flaske, homoeopati er en metode for valg av medikament.

Kombinasjonen av disse to ting, altså synkende kvalitet hos gjennomsnittshomoeopaten og markedsføring av skuffende ”mirakelprodukter”, gjorde at mannen i gata begynte å sette spørsmålstegn ved verdien av homoeopati. Men det siste og avgjørende slaget er enda mer paradoksalt. Det er ikke mulig å avgjøre om det er handlingen av en "Dobbeltagent" som hadde gode hensikter, men som viste seg å gjøre homoeopatien en riktig bjørnetjeneste, eller om det var handlingen av en utspekulert og genial strateg.

Jeg orker ikke å navngi mannen som står sentralt her, men han var formann i Amerikas legeforening fra 1899 til 1911 og redaktør av Amerikas ledende medisinske blad fra den perioden og fram til 1924. Han hadde vært en ivrig homøopat før det, og det er derfor jeg kaller han en "dobbeltagent". Han satt inne med betydelig ”inside” informasjon når det gjaldt homoeopati. Han visste at krigen som ble ført mot homoeopati hadde resultert i at homoeopatene hadde samlet seg mot en felles fiende. Som alle kloke mennesker skjønte han at, dersom en metode ikke fører frem, er løsningen ofte å snu om på metoden.

Det er det han gjorde. Han satte i gang en prosess som på kort tid, førte til at legeforeningen og farmasøytisk industri godkjente homoeopati.

Over natten fikk alle homoeopater tilbud om å være medlem i legeforeningen og denne foreningen erklærte at alle leger hadde rett og kompetanse til å utøve homoeopati. Mange nye begynner med homoeopati, alle de opportunistene, benyttet seg av tilbudet. Resultatet var at publikum ble enda mer fortvilet; nå hadde konvensjonelle leger tilsynelatende begynt å bruke homoeopati og homøopatene brukte konvensjonelle legers metoder. Minoriteten av homoeopater som holdt seg til homoeopatiens faste prinsipper, og nektet å blande sammen forskjellige typer terapi, ble stemplet som fanatikere og fundamentalister.

Nå, siden legeforeningen kunne telle flertallet av homøopatene blant sine medlemmer, ble det, med den største selvfølge, bestemt at legeforeningen skulle bestemme hvordan undervisningen av homøopater skulle foregå. Husk at en forening er styrt på demokratiske prinsipper, uansett hvor ulogisk eller ruskende galt et vedtak er, vil det bestandig tre i kraft når det er bestemt av flertallet.

Det ble i 1910 dannet det som senere ble kalt "The Flexner report" som opprinnelig var en kommisjon som skulle granske kvaliteten av medisinsk utdanning i hele landet, men som raskt dannet kriteriene for det som kunne betraktes som akseptabel undervisning. Det skulle kanskje være unødvendig å si at rapporten gikk i disfavør av homoeopati

"Flexner report" forlangte at foreleserne skulle være professorer som syslet med enten forskning eller undervisning på heltid. Homøopatene forlangte at foreleserne skulle ha praktisk erfaring som bare kan skaffes ved å praktisere medisin ved siden av sin undervisning. Homoeopatiens metodikk baserer seg på filosofi som gir oss en forståelse av livets og sykdommens prosess, mens konvensjonell medisin ikke har bruk for filosofi. Så homoeopati fikk minus poeng for det. En stor del av homoeopatiutdanningen går ut på studie av medikamentets virkning og tilberedning, mens "Flexner" mente at den delen skulle gå inn under apotekernes utdanning. Flexner mente at hovedtyngden av undervisningen skulle gå på patologi, anatomi og fysiologi som homøopatene betrakter, kun som en liten del, av de nødvendige ferdigheter.

Hensikten med ”Flexner rapporten" var også at det skulle være en veiledning for politikerne som skulle kanalisere den økende bevilgningen av offentlige midler til helsesektoren. Utfallet av rapporten ble at ingen av de 23 universitetene som underviste homoeopati ble kvalifisert til å forberede kandidater til de offentlige eksamen som gir rett til å praktisere medisin. Noen få av disse institusjonene sørget for å imøtekomme de nye kravene, men det gikk på bekostning av homoeopatiens undervisning og kvaliteten på utøverne sank ytterligere. De andre universitetene stengte sin homoeopati avdeling i løpet av noen få år.

Det er mange andre momenter og faktorer som spilte inn og hadde utslag på begivenhetenes gang, men jeg tror at de som vil undersøke det som har skjedd, vil være temmelig enig med meg i det vesentligste av det jeg gjengir.

Homoeopati forsvant ikke fordi den er mindre verdt enn sin konkurrent, homoeopati trakk seg tilbake, den tok aldri opp konkurransen. Det er nærmest en tradisjon innen homoeopati at man ikke skall bruke politiske midler for å oppnå maktposisjon. Homoeopati er av natur en ikke-dominant medisin, så når den er konfrontert med maktens bulldoser, tar den ikke opp kampen, men viker unna og forsvinner. Noen vil betrakte det som en svakhet, men livet er kort og kunsten er lang og homeopatene har sikkert annet å foreta seg. Den som lever av sverdet vil dø av sverdet, og de ydmyke vil arve himmelens kongerike.

Homoeopati forsvant fra Amerika og i Europa fikk den et alvorlig skudd for baugen. Siden da, har aldri en regjering, verken i Europa eller i Amerika, støttet en undervisning av medisin som utgår fra homoeopatiens premisser.

Når krigen tok slutt i Europa, vendte legene seg mot Amerika og oppdaget at homoeopatien var nærmest forsvunnet og de kom til den konklusjonen, at medisin måtte ha gått videre og at livskraften og homoeopati var blitt forlatt etter en "fair” og grundig vurdering.

Nå, som Asklepios og livskraften var blitt ryddet vekk fra medisinens arena, var det neste store hinderet til framskritt Naegali og hans foranderlige bakterier.

Ideen til Naegeli ble tatt opp igjen av en fransk mann med navn Antoine Bechamps (1816 – 1895), samtidig og konkurrent av Pasteur, som mente at ikke alle bakteriene som følger med sykdommen ble introdusert i kroppen gjennom smitte. Bechamps teori sa at noen bakterie vokser frem i kroppens indre, eller utvikler seg, fra andre mindre virulente former som følge av forandring i det indre miljøet.

I de siste hundre år hadde man lært at cellene er livets enkleste form, samtidig som man hadde lært at cellene består av mange mindre deler. Hovedkomponenten er det vi nå kaller kjernen fordi vi, siden 1950, vet at den inneholder DNA. Så har vi mitchondria som er en slags fabrikk som produserer energi, og sist, men ikke minste, har vi celleveggen som isolerer væsken i cellen fra omverdenen. I tillegg til det vet vi at væsken i cellen, såkalt cytoplasma, inneholder en tyvetalls andre deler som har fått et navn og blitt tilegnet en mer eller mindre presis funksjon. Til slutt finnes det også en slags ”søppel” som flyter i væsken og som arter seg som hyssing biter, små sfære eller grisehaler. Disse deler er så små at de er helt på grensen av hva som kan iakttas med et mikroskop. De fleste forskere mener at de er irrelevante og har ingen betydning, men Bechamps ble fascinert og brukte mye tid på å studere disse merkelige skapningene.

Han studerte prøver av kalkstein som er 60 millioner år gamle og fant de samme hyssing og grisehaler biter og han ga dem et navn: mikrozymase. Han studerte også døde bakterier og fant de samme mikrozymase i den råtnende massen. Han prøvde å destruere disse mikrozymase med forskjellige teknikker, men lyktes aldri: etter alt å dømme var disse mikrozymasene udødelige. Omsider isolerte han disse mikrozymasene og dyrket dem for å se hva som skjedde og til sin overraskelse oppdaget han at de forvandlet seg til bakterier.

Bechamps teorier ble aldri godt mottatt fordi de styrket tanken på spontan oppstandelse av bakterier, en teori som Pasteur hadde brukt mye tid på å motbevise. I grunnen har de fleste forskere ment at disse mikrozymasene var ingenting annet enn synsbedrag forårsaket av dårlig mikroskop og at bedre laboratorieteknikker omsider ville bevise at Bechamps ”nye bakterie” var resultat av en smitte, akkurat som Pasteur hadde hevdet. Enda, rett etter første verdenskrig, kom en ny forsker på scenen og gjenopplevde Bechamps teori.

I 1924 ga Gunther Enderlein (1872- 1968) ut en bok med navnet ”Bakterienes Cyclogenie”, som var basert på ti års laboratorieforskning. I boken skiller han mellom akutt og kronisk sykdom. Han er enig med Pasteur og Koch at akutt sykdom er forårsaket av bakteriesmitte som kommer inn i kroppen, og boken dreier seg egentlig ikke om akutte sykdommer. Tema for boken er kroniske sykdommer, og det boken sier er at slike kroniske sykdommer er forårsaket av bakterier som vokser, spontant, fram i den syke kroppen.

I følge Enderlein er kroppsvæsker full av ørsmå mikrozymaselignende vesener, som han kalt Protitt, og som lar seg observere med spesielle mikroskop. Disse protitter er helt uskadelige så lenge kroppen er ved bra helse, men når kroppen blir syk, eksempelvis som følge av dårlig diett eller andre hygieniske faktorer, begynner kroppsvæsken å forandre karakter slik at disse protitter begynner å forvandle seg. Protittene følger en utviklingssyklus som Enderlein hevder å ha sporet med mikroskopet, som gjør at de først blir til virus og fra virus blir de til bakterier og til slutt til sopp. For hver utviklingsfase, blir disse protitter mer og mer fiendtlige til de omringende vevene og det er det som oppfattes som patologisk forandring.

Enderlein døde 96 år gammel og i perioden etter 1924 videreutviklet han sin teori og han ga oss et kart, eller en full beskrivelse, av hvordan disse protitter forandrer seg fra den ene organismen til den andre og forklarer hvordan, under gunstige omstendigheter, disse sykdoms fremkallende organismer kan forvandle seg tilbake til uskadelige protitter. Heldigvis for medisinen ble Enderleins teorier aldri godkjent, men en rekke andre forskere studerte bakterien og ble forstummet over å se hvor mye bakteriene forandrer seg. En god beskrivelse av virvaret som oppsto er å finne i en tekst skrevet av Philip Hadley i 1927:

”I de siste 30 år har det hopet seg opp økende bevis som understreker hvor ustabile bakteriene er. Cocci blir til stanger og stanger til cocci eller spiraler; former forandrer seg over natten; bevegelse er tapt og så gjenvunnet; gjæring forandrer seg med tiden og etter anledningen; arter som danner sporer blir plutselig sporløse; evnen til å angripe blod kommer og går; bakterier som har en ham mister den og de som ikke hadde en ham får det; antikropp egenskap dukker opp og forsvinner, virulente kulturer blir harmløse og harmløse kulturer blir virulente. (…) mange av disse observerte forandringer, langt fra å være kaotisk, ser ut til å følge visse biologiske lover som er ryddige i sin utfoldelse.” Og disse lover fulgte Enderleins ”Cyglogenie” på en prikk.

Men å akseptere at bakterien forandrer seg er en ting, og de neste 30 år beviste at bakteriene går til og med gjennom en fase hvor de har en slags seksuell reproduksjon hvor de utveksler DNA, men å akseptere at et virus kan bli til en bakterie eller omvendt, eller at bakterien kan bli til en sopp er noe helt annet.

Forskjellen mellom en bakterie og et virus er ikke bare et spørsmål om størrelse. Det viser seg at en bakterie kan dra nytt av næring og overleve i en rekke forskjellige kulturer, mens en virus trenger levende celler som de kan snylte på for å overleve. Dessuten mye av kritikken rettet mot Enderlein var at han spekulerte på ting som er så små at de ikke lar seg observere med et mikroskop.

Det hjertet ikke forstår kan øyne aldri se.

Alt dette skulle forandre seg i 1931, når en renommert bakteriolog ved navnet Athur Isaac Kendall, annonserte at han hadde lyktes i å dyrke levende virus i en kultur som ikke innholt levende celler på forhånd, og at han kunne bevise dette ved hjelp av en ny form for mikroskop.

Det nye mikroskopet ble laget av en oppfinner ved navn Royal Raymond Rife og oppnådde en forstørrelse på 50 000 ganger. De beste mikroskoper på den tiden forstørret ikke mer enn 2000 ganger. Vår tids beste ”elektron-mikroskop” oppnår en forstørrelse på 100 000 ganger, men ”elektron-mikroskop” kan bare beskue døde vev, mens Rifes mikroskop kunne iaktta levende vev uten å drepe dem. Det er en vesentlig forskjell.

Rifes mikroskop og Kendalls oppdagelse skapte sensasjon i sin tid og forårsaket flere avisartikler, men utløste en brutal reaksjon i de etablerte kretser. Året etter, i mai 1932, ble det holdt et møte i ”The Association of American Physicians” hvor Kendall ble personlig angrepet og anklaget for forfalskning. Flere av Amerikas mest prominente forskere hevdet at Kendall måtte lyve fordi de ikke greide å gjenta sine iakttagelser, ikke overraskende siden de ikke hadde Rifes mikroskop, og sa at de kunne derfor ikke akseptere hans oppdagelse som sant. Welcome to Amerika. Kendall ble knust og forsvant fra arenaen.

I ettertid må man spørre seg, om det riktige ikke hadde vært å gjenta eksperimentet så mange ganger som nødvendig for å oppnå klarhet, i stedet for så bastant å hevde at ”det tror jeg ikke på fordi det ikke er sant” slik som det ble gjort. Utfallet ble at Kendall mistet alle sine forskningsmidler og Rifes mikroskopet ble funnet noen år senere demontert i en garasje. Så vidt jeg vet er det mikroskopet nå oppbevart i ”The London Science Museum”, men ble aldri mer tatt i bruk.

Det viser seg at den måten Kendall ble håndtert på slett ikke er unik i vitenskaps annaler, men jeg føler meg ikke kallet til å piske opp stemmingen i denne boken. Det som deprimerer meg er at hele forskningsverdenen kunne snu ryggen til et mikroskop som, etter alt å dømme, var meget mer avansert enn det som fantes på den tiden.

Er det klokt å være vitenskapelig dersom det å være vitenskapelig betyr at vi mister 1/3 av medisinen? Hva er det som skremmer fornuften? Brønnfrosken hadde bodd i samme brønn hele livet. Han kjente hver tomme av veggene, visste om vannet i bunnen og om den lille sirkelen av himmel i taket. En dag traff han en annen frosk og spurte ham:

Hvor bor du?

Jeg bor i havet.

Er havet stort?

Veldig stort.

Er det like stort som halvparten av brønnen min?

Ho ja. Og enda større.

Er det like stort som hele min brønn?

Ho ja. Og enda større.

Da ble brønnfrosken forundret; tenk noe som er større enn brønnen, så han spurte:

Kan du vise meg dette havet som du mener er større enn brønnen min?

Hvis du vil. Følg bare etter meg.

Så havfrosken klatret opp og hoppet ut av brønnen med brønnfrosken i helene. De landet i høyt gress og løp mot buskene, krysset buskene og løp gjennom skogen med havfrosken foran og brønnfrosken bak. Omsider kom de til en stor sandbakke som havfrosken besteg i nitten hopp med brønnfrosken tett bak. Da havfrosken kom på toppen snudde han seg mot brønnfrosken og sa:

Kom og se havet hvor jeg bor!

Da brønnfrosken kom på toppen så han ned mot stranden som strakte seg uendelig langt mot høyre og uendelig langt mot venstre, han så havet som fylte alt opp til horisonten og over det hele så han den ufattelige store himmelen og han eksploderte.